<strong>NEDTUR I OPPOVERBAKKER:</strong> Her begynte vi klatringen i bakkene på vei hjem. Det var ikke gøy. Det var vått, tungt og ubehagelig.  Foto: Thomas Strzelecki
NEDTUR I OPPOVERBAKKER: Her begynte vi klatringen i bakkene på vei hjem. Det var ikke gøy. Det var vått, tungt og ubehagelig. Foto: Thomas StrzeleckiVis mer

TEST: Vintersykle til jobb

Kan alle helårssykle til jobb, eller er det bare for de mest hardbarkede? DinSide hev seg på sykkelen og prøvde ...

Hellerudtoppen ved Tveita på Oslos østkant: Klokken er 06:05 om morgenen en onsdag i desember. Det er bekmørkt ute og gradestokken viser noen få minusgrader. Det er meldt snø. Og vi gruer oss. Veldig.

DinSides mann skal nemlig vintersykle til jobb for første gang. Vi skal sykle én mil hver vei. Nei, det er ikke voldsomt imponerende. Men det er aktører som vil at flere sykler til jobb vinterstid, og da må dette prøves.

Vår erfaring er at det ser helt forferdelig ut. Og ja, vi er en av de som irriterer seg over syklister som på død og liv må sykle vinterstid uansett hvor horrible forholdene er. Hva er det med disse folkene?

Sykkelen var parkert for vinteren

For å sette det litt i perspektiv, kan vi nevne at vi aldri har syklet til jobb. Vi sykler kun på stier i marka når det er plussgrader, og helst så mange som mulig.

Vi har kun testet hvordan det er å komme seg til jobb på en sparkesykkel, og sykkelen parkerer vi i bakgården tidlig på høsten. I år har heller vi prøvd vinterløping.

Mangler bra utstyr

IMPROVISERE: Vi hadde ikke noe sykkellys, så vi måtte gaffe et sønnen hadde funnet på bakken. Foto: Thomas Strzelecki Vis mer


Og vi var dessuten dårlig forberedt. Vi har aldri syklet i mørket og aldri i kulde, ergo mangler vi både klær og utstyr til å sykle vinterstid, så her måtte det improviseres voldsomt. Vi tok på oss kompresjonssokker, stilongs, løpetights, ulltrøye, løpejakke og en treningsjakke. Så lånte vi en hals av ungene, tok på oss løpelue, og så et par termo-langrennshansker fra Bjørn Dæhlie.

Nei, dette ser neppe særlig overbevisende ut. Vi føler oss rett og slett litt dustete.

Improvisere

Verre stelt var det med sykkelen som manglet sykkellys både foran og bak. Heldigvis hadde en av ungene funnet et sykkellys på skoleveien hjem. Det gaffet vi bare på styret. Men lyset var av den billige varianten, så her måtte det suppleres med en high end-hodelykt vi har inne til test.

Det var foran. Bak? Vel, vi festet et blinkende LED-lys lånt av ungene på den ikke akkurat sykkelvennlige ryggsekken vår. Ikke helt innenfor, kanskje, men det beste vi kom opp med der og da.

Glemt og glemmere

SYNES IKKE SÆRLIG GODT: Ja, det er en god grunn til at syklister bruker refleksvest. Vi glemte vår og måtte snu. Foto: William Strzelecki Vis mer


And we're off! Nei, vi hadde visst glemt refleksvest, og måtte sykle tilbake og finne en nederst i skapet, en vi aldri har brukt før. And... nei, nå hadde vi glemt sykkellåsen, som vi heller aldri har brukt. Vi skulle jo til ned til sentrum i den store, skumle storbyen, og der vet at vi at alt må låses fast.

An... der gikk den halvfulle iPhonen vår tom for batteri etter ti minutter i kulda. Vi skal ta bilder underveis, og måtte sykle tilbake en tredje gang for å hente en iPod Touch vi kan ta bilder med.

Klokka var 07:30 og vi er forsinket. Men vi er i det minste i gang.

Kaldt og mørkt!

Kulda biter i ansiktet og det er fortsatt veldig mørkt. Bilene fyker forbi oss, og vi kommer umiddelbart på hvor lenge siden det er vi syklet i trafikk.

Dermed bestemmer vi oss for å holde et rolig tempo. Her skal det ikke trenes. Vi kjører veien ned til Tveita og legger oss i vår første rundkjøring. Noensinne, mener vi å huske. Og det går overraskende greit.

