Ubesvarte spørsmål

Hei, jeg er en 14 år gammel jente. Jeg trenger hjelp.Det har vært litt turbulent i livet mitt. Jeg har opplevd familievold i 11 år, hørt umenneskelige skjellsord, og etterhvert ble jeg syndebukken i familien. Slo, knuste vinduer, sparket, bannet, og skjelte ut familie og barnevernets ansatte. Jeg ble også mobbet fra 1-6 klasse, og elever mente at jeg var for stygg til å leve. I en alder av 11 flyttet jeg i fosterhjem. Det var turbulent i starten, men fosterforeldrene mine holdt ut, og endringene kom med tid. Det gikk betydelig bedre med meg på mange områder i livet, og jeg utviste normal høflighet, gikk på skole, og gjorde lekser. Jeg hadde en trygg omsorgsbase, og et godt nettverk rundt meg. I høst rømte jeg fra fosterhjemmet pga endel episoder hvor det hadde vært brukt fysisk makt under konfrontasjoner. Dette tok Barnevernsvakta på alvor, og sendte en alvorlig bekymringsmelding til barneverntjenesten. Men i etterkant så tenkte jeg at jeg selv hadde spilt en aktiv rolle når ting ble tilspisset, og jeg var utfordrende selv. Jeg angret for at jeg stelte i stand dette, men jeg fikk ikke lov til å reise tilbake til fosterhjemmet, og jeg innså at jeg hadde brent alle broer til en god og trygg omsorgsbase. Etterhvert rømte jeg fra alle tiltakene jeg var i, og tilslutt havnet jeg på 4-24 i 11 uker for observasjon, overvåkning, strenge rammer, og begrensning. Vagabondering ble et smerteuttrykk for skam, fortvilelse, og frustrasjon. I den perioden ble jeg vurdert som aktivt og kronisk suicidal, jeg tok 5 paracetoverdoser, var i 11 tvangsepisoder med politi, blitt bært opp av 5 politimenn på 6.2 på skjermet enhet, beltelagt, og var på en bro i den forbindelse med å hoppe fra den, da politiet fant meg i siste liten på rekkverket. Jeg var klin umulig i starten, og jeg ville ikke åpne meg for noen. Jeg taklet alle problemene alene, og jeg prøvde å hjelpe meg selv. Dette gikk ikke, og jeg prøvde psykologhjelp. Etter første time innså jeg at det var godt å lufte sine problemer for andre, og samtidig bli lyttet til. Psykologen er utrolig flink, og dyktig! Jeg var utrolig heldig, og jeg klarte etterhvert å jobbe meg ut fra en vanskelig periode, og suicidal tankegang. Systemet skreddersydde et behandlingsapparat rundt meg, og jeg hadde ikke klart dette uten psykologhjelp, og forståelse fra de rundt meg. Jeg ble mer stabil, og barnevernet innså at jeg hadde gode ambisjoner for å være i et hjem. Nå bor jeg med den fantastiske fosterfamilien min, gjennomfører hverdagslige rutiner, men jeg orker ikke skole. Jeg har slitt endel i etterkant pga fortid og denne tunge perioden, det har vært litt vanskelig. Jeg er tilsynelatende nogenlunde naturlig, og alle trodde at det skulle gå bedre med meg bare jeg kom hjem. Men den suicidale tankegangen har kommet tilbake, som en slags tilbakevendelse. Jeg er mislykket, ensom, og jeg er et barn ingen klarer å vise kjærlighet for. Jeg kan noen ganger få konkrete planer om når og hvordan, og få konstante selvmordstanker. Depresjonen bare kommer, men tristheten er der konstant. Da blir det et negativt tankekjør, angst, og selvmordstanker. Jeg klarer å legge det fra meg for en kort periode, men så kommer det tilbake uten at jeg vil det selv. Den har liksom kontroll over hele kroppen, og hodet vil dø, kroppen vil dø, og jeg ser på alt som håpløst. Jeg er et utrolig krevende, og jeg fortjener ikke tid, empati, eller kjærlighet. Jeg vil føle meg som et ustabilt problembarn som utsetter sine nærmeste for konstant frykt og redsel, men samtidig så tenker jeg at det er best for dem at jeg dør. Min eksistens har liksom ingen verdi, nytte, eller mening. Disse tankene sa jeg til psykologen min igår, og det var utrolig skambelagt og pinlig å si det, men psykologen min er utrolig forståelsesfull, god å prate med, og er så smart, og klok. Men han visste ikke hvordan han kunne hjelpe meg når jeg ser alt håpløst. Tror ikke jeg er deprimert, men jeg sliter endel med et uheldig mønster, og dårlig tankegang. Synes dessuten at dette er vanskelig å prate om, da det er skamfullt, pinlig, og flaut. Vurderer derfor å slutte psykologhjelp, hvis ikke engang psykolog kan hjelpe meg. Vil ikke gå fra vondt til ille, og det kan skje fort (erfaringsmessig). Vil ta tak i dette når det er litt "ferskt" og når jeg faktisk klarer å innse at jeg har problemer. Tusentakk om noen orket å lese alt, dere er gode<3 Har dere noen råd? Hva bør/kan jeg gjøre? Selvhjelp, eller psykologhjelp?


0 følgere
Stilt av

Siste aktive spørsmål

jeg er bare 12 år så jeg kjønner ikke så mye


1 følger
Stilt av
1 følger
Stilt av
Hei!
Kjærsten min vil ha tid for seg selv, og prøve seg på egenhånd, å være litt alene.Men skjønner ikke hvorfor, hun sier følelsen er der men hun må se om hun savner meg som kjæreste nå når vi er venner. Hun har aldri hatt det så bra som med meg, og jeg er den eneste som lytter,forstår og støtter henne!(Det sier hun selv) Vi har hatt det utrolig fint sammen, når jeg spurte om det er noen andre hun hellre vil være med sa hun:"Nei det er ingen andre enn deg jeg vil være med, men det føles ikke riktig nå! Men trenger tid for å roe ned ting å være litt alene".
10 følgere
Stilt av
Skal få opp dusjforheng foran et sånn buet oppheng (90 x 90) i taket - altså er det ikke snakk om noe dusjkabinett. Men vannet vil jo flyte utover gulvet tross dusjforhenget - så jeg tenker å skaffe meg en sånn som hindrer vannet og som går i bue på gulvet. Men hva heter noe sånt ?

1 følger
Stilt av
Kan noen utdype "kontroll før kjøring" og "sikkerhetskontroll" på lastebil/klasse C man må utføre før oppkjøring? Har gått gjennom dette for en tid tilbake men er litt usikker.

Gjerne også hvilke tekniske spørsmål og hva man kan bli bedt om å utføre, peke på, på oppkjøringen. Skal ha ganske snart.

På forhånd mange takk.
3 følgere
Stilt av