Vi kjørte både lenge og langt i ikonet Ford Mustang - som ga et litt blandet inntrykk
Vi kjørte både lenge og langt i ikonet Ford Mustang - som ga et litt blandet inntrykkVis mer

Kommentar: Amerikansk bilkultur

Amerikansk bilkultur er definitivt annerledes enn europeisk og norsk. Etter snaut to uker på amerikanske veier, tror jeg kanskje jeg så smått har begynt å forstå litt mer.

At både biler og veier er ganske så annerledes over dammen er neppe noen overraskelse. Selv var jeg så heldig å få tilbakelegge 3-4000 kilometer på amerikanske veier nylig, hvorav flesteparten ble tilbakelagt i det amerikanske bilikonet, kanskje fremfor noen, Ford Mustang.

For en som har relativt lite erfaring med helamerikanske biler, og ingen direkte erfaring med amerikansk trafikk og bilkultur, var det en interessant opplevelse, sett gjennom sterke norske briller.

Old man's car

Det hele startet allerede da vi skulle plukke opp leiebilen vi hadde bestilt på forhånd. Vi hadde reservert en «fullsize premium», hvilket i praksis vil si en svær sedan. Men damen i resepsjonen hos leiebilselskapet syntes tydeligvis ikke noe om at tre relativt unge gutter skulle kjøre noe slikt. Det var en «old man's car», fikk vi høre. Hun ville selge oss en Mustang, for 100 dollar ekstra om dagen. «It's a sporty car», forsikret hun.

Vi syns det var dyrt nok som det var og avslo høflig og bestemt tilbudet. Etter litt halverte hun prisen, men vi var fortsatt ikke interessert og fortsatte å gjennomføre handelen. Til sist gikk hun ned til 30 dollar ekstra, og da slo vi til. I ettertid har vi spekulert i om hun kanskje var tom for biler i den opprinnelige klassen og uansett måtte gitt oss noe annet, hvem vet.

Tøff Mustang

Uansett, vi skyndte oss ut til den knall røde Mustangen av årsmodell 2012 (selv om vi knapt hadde passert første halvdel av 2011). Og jo, den er unektelig tøff. Kraftige former og en gjennomført maskulin design. Vi stappet bagasjen inn og la i vei.

Se bilder med tekst her

Mustang er tøff både inni og utenpå
Vi kjørte en V6'er på 3,7 liter og 305 hestekrefter
Vi kjørte både lenge og langt i ikonet Ford Mustang - som ga et litt blandet inntrykk
Mustang er et ganske vanlig syn på veiene
Dodge Challenger er en skikkelig muskelbil
Dodge Charger
Et syn som dette er ganske vanlig, to biler til venstre, ingen til høyre
Endeløse sletter og til tider spektakulært landskap
Her snakker vi skikkelig camping
Vi var blant de første på stedet etter en stygg ulykke. Heldigvis gikk det bra med føreren som var alene i bilen. Foto: CATO STEINSVÅG
Foto: Cato Steinsvåg


Ettersom undertegnede var sjåfør (kun én sjåfør var tillatt i vår aldersklasse), var jeg litt spent på hvordan denne bilen var å kjøre. Man har jo hørt sitt om amerikanske muskelbiler og hvordan de ofte latterliggjøres i europeisk bilpresse for elendige kjøreegenskaper og gammeldags teknologi. Skjønt, den siste generasjonen av akkurat Mustang har jo fått litt mer skryt. Som om den var på rett vei, i alle fall.

Fordommer stemte

Jeg trodde kanskje kritikken var noe overdrevet. At man måtte være noe i nærheten av en sportsbilkjenner for å kjenne svakhetene. Men allerede inne på parkeringsplassen var det klart at ryktet slettes ikke var overdrevet. Styringen minte litt om den man finner på gamle Mercedes'er, det samme gjaldt fjæringen. På motorveien duvet bilen avgårde på en måte jeg ikke kan huske å ha opplevd i en nyere europeisk bil. Til og med ved relativt moderate nedbremsninger dukket bilen som en SUV for noen år tilbake.

Sportslig?

Mustang er tøff både inni og utenpå Vis mer


Førsteinntrykket var at bilen var omtrent like atletisk som en middels kurong-entusiast. Litt mindre overdrevet kunne man sagt at en Ford Mondeo var klart sportsligere enn Ford Mustang. Det er nok ikke tull, heller. Og utsagnet om at «it's a sporty car» sier vel kanskje mer om amerikansk bilkultur enn bilen, tenkte jeg.

Vi kjørte mange mil i California rundt Los Angeles og oppover/innover i landet mot Las Vegas og Grand Canyon. Og her fikk jeg bekreftet forestillingen om de amerikanske veiene, eller motorveiene som det stort sett dreier seg om når man kjører lengre avstander. De har ikke svinger. Vi kjørte store avstander i dagesvis uten å møte noen reale svinger andre steder enn i kryss og på av- og påkjøringsrampene til motorveien.

Bygd etter forholdene

Det begynte å gå opp for meg hva Mustangen egentlig er lagd for, og jeg begynte faktisk å like den, på en litt rar måte. Greit nok, fjæringskomforten var ganske simpel og hjulene slamret over ujevnhetene. Men duvingen, den kraftfulle og brummende motoren (3,7 V6 med 305 hester og 380 newtonmeter), den svært høye girutvekslingen, den avslappede styringen, det store rattet og den kraftige girspaken – det begynte etterhvert å gi mening.

