JEG KLARTE DET: Etter 22 dager var jeg endelig framme i Tromsdalen. For en opplevelse det hadde vært! Foto: TV2
JEG KLARTE DET: Etter 22 dager var jeg endelig framme i Tromsdalen. For en opplevelse det hadde vært! Foto: TV2Vis mer

Sykkelbloggen

Sykkelbloggen: Fra Jessheim til Tromsø uten trening

Les om Dinsides Bjørn Eirik Loftås' fantastiske sykkeltur fra Jessheim til Tromsø – på en billig sykkel fra Coop-en.

Treningsgrunnlaget mitt var minimalt. Jeg var overvektig og hadde langt lavere oksygenopptak enn gjennomsnittet da jeg startet. Jeg hadde dessuten knapt syklet en mil til sammen de siste årene.

Les mer om foranledningen i denne artikkelen

Det tok ikke mange dagene før kroppen begynte å bli med på notene, og det som hadde startet som en kamp mot meg selv, ble til en fantastisk opplevelse av natur, mennesker og forskjellige kulturer i det langstrakte landet vårt.

Det blir garantert flere slike turer.

15. mai (dag 1): Fra Jessheim til Sand i Nord-Odal

Ja, da er jeg endelig i gang. Var litt bekymret for at jeg hadde pakket for mye på den stakkars sykkelen, den virket litt ustø før jeg satte i gang, men det har gått fint.

Startet hjemmefra kl. 13, i lett duskregn og rundt 10 grader. Utrolig at det skulle regne akkurat i dag, etter en fantastisk periode med høye temperaturer og sol fra skyfri himmel.

FULLASTET: Man må ha med seg litt av hvert når man skal legge ut på langtur. De to sykkelveskene kjøpte jeg på Lidl for noen få kroner. Og så har jeg en bag som er festet med stropper, og en veske på styret. Foto: Bjørn Eirik Loftås Vis mer

Syklet riksvei 2 Kongsvingervegen til Skarnes, deretter inn på riksvei 24 mot Sand, mot destinasjonen Sognabben Camping. For det meste flatt terreng, og de få bakkene jeg støtte på var ikke uoverkommelige på noen som helst måte.

Totalt var den første etappen på ca. 5 mil, og den ble tilbakelagt på 3 timer og 20 minutter – inkludert en kjapp pause på Skarnes. Og det holdt i dag. Det er faktisk det lengste jeg har syklet siden 2002!

Jeg overnatter i en enkel hytte på Sognabben camping, som ligger noen kilometer syd for Sand sentrum. Det er kaldt her, spesielt på gulvet, så jeg har inntatt soveposen i sofaen – hvor jeg ikke har umiddelbare planer om å flytte meg fra.

MÅ TØRKES: Alt må pakkes ut, klær må tørkes. Utrolig at jeg har fått plass til alt dette på den stakkars sykkelen. Foto: Bjørn Eirik Loftås Vis mer

I morgen har jeg ambisjoner om å sykle til Elverum. Etappen er på 78 km, og det blir spennende å se om kroppen holder. Foreløpig har den i hvert fall fungert ganske bra.

16. mai (dag 2): Fra Sand i Nord-Odal til Elverum

Sov ikke særlig godt i natt, det var ikke noen pute på hytta, så jeg måtte bruke fleecejakka under nakken. Fikk et par timer sammenhengende søvn fra kl. 6, og var klar til avgang litt over 9.

Været var omtrent som i går, tung tåke hang nedover liene og det duskregnet.

Jeg kom imidlertid ikke langt før det første problemet plutselig meldte seg. Da jeg trillet sykkelen ned trammen, knakk festet på den ene sykkelveska. Strykkarakter til Lidl, altså! Så da måtte jeg bruke fantasien, og heldigvis hadde jeg et par stropper til overs som jeg brukte til å surre begge veskene fast.

KNEKT: Her måtte jeg bruke teft og fantasi for å få festet sykkeveska på forsvarlig måte. Foto: Bjørn Eirik Loftås Vis mer

Jeg priser meg lykkelig over at det ikke skjedde på hovedveien! Rett og slett flaks at det ikke skjedde i går. Vel, sånt må man vel kalkulere med når man velger det billigste av det billigste utstyret.

Kroppen føltes fin, og det gikk radig i starten. Men regnet tiltok, og det ble snart rett og slett fryktelig kaldt. Jeg hadde ikke tatt på meg ullundertøy, men hadde heldigvis regntøy. Det ble imidlertid nesten uutholdelig kaldt på fingre og tær etter hvert, hansker, joggesko med tennissokker ble søkkvåte, og sistnevnte var nok ikke det lureste jeg kunne utruste meg med.

