Mobilteknologiens ABC

GSM, GPRS, EDGE og HSDPA - nettverksteknologien du møter i mobilverdenen kan være en smule forvirrende. Her er en kjapp innføring.

Vi som til daglig jobber med teknologi glemmer av og til at ikke riktig alle har like god tid eller mulighet til å sette seg inn i alle ord og uttrykk som det vi har.

Og da hender det jo at vi slenger om oss med ord og forkortelser vi kanskje ser på som selvfølgeligheter, men som tilhører en sjanger der ikke alle andre er like godt bevandret.

Så her har vi prøvd å samle og forklare de fleste av begrepene vi bruker når det gjelder mobilnettverk.

Men først, litt historikk:

Nordisk MobilTelefoni eller Nordisk MobilTelefonsystem var den første generasjonen helautomatiske mobilnettverk og basert på analog teknologi.

NMT kjørte på to forskjellige frekvensbånd: 450 og 900 MHz, og ble derfor kalt henholdsvis NMT-450 og NMT-900. Førstnevnte hadde sin styrke i lang rekkevidde, noe som var en fordel på en tid der ikke akkurat basestasjonene står så tett som i dag. NMT-900 ble i stor grad opprettet på grunn av et overbelastet NMT-450.

Her i landet ble NMT-900 lagt ned i 2001, mens NMT-450 holdt stand ut 2004.

Frekvensbåndet på 450 MHz ble dog lisensiert bort til Nordisk Mobiltelefon Norge AS, som i dag driver en ren mobil bredbåndstjeneste kalt ICE. (Mer om dette lenger ned i artikkelen.)

I dag: GSM

Globalt System for Mobilkommunikasjon er den mest brukte standarden for mobiltelefoni i dag og brukes over nesten hele kloden. GSM-teknologien er heldigital og blir derfor sett på som andregenerasjons (2G) mobilnett.

GSM opererer på forskjellige frekvenser alt ettersom hvor du befinner deg i verden, og de fleste mobiltelefoner støtter derfor også to eller flere frekvenser. De vanligste er 850, 900, 1800 og 1900 MHz, hvorav 900 og 1800 typisk brukes i Europa, Midtøsten, Afrika og Asia. I USA, Canada og meste av Amerika er det 850 og 1900 som er mest vanlig.

I en tid og bransje hvor utviklingen har gått svært raskt har GSM-nettet klart seg godt tatt i betrakning at de opprinnelige spesifikasjonene var spikret allerede i 1990. Skalerbarhet er stikkordet her, så GSM har blitt oppgradert etter hvert som det har vært teknisk mulig og ikke minst nødvendig.

HSCSD, GPRS og EDGE
Selv om "vanlig" GSM tillater dataoverføring var det selvfølgelig bare et tidsspørsmål før spredningen av Internett og økende databruk krevde høyere overføringshastighet enn GSMs opprinnelige 9,6 kbit/s (kalt CSD eller Circuit Switched Data).

Selv litt eldre mobiltelefoner har som regel støtte for GPRS og EDGE. Vis mer

Derfor kom det rundt årtusenskiftet flere teknologier som skulle hjelpe på dette. Først kom høyhastighets (High-Speed) CSD - altså HSCSD - som kunne firedoble hastigheten fra standard datatrafikk over GSM.


Ikke lenge etter kom GPRS (General Packet Radio Service), der du i motsetning til CSD og HSCSD ikke betaler for hvor lenge oppkoblingen varer, men for hvor mye data du overfører. Hastigheten er dog ikke spesielt mye høyere enn HSCSD, med et maksimum på omtrent 48 kbit/s. GPRS kalles ofte for "2,5G" ettersom teknologien ligger mellom andre og tredje generasjon mobilnett.

EDGE (Enhanced Data rates for Global Evolution) - også kalt EGPRS (Enhanced GPRS) - er en utvidelse på toppen av GPRS-teknologien. Igjen er det høyere hastighet som er målet, og med EDGE får vi fire ganger hastigheten av GPRS.

Men som alltid er det en rekke forhold som påvirker hastigheten, som utstyret du bruker, avstand til sendere, terreng og antall brukere som er pålogget samtidig. I praksis vil hastigheten altså i de aller fleste tilfellene være langt lavere.

Så å si hele det norske GSM-nettet støtter GPRS med EDGE.

Store deler av Amerika har for øvrig også satset på EDGE Evolution, en videreføring av EDGE som i teorien skal kunne gi brukerne hastigheter opp mot 500 kbit/s.

