Rik på god design

- Allerede det andre året tjente vi penger, forteller Signe Aarhus, som tenkte en utenkelig tanke i 1992: Å starte en arbeidsintensiv tekstilbedrift i Norge.

Ti år senere ble Signe Aarhus utpekt til årets forretningskvinne for å ha realisert ideen - og det med internasjonal suksess. Halvparten av de karakteristiske Oleana plaggene selges i land som USA, Tyskland og Sveits. I det siste har også designbevisste italienere begynt å
tylle seg inn i norske ulljakker.

Det var tre svært erfarne folk som i 1992 slo sine pjalter sammen. Aarhus selv hadde vært divisjonsdirektør i Dale fabrikker. Hennes mann, Kolbjørn Valestrand, utdannet siviløkonom, var personaldirektør i samme selskapet. Med på laget fikk de Hildegunn Møsti med lang erfaring med de praktiske sidene ved tekstilproduksjon, også hos Dale.

Drømte om jentefabrikk

Jeg hadde nok en idé allerede på 70-tallet om å starte en ren jentefabrikk, forteller Aarhus, som på den tiden var lektor ved Kunsthåndverkhøyskolen i Bergen.

- Men da jeg sluttet hos Dale var jeg fast bestemt på at vi skulle få en arbeidsintensiv bedrift til å gå, selv om vi befant oss i Norge. I og med at vi kom fra Dale, visste vi at det var mulig, sier hun.

- Vi visste godt hva vi ville produsere: Plagg basert på norsk tradisjon, men mer forfinet. Vi måtte konkurrere med noe annet enn pris, forteller Aarhus. Designeren Solveig Hisdal ble derfor en nøkkelbrikke, allerede fra oppstarten.

Dermed var et særdeles erfarent firkløver i gang med å gjøre det umulige mulig.

Trang fødsel

Gründer Signe Aarhus Vis mer


- Det største problemet i 1992 var å skaffe startkapital, forteller Aarhus. Bankkrisen hadde gjort bankene svært skeptiske, og firkløveret ba derfor en gammel industrimann i Bergen om å se på planene sine. Etter hans oppfatning hadde de undervurdert sitt kapitalbehov vesentlig. Han oppjusterte det til 2,1 million kroner, hvorav 600.000 ble skaffet ved å pantsette hus og hjem, mens resten ble innvilget av Landsbanken og Småbedriftsfondet.

- Det var litt av en jobb å få bank-jappene til å finansiere oss, men i ettertid er jeg svært glad for at vi fulgte rådgiveren vår. Han viste seg å ha fullstendig rett i at vi hadde undervurdert kapitalbehovet grovt, og jeg tror dette er en klassisk fallgrube for gründere, mener Aarhus.

Gründerne var hele tiden fast bestemt på å holde på 51 prosent eierandel i selskapet.

- Skal jeg gi andre gründere råd, må det være å holde på styringsretten, slik vi gjorde, selv om det er besnærende å gi fra seg andeler når man trenger finansiering.

Sparte på alt

Lokaler ble leid hos Janus-fabrikken på Espeland nær Bergen. Her kunne bedriften ekspandere fysisk, og leie mer plass etterhvert som behovet oppsto. Gamle maskiner ble brukt i produksjonen den første tiden.

- Vi sparte på alt unntatt skikkelige logoer og brosjyrer. Vår egen butikk i Bergen sentrum var vår eneste distribusjonskanal. Markedsføring i denne bransjen gjøres i hovedsak gjennom varemesser. For presentasjonene på messene rundt i Skandinavia kjøpte vi rundreisebilletter med overnatting på toget. Slik kunne vi reise rundt i ukesvis for en slikk og ingenting, husker hun.

Lykkelig besatt

I dag består Oleana av cirka 60 medarbeidere, og har en årlig omsetning på 33 millioner. At det likevel gir positivt resultat med bare 0,5 million i omsetning per ansatt forklarer hun med lave administrasjonskostnader.

- Vi har hele tiden hatt et ønske om en tilnærmet flat organisasjonsstruktur - dermed har vi også oppnådd et inspirerende arbeidsmiljø, forteller Aarhus, og legger til at alle tre opprinnelige gründere er med når en ny medarbeider skal ansettes.

- Det flotte med å starte for seg selv er jo at du for første gang kan bestemme selv hvem du skal jobbe med, sier hun begeistret, og legger til: - Man blir jo besatt mens man starter opp egen bedrift. For min del var det en fordel at mannen min var med på dette. Da slapp jeg å måtte snakke om noe annet over frokostbordet, avslutter Signe Aarhus.