De første milene besto stort sett av stigninger, motvind, regn og til dels hagl. Etter hvert kom jeg til et skilt som meldte om 7 % helning rett vei, og da måtte jeg juble litt for meg selv.

Da det flatet ut var jeg kommet til tettstedet Gata i Stange kommune, og her var det heldigvis en nærbutikk som var åpen. Jeg kjøpte en power-drikk, fire bananer, melkesjokolade og noen nøtter. Hadde feilberegnet litt med maten, det er utrolig hvor fort kroppen blir sulten når man bare tråkker og tråkker, time etter time.

Inne på butikken hadde flere lokale figurer samlet seg. De lurte fælt på hvor denna kroppen hadde tenkt seg i detta været. En hyggelig eldre mann anbefalte meg å ta en avstikker for å unngå trafikken på riksvei 3. Veien ville ende i Løten sentrum, og det skulle væra oljegrus hæle vægen, ble jeg forsikret.

TUNGT: Å sykle her med alle de kiloene på sykkelen, ble en tung affære. Foto: Bjørn Eirik Loftås Vis mer

Det stemte – nesten. Først måtte jeg forsere flere kilometer med bratte stigninger. Deretter flatet det ut, men så kom grusvegen. Den nærmest sugde sykkelhjulene til seg, og det ble etter hvert veldig slitsomt.

Kjente det svært godt i hele kroppen nå, og vurderte å ende etappen da jeg omsider var framme i Løten sentrum. Jeg bet i stedet tennene sammen og tråkket videre.

Da jeg kom til Myklegard motell ble fristelsen for stor. Jeg hadde nærmest mistet følelsen i hendene og tærne, og siden det var 16. mai og Brann-kamp på TV, og frokost var inkludert i prisen, var valget enkelt. Jeg ringte og avbestilte hytta jeg hadde bestilt noen kilometer lenger framme.

I dette været og i den formen jeg er i nå, er 7 mil omtrent det maksimale av hva jeg anser som forsvarlig. Etter seks timer på veien var det utrolig deilig å få vrengt av seg gjennomvått tøy og få dusjet vel og lenge i glovarmt vann.

VÅTT OG KALDT: Ikke så mye tørt igjen verken innerst eller ytterst. Foto: Bjørn Eirik Loftås Vis mer

Etterpå ble jeg liggende nærmest apatisk på senga en halvtime før jeg begynte å organisere tingene mine. Med litt nøtter, bananer og sjokolade kom kroppen seg ganske raskt.

Pakkingen hjemme på Jessheim gikk nok litt for fort, det merker jeg nå. Jeg kunne for eksempel med fordel tatt med et ekstra par sko istedenfor paraply. Men litt kreativitet løser det meste:

POSE I SKOA: Kan dette fungere? Det var i hvert fall verdt et forsøk! Foto: BJørn Eirik Loftås Vis mer

Det ble en litt underlig lyd av stegene mine, men jeg holdt meg i hvert fall tørr på bena. Dette blir løsningen for meg i morgen, på selveste 17. mai.

Det er meldt ned mot 0 grader i morgen, så nå gjelder det å kle seg godt – med ull innerst, regntøy, skoposer, hansker og lue. Det var ikke dette jeg hadde sett for meg på disse etappene, altså!

Jeg hadde opprinnelig tenkt å sykle til Koppang i morgen, men det er mulig jeg tar en natt på Rena, om været ikke bedrer seg.

17. mai (dag 3): Fra Elverum til Koppang

Hadde et fantastisk opphold på Myklegard. Først vant Brann mot Vålerenga, og deretter sov jeg søtt i ni timer.

Da jeg våknet, var det veldig lyst ute, og et øyeblikk trodde jeg at været hadde snudd. Det viste seg imidlertid å være nysnøen på bakken som sto for lyset, dessverre.

Jeg tror nesten ikke jeg har opplevd maken på nasjonaldagen i alle de 16 årene jeg har bodd på Østlandet. Og så skjer det akkurat når jeg skal på sykkeltur. Utrolig. Enkelte hevdet at jeg startet på turen en måned for tidlig. Jeg frykter nå at de hadde rett.

NAMNAM: En god matpakke skal man ta seg råd til, spesielt når den er gratis. Foto: Bjørn Eirik Loftås Vis mer

Jeg spiste en god frokost, og smurte med meg noen blingser til turen. Håper ikke de ble sure på meg på Myklegard for det.