I Europa, Asia og Afrika har det i stedet blitt siktet mer direkte mot neste generasjons mobilnett - 3G.

Tredje generasjon - 3G

Her er det faktisk to teknologier på banen, og begge er i bruk her til lands. Som nevnt tidligere i artikkelen tok jo Nordisk Mobiltelefon over lisensen for bruk av 450 MHz-båndet, og dette bruker de nå til bredbåndstjenesten ICE. 3G-teknologien som ligger bak kalles CDMA2000, og benyttes ellers stort sett i Amerika og Kina.

ICE har i dag en teoretisk hastighet på opp til 3,1 Mbit/s ned og 1,8 Mbit/s opp, men i praksis vil den selvfølgelig være lavere.

Den populære iPhone 3G har som de fleste nyere mobiltelefoner støtte for 3G (UMTS) og HSDPA - og egner seg fint å surfe litt på. Vis mer


UMTS
Dette er teknologien som ligger bak de fleste europeiske 3G-tjenester, inklusive Telenor og NetCom sine nye mobilnett. UMTS (Universal Mobile Telecommunications System) sendes som regel på frekvensbåndet 2100 MHz, og opererer derfor side om side med GSM-nettet (og for den saks skyld CDMA2000). Den underliggende UMTS-teknologien kalles W-CDMA.

Overføringskapasiteten på vanlig UMTS er (igjen teoretisk) opp til 384 kbit/s.

HSPA
Som tidligere er det behovet for høyere hastigheter som presser teknologien, og ikke minst viktig er dette i en tid der sufring over mobilnettet stadig blir mer vanlig. Her kommer HSPA (High Speed Packet Access) inn, som også går under navn som 3,5G, Super-3G og Turbo-3G.

Under HSPA er det egentlig to standarder, HSDPA og HSUPA, der D og U puttes inn ettersom standarden legger vekt på rask nedlasting (Downlink) eller opplasting (Uplink). I Norge er det kun HSDPA som bygges ut enn så lenge.

Nedlastingshastigheten for HSDPA er teoretisk hele 14,4 Mbit/s, og men i praksis begrenses dette av både utstyr og operatørene. Per i dag er det 3,6 Mbit/s som er satt som grensen her i landet. Når det gjelder hastigheten den andre veien er dette opp til 384 kbit/s.

For HSUPA snakker vi om et teoretisk maksimum på 5,76 Mbit/s.

Mobilt bredbånd?

Med mobilt bredbånd her i landet tenker vi dag på abonnement der du betaler en fast månedlig avgift for å kunne koble deg opp mot Internett over mobilnettet. Dette mobilnettet kan være 2,5G (GSM med GPRS eller EDGE) eller 3G (UMTS/HSDPA eller CDMA2000).

Aktuelt utstyr for å koble deg til mobilt bredbånd: Bærbar PC sammen med USB-modem eller mobiltelefenonen. Fremover vil også flere bærbare komme med innebygget 3G-modem. Vis mer


I Norge har vi i skrivende stund tre aktører på dette markedet: Telenor og NetCom med sine GSM- og UMTS-nett, samt Nordisk Mobiltelefoni med det rene CDMA2000 3G-nettet ICE.

Dekningen kan du se her:
ICE
NetCom
Telenor

Merk for så vidt at "dekning" ikke nødvendigvis betyr Internett med høy hastighet - GSM-nettet er for eksempel langt mer utbredt enn 3G-nettet, og mange mener at sistnevnte er påkrevd for en god surfeopplevelse.

Test: Mobilt bredbånd fra Telenor
Test: Mobilt bredbånd fra ICE (vi har gjort flere her)

Og raskere...?

Helt hvor mobilharen hopper fremover er ikke godt å si, og det er fremdeles en stund til vi har utnyttet potensialet som ligger i HSPA. Men det er likevel flere forskjellige teknologier som testes ut.

Evolved HSPA eller HSPA+ er som du kanskje kan tenke deg en videreutvikling av nettopp HSPA der det er snakk om ned-/opplastingshastigheter på henholdsvis 42 og 22 Mbit/s.

I tillegg er det to 4G-nett som er på trappene, LTE (3GPP Long Term Evolution) for Europa mens japanske NTT DoCoMo forsker på sitt eget mobile superbredbånd.

Samtidig er det jo et spørsmål om ikke WiMAX - en standard for trådløst nettverk med mulighet for høye hastigheter over store distanser - også kunne vært et alternativ til et 4G mobilnett.

(Oppdatert 22.2.2009)