Det går sakte

SKUMMELT! Denne rundkjøringen ved Teisen i Oslo øst var et av få skumle partier på vei til jobb. Foto: Thomas Strzelecki Vis mer


Vi merker ikke noe til alle disse nevehyttende, aggressive bilistene vi har lest så mye om. Så er det ned bakkene fra Tveita i retning Oslo sentrum, der vi velger å ikke sykle på fortauet. Midtveis i bakken kommer det en egen sykkelvei på brua, som vi har sett mange syklister bare ignorere. Vi velger den og ser at bakken skinner. Vi prøvebremser litt, og jepp, her er det glatt. Farten må enda mer ned.

Vi skulle nok hatt piggdekk, ja.

For akkurat da vi skulle forbanne Oslo for å være en dårlig sykkelby, havner vi altså på vår første gang- og sykkelveg. Nå følte vi oss med ett tryggere - her kunne vi tryne uten å bli kvesta av en lastebil.

Fandenivoldske og miserable

Gang- og sykkelvegen er godt skiltet for de av oss som aldri har kjørt den før, men vi er merkelig nok ganske alene. Vi ser en og annen syklist i veibanen over veggen, men skjønner bare ikke hvorfor de heller velger det alternativet når de kan sykle trygt på gang- og sykkelvegen.

Men de gutta som gjør dette hver dag – for det er kun menn å se – gjør det på en helt annen måte enn oss. De har proffere utstyr, dyrere sykler og er mye bedre kledd. De kjører raskere og er tilsynelatende fandenivoldske i blikket. Som vanlig ser de også miserable ut.

Helårssyklistene virker ikke som en utpreget lykkelig gjeng.

Begynner å fryse

LETT Å FINNE FREM: Det var god skilting hele veien ned til sentrum. Foto: Thomas Strzelecki Vis mer


Vi? Vi begynner å fryse i kompresjonssokkene våre (vi skulle brukt bambussokkene!), og til og med inni Bjørn Dæhlies termo-langrennshansker begynner det å bli kaldt. Akkurat dét hadde vi ikke forventet.

Det går uansett fremover.

Selv om det er godt skiltet, rotet vi litt på Helsfyr. Så kommer vi til Vålerenga, hvor gang- og sykkelvegen har gått over til sykkelfelt i veibanen. Her blir vi forbikjørt av en rekke syklister nesten dekt i signalgule farger, som ser ut til å trives best i veibanen og ikke i sykkelfeltet. Som er helt uforståelig for oss.

Helvetes porter

Vi er nå forbi Middelalderparken, der Øyafestivalen tidligere ble arrangert. Det stadig skiftende og høyst kaotiske veisystemet rundt Operaen ser ut som den trafikale versjonen av Helvetes porter for en jobbsyklist-fersking som oss.

Men utrolig nok går det bra. Vi så at flere syklister syklet mot sentrum på den andre siden av veien, noe vi snart skulle oppdage var et smart valg. For plutselig er vi havnet midt i en trang veibane uten sykkelfelt, og må krysse motgående kjørefelt for å komme oss i sikkerhet. Skummelt!

Der kommer vi oss til en gang- og sykkelbru i retning Operaen, og derfra og inn til jobb var det bare flotte, nye og godt merkede gang- og sykkelfelt.

Bedre enn forventet

ENDELIG FREMME!: I kjelleren på jobben står sykkelen trygt. Foto: Thomas Strzelecki Vis mer


Oslo er kanskje ikke en så, unnskyld uttrykket, bedriten sykkelby som mange vil ha det til. På vår lille mil inn til sentrum befant vi oss på sykkelfelt eller gang- og sykkelsti rundt 85 prosent av tiden.

Og bygges det ny vei, virker det som syklistene blir godt ivaretatt. Men det er selvsagt ikke sikkert det gjelder alle nye veier.

Hvor lang tid tok det? Det tok rundt en time å sykle én mil til jobb. Ja, det er skammelig treigt, men vi får skylde på dårlig utstyr og manglende rutine. Til vårt forsvar er det første gang vi syklet til jobben, og første gang vi har syklet om vinteren.

Aggresjon

Vil vi gjøre det igjen? Det var egentlig ikke så ille som vi trodde og det var dessuten mye mer sykkelvei og sykkelfelt enn først antatt.

Vi opplevde heller ikke noe av den mye omtalte aggresjonen fra bilistenes side på de korte strekningene vi måtte kjøre i veibanen. Men vil vi egentlig gjøre det igjen?

Nei, da må vi ha pigger på dekkene, skikkelige sykkelhansker og sko med trekk og ullsokker inni. Og mye mer motivasjon enn vi har nå.

For nå skal vi hjem. Og da er det bare nesten oppoverbakker. Og det er meldt kuling.

Alt om sykkel fra DinSide