<i>Illustrasjonsfoto: James Quinton / Retna UK</i> Foto: James Quinton / Retna UK
Illustrasjonsfoto: James Quinton / Retna UK Foto: James Quinton / Retna UKVis mer

Nødrop fra en cappuccino

Det er ikke ofte vi heiser innlegg fra våre debattgrupper opp på forsiden, men denne gangen må vi. Saras brev til oss er et unikt innlegg fra hverdagen til en innvandrer i Norge.

Dette skriver Sara til oss angående innlegget med emne "inkludi" og tittel
"Re: Innvandrere er også kvalifiserte".

TUSEN BITAR

En cappuccino – prøver jeg å smile tilbake til servitrisen, en hyggelig kinesisk dame. Jeg sitter nemlig i en kinesisk restaurant. Jeg har faktisk lyst på en vodka med appelsinjus, men bilen er parkert nede i Dronningens gate og jeg må kjøre hjem etterpå.

Jeg ser meg rundt – 2 middelalderende menn spiser middagen sin. Hver for seg. Ingen ser på hverandre. Jeg blir overrasket hvis noen smiler til meg eller inviterer meg til bordet sitt.

Jeg er i min egen sfære med hodetelefoner på og tenker. Bjørn Afzelius er min venn i kveld. Prøver å samle mine tusen bitar og tenker på ensomheten. I alle disse 11 år i Norge har jeg gjort en kjempeinnsats for å bli integrert. Jeg har lært språket, har fått godkjenning på diplomene mine, har lært og akseptert norske vaner og uvaner, norsk kultur og ukultur. Jeg har forandret og tilpasset meg til det nye. Ingen tok imot innsatsen min. Det var enveisintegrering.

Hvor lenge kan jeg holde på med dette? Hvis jeg viser fram noen av mine ikke-norske streker får jeg avvisning. Null tolleranse for hvem jeg egentlig er. Det krever innsats å forstå og ta imot. Hvem er villig å ta imot innsatsen min? Folk sier at hvis de gjør det så går det ut på livskvaliteten dems. Folk vil ha det godt. La kommunen gjøre den jobben med integreringen.

Ja, jeg er godt integrert med det offentlige. Det er kun offentlige, legen min, psykologen min som hører på hva jeg har å si, spørsmålene mine, fortvilelsen min og stiller med tørkle når jeg gråter.

Hvordan kan jeg lære en livsstil hvor jeg kan leve uten behov for akseptanse, toleranse, nærhet, kjærlighet fra medmenneskene? Offentlige har blitt mine nære venner.
Fra hele mitt hjerte ønsker jeg å sitte og snakke med andre om den nye bilen, hytta eller båten, siste moteskrik, ommøbleringen, gubben min som tjener så godt... Alt annet, men ikke om den stadige livskampen min.

Jeg åpner hjertet mitt og spør – vil du bli min venn? Ikke for sexpartner i kveld, ikke drikkepartner – min venn.
Det er stille…

”… Och det såjs att efter regnet kommer solen fram igjen,men det hjålper sållan dom som har blitt våta.....”

Mitt hjerte – ikke gå i tusen bitar…

Sara