Etter å ha pakket alt på nytt (det tar tid!) var jeg omsider klar for avreise rundt kl. 10. Været var trøstesløst, men jeg hadde kledd meg så godt jeg kunne: Ull innerst, fleecejakke og regnjakke utenpå. To par sokker på bena, så brødposer, så sko. Lue i ull og Tinsulate-hansker, treningsbukse og regnbukse.

UFYSELIG: At jeg skulle få sånt drittvær på selveste 17. mai, hadde jeg aldri trodd. Foto: Bjørn Eirik Loftås Vis mer

Jeg er direkte flau over at jeg kunne legge ut på denne turen i joggesko og bomullsokker. Jeg har virkelig fått føle på kroppen hva det betyr å ha dårlig fottøy.

Til tross for elendig vær var terrenget relativt enkelt å sykle i. Ikke det mest spennende kanskje, men jeg underholdt meg selv med å titte i veikanten. Det er utrolig hva man kan få øye på der, jeg så blant annet en død bever og sko som gapte med sålen, ikke ulikt slike som Donald Duck alltid får på kroken.

For spesielt interesserte kan jeg fortelle at jeg syklet langs riksvei 3. Jeg kunne tatt østsiden av Glomma, men siden det var 17. mai og lite trafikk falt valget på hovedveien.

SMART: Pose utenpå hanskene var et tips jeg fikk fra min far. Det viste seg å være gull! Foto: Bjørn Eirik Loftås Vis mer

Plutselig var jeg på Rena, klokken var bare 1330, og jeg ble veldig i tvil om jeg skulle avslutte etappen allerede da. Jeg stakk innom bensinstasjonen, og ekspeditøren mente at campingplassen på Rena ikke var åpnet for sesongen ennå. Jeg spurte om hvordan veien videre til Koppang var, og fikk til svar at den var uten de verste stigningene. På den annen side var det hele 6 mil dit.

Jeg bestemte meg for å prøve likevel. Været skiftet i ett sett, fra gløtt av sol til snøbyger. Det var rett og slett ufyselig å sykle. Nordavinden rev og slet i kroppen, og poseløsningene på bena viste seg å være en vits.

På hendene derimot, hadde jeg tredd på poser fra RIMI og Europris utenpå hanskene, og det hjalp veldig. Jeg frøs ikke på fingrene i det hele tatt, selv om hanskene etter hvert ble gjennomvåte av svette.

Da det var to mil igjen var jeg så sliten at jeg begynte å snakke med meg selv. – Kom igjen nå. Ikke stress. Du kommer fram. Ta tiden til hjelp. Det var en absurd situasjon, jeg har ikke vært så sliten noen gang, tror jeg.

Da jeg kom til Stai i Østerdalen rakk jeg bensinstasjonen på stedet rett før den skulle stenge. Det var jo 17. mai, den store pølsedagen. Jeg fikk den nest siste løkpølsa med bacon-rullings, og den gikk ned på høykant.

Jeg betrodde damen bak disken at jeg tror jeg hadde dødd om stasjonen hadde vært stengt. Jeg kjøpte tre flasker vann og en Pepsi Max til kveldskos på hytta. Sjokolade hadde jeg i veska fra før. Og med bare én fattig mil igjen visste jeg at dette kom til å gå bra.

MITT HJEM FOR NATTEN: På Koppang Camping & Hytteutleie. Foto: Bjørn Eirik Loftås Vis mer

Klokka 1840 trillet jeg inn på Koppang Camping & Hytteutleie. Den nederlandske(?) damen i skranken var hyggelig, og lot meg få låne en pute. Jeg fikk også en pollett til tørketrommelen. Jeg var gjest nr. to i dag, sa hun, og eneste hyttegjest.

Hytta er grei nok, men det er iskaldt her. Dusjing foregår i et fellesanlegg, og koster 10 kr for fire minutter. Slik må man finne seg i når man låner campinghytte. Men kontrastene til Myklegard er enorme, og jeg må innrømme at det frister med flere overnattinger à la Myklegard, med TV, dusjing så lenge jeg vil og ikke minst en god frokost & niste.

Nå er jeg veldig usikker på hva jeg foretar meg i morgen. Jeg innser at det er rene galskapen å sykle videre med joggeskoene mine. Jeg opererte i en stortå da jeg var tenåring, og hatt en del plager med den siden. Den har verket som besatt i de iskalde og våte sokkene i dag.

