Til felles angrep mot statskassen?

KOMMENTAR: Vår første reaksjon da vi hørte hvor kategorisk NHO avviste LOs pensjonskrav, var at nå var arbeidsgiversiden gått fra vettet. Nå vet vi bedre. Det som pågår er et høyt spill om statskassen mellom høyst rasjonelle parter.

Her på huset har vi stilt oss undrende til at NHO så steilt avviste LOs pensjonskrav ved åpningen av lønnsforhandlingene i år. Vår første reaksjon da vi hørte hvor kategorisk kravet om tjenestepensjon ble avvist, var at nå var arbeidsgiversiden gått fra vettet. Heldigvis holdt vi likevel muligheten åpen for at NHO faktisk er en rasjonell aktør, og at det finnes en forklaring på deres tilsynelatende irrasjonelle holdning. Nå har forklaringen kommet.

Bare vanlig sluhet

Før forhandlingsstart vedtok NHOs hovedstyre at "... pensjon ikke skal etableres som tariffestede ordninger. Pensjonsordninger skal den enkelte bedrift selv vurdere og eventuelt etablere."

Men dette renskårne liberalistiske standpunktet viste ikke hele sannheten. Fra sentralt plasserte kilder i NHO, har vi nå fått vite at arbeidsgiverne ikke vil motsette seg en lovfestet pensjonsordning. Blir tjenestepensjon vedtatt i lov, vil den gjelde for alle arbeidstakere - også de som ikke er organisert. Det er svært overraskende at NHO viser en så positiv holdning til en løsning som er så til de grader lite liberalistisk.

Skulle NHO senere innta dette standpunktet også i den offentlige debatt, ville det imidlertid være knakende lurt. Det viser medietekke å argumentere for at alle bør ha en tjenestepensjon fra jobben, ikke bare de som er fagorganisert. Det mindre uegennyttige motivet bak positiviteten, er at hvis man får stortinget til å lovfeste en ordning, vil vedtaket simpelthen bli nødt til å følges opp med bevilgninger fra statskassen - ellers blir det nærmest revolusjon i lille Norge.

Svarteper

En kan jo spørre seg i samme slengen om hvorfor LO nettopp ikke har foreslått lovfestet tjenestepensjon, men bare avtalefesting mellom partene. Lovfestet tjenestepensjon ville ha virket mye snillere og mer solidarisk enn en avtale som bare omfatter LOs egne. En av flere mulige forklaringer kan jo være at LO i så fall måtte ha bragt denne veldig dyre saken inn for en finansminister fra Høyre helt alene.

Det ser derfor ut som om forpostfektningene i tariffoppgjøret like gjerne kunne vært et samspill mellom to parter med et felles mål: Nemlig å utløse midler fra statskassen.

Hvis partene ikke kommer til enighet, blir det tvungen lønnsnemnd. I så fall vil regjeringen uansett måtte bidra til å løse floken, og det vil være fristende å smøre maskineriet med offentlige penger.

Usynlig oppgjør?

En annen forklaring på NHOs motstand er at avsetninger i pensjonsfond ikke vil bli synlig i statistikken over årlig lønnsvekst.

Underlaget for lønnsforhandlingene publiseres hvert år i en rapport fra Teknisk beregningsutvalg for inntektsoppgjørene. Dette eposet av tabeller viser lange rekker av tall over prosentvis lønnsvekst i tidligere år. Kjøpekraft blir regnet ut fra lønnsvekst, skattesatser og prisstigning, og så er tariffoppgjøret i gang.

En avsetning fra bedriftene til pensjonsordninger vil lett kunne bli en usynlig ressursinnsats i dette informasjonsgrunnlaget. Det er trolig dette NHO frykter - at prosentene som i år måtte bli avsatt til pensjonsordningen, lett kan bli "glemt" ved neste tariffoppgjør.

Vikarierende

Argumentet om usynlighet virker likevel mer og mer som et skalkeskjul, jo lengre man tygger på det. Det som mest sannsynlig skjer for tiden, er at LO og NHO i fellesskap nå forbereder et angrep mot statskassen. "Kompromissløsningen" for dem begge vil være en lovfestet rett til tjenestepensjon, hvor statskassen bidrar til å løse floken.

Forfatterne av pensjonsreformen har til nå lykkes med å redusere veksten i folketrygdens utgifter med 50 prosent - på papiret. Går det dit partene i lønnsoppgjøret styrer, blir pensjonsreformen nok en dyr rapport med liten effekt på virkeligheten.