Det var faktisk ganske deilig når man lå i hastigheter omlag 10-20 prosent over norske motorveier. Og uten en sving. Til og med den slakke automatkassen, riktignok med seks gir, som sluret så mye at man i blant lurte på hvilket gir den egentlig lå i, var ganske fornøyelig der vi cruiset bortover det prærielignende landskapet.

Klassisk bakhjulstrekker

Dodge Challenger er en skikkelig muskelbil Vis mer


Etterhvert var det også mulig å merke at Mustangen ikke var så håpløs i svinger som den først gav inntrykk av, i alle fall ikke i moderate hastigheter og store svinger. Balansen kjentes i hvert fall ganske brukbar i de få svingene vi faktisk kjørte, som i en klassisk bakhjulstrekker som gjerne svinger litt med hoftene.

Billig drivstoff

Selvsagt ble den positive opplevelsen forsterket av at en full tank kostet omlag 250 norske kroner, enda prisene har steget en del. Gjennom turen lå vi på ca 0,8-0,9 liter per mil på langkjøring, litt avhengig av hastigheten vi holdt. Det er ikke så ille som man kunne fryktet, men bortimot dobbelt av hva en tilsvarende romslig europeisk dieselbil kunne kjørt på.

Klisjeen om at alt er lagt opp etter privatbilismen, forekom meg dessuten også ganske reell. Busser så vi knapt nok (bortsett fra ved flyplassene og midt inne i LA, og der hadde de til og med sykkelstativer foran - smart) og de få togene vi møtte på var kun godstransport, men til gjengjeld grådig lange. Og det er lett og billig å parkere de fleste steder man skal.

Svære veier

De store veiene er heller ingen overdrivelse. 5-6 filer i hver retning er helt normalt, og til og med nærmest inne i vanlige nabolag, er veiene svære. Interessant nok er også såkalte car pooling-felter vanlige, helt til venstre, hvor de som er to eller flere i bilen kan kjøre for raskere fremdrift. Smart idé når man først har så mange biler, men det krever jo også et stort antall filer til disposisjon.

Venstrefilssinker

Litt merkelig i et land som har så sterke motorveitradisjoner er det at få virker å bry seg nevneverdig om hvilken fil man ligger i. Her er ikke nordmenn spesielt flinke heller, men amerikanerne er nok hakket verre. Å se tre-fire biler ligge helt til venstre i rolig fart når det er ledig til høyre, skjedde rett som det var. Ingen tyske tendenser her, altså, hvor man knapt tør å flytte seg ut i venstrefilen med normalt motorisert bil.

Avkjøring på venstre side

En ting til som bidro til en litt uvant trafikkstruktur på motorveien for en nordmann, er at det rett som det er er plassert avkjøringer på venstre side av motorveien (som så gikk over eller under veien i motsatt retning). Selv om avkjøringer på høyre side fortsatt var hovedregelen, kunne dette by på utfordringer om man plutselig måtte krysse fem-seks filer for å komme seg til den andre siden.

Husk ESP!

Foto: Cato Steinsvåg Vis mer


Vår kjøring forløp forøvrig forholdsvis problemfritt, men i retning mot Las Vegas var vi blant de første på et ulykkessted. Sjåføren av SUVen på bildet hadde blitt forbikjørt på innsiden av en som skar raskt over i hennes felt. Litt for hard bremsing og svinging som en reaksjon på dette, har trolig ført til skrensen som sendte bilen sideveis, nesten baklengs, ut av motorveien, over en kant og gjennom luften ned i et slags bekkeleie. Bilen landet på taket i motbakke, og ser ut til å ha blitt liggende slik. Heldigvis, og utrolig nok, gikk det bra med føreren som krabbet ut for egen maskin med kun et lite skrubbsår på venstre hånd som synlig resultat.

Om ikke annet så var dette i alle fall en skikkelig påminnelse om viktigheten av ESP som etter alt å dømme ville stabilisert bilen og stoppet skrensen før den tok overhånd.

Bilparken

Ikke overraskende er det en svært høy andel av SUVer og pickuper. Dette til tross for at veistandarden jevnt over er svært god, og jeg kan vanskelig se for meg områder i verden hvor man har mindre behov for firehjulsdrift og høy bakkeklaring.

Men i den andre enden av skalaen var det også et betydelig antall mer kompakte sedaner. Volkswagen Jetta, Ford Fusion og Nissan Sentra er svært vanlige biler. Denne typen biler er generelt veldig tungsolgte i Norge hvor vi stort sett foretrekker kombikupeer og stasjonsvogner.

Her snakker vi skikkelig camping Vis mer


Det er forøvrig lett å se de asiatiske merkenes suksess på det amerikanske markedet. Det kryr av Nissaner, Hondaer og Toyotaer. Til og med de koreanske merkene Hyundai og Kia er svært vanlige. Men personlig lot jeg meg faktisk sjarmere litt av mange nyere amerikanske bilers design.

Tøffe amerikanere

De kantete og kraftige formene, den maskuline fremtoningen og de svære brummende motorene på biler som Dodge Charger og Challenger, Chevrolet Camaro, Ford Taurus, Explorer og Mustang og Jeep Grand Cherokee, for å nevne noen, er unektelig fascinerende. Men med en kraftig bismak og blandede følelser når man tenker på forbruket. Mest for miljøets del. For lommebokens del er drivstoffet fortsatt så billig at V8'ere virker svært forlokkende.

Så ville jeg eid en slik bil selv? I Norge, nei. I USA? Vel, én uke var akkurat passe.