Problemet er at det er søndag i morgen, og butikkene på Koppang er stengt. Det er kanskje fornuftig å ta en hviledag her, det føles i alle fall slik nå. Vi får se hvordan natten blir, og ikke minst – været i morgen, før jeg tar en avgjørelse. God natt!

18. mai (dag 4): Fra Koppang til Rendalen

Soveposer er visst ikke helt min greie, for dette ble nok en temmelig dårlig natt, til tross for at jeg var helt utslått i går kveld.

Jeg sto opp klokka 8, og kunne til min store glede slå fast at sola skinte utenfor hytta. Kroppen føltes ikke så verst, men jeg var helt tom for mat, så jeg bestemte meg for å spasere til Koppang sentrum. Der kunne jeg kanskje også spørre noen om hvilken vei mot Tynset som var best egnet for syklister (riksvei 3 eller 30).

Spaserturen viste seg å bli lengre enn jeg hadde trodd. 2,5 km i oppoverbakke, jeg brukte faktisk over en halv time til jeg omsider sto ved Esso-stasjonen i Koppang sentrum.

Men søndag 18. mai kl. 0900 er det stille i Koppang sentrum. Og bensinstasjonen åpnet ikke før kl. 10, selvfølgelig. Det var vel derfor denne plakaten hadde fått henge i fred:

ULOVLIG: Driver de virkelig med sånt på Koppang? Foto: Bjørn Eirik Loftås Vis mer

Hele Koppang sentrum hadde fått passet påskrevet i løpet av natten, sikkert av russen. Hamar Arbeiderblad gikk heller ikke fri:

STORE NYHETER: Noen har ønsket å gi et stikk til lokalavisa i nattens mulm og mørke. Foto: Bjørn Eirik Loftås Vis mer

Jeg traff omsider en hyggelig familiefar på sykkeltur med barn i tralle, og han var soleklar på at jeg måtte sykle rv. 30. Det var en fin sykkeltur i et terreng uten de store stigningene, fortalte han.

Jeg begynte å få dårlig tid, og småjogget tilbake til campingplassen. Pakking, feiing av hytte og utsjekk tok tid, og jeg var ikke tilbake på Esso-stasjonen før kl. 1130. Da var også plakaten borte.

Etter 17. mai-feiringen var også det meste av maten borte fra hyllene, så jeg endte opp med en firkløver-sjokolade, to lefser og en pose peanøtter. Ikke mye å bygge dagen på, for å si det på en annen måte. Men solen skinte innimellom, og jeg startet på dagens etappe med godt mot.

Fra Koppang sentrum ble det fortsatt en del stigninger, før det ble en voldsom nedoverbakke mot Storsjøen. Deretter var det bare å tråkke det slake strekket mot Rendalen.

VELKOMMEN: Eller kanskje ikke? Denne informsjonstavlen hadde i hvert fall fått gjennomgå. Foto: Bjørn Eirik Loftås Vis mer

I fjellene kunne jeg se bygene, og været vekslet hele tiden. Det blåste også en del motvind, men jeg hadde godt med krefter i dag. Jeg begynte imidlertid å bli sulten på ordentlig mat, og da jeg så skiltet med kniven og gaffelen i Åkrestrømmen, måtte jeg bare stoppe.

HERREMÅLTID: Sjelden har jeg vært mer fornøyd med måltidet enn på kafeen i Åkrestrømmen. Foto: Bjørn Eirik Loftås Vis mer

Det ble kylling, pommes frites og salat med Thousand Island. Kafeteriaen henger sammen med hotellet på stedet, og jeg må si at jeg ble forbauset over å se et hotell her, jeg følte virkelig at jeg var i ingenmannsland.

Damen i kafeen rådet meg ikke til å fortsette mot Tynset i dag, det så skummelt ut med været mente hun, og det var ikke andre muligheter til å overnatte før Tynset, og dit var det hele 7 mil.

Jeg lot meg overtale, og fikk meg et rom med veranda til sykkelen.

ENKELT OG BRA: Øiseth Hotell i Rendalen. Foto: Bjørn Eirik Loftås Vis mer

Det føltes helt riktig å ta en rolig dag i dag, og jeg er topp motivert for en god etappe mot Tynset i morgen. Der håper jeg å få kjøpt nye sko, ullsokker og kanskje snakke med noen som har gode råd mot en sår bak. Men bortsett fra den må jeg si at jeg klarer meg fint.

19. mai (dag 5): Fra Rendalen til Tynset

Sov knallgodt i sengen på Øiseth Hotell, og våknet opp til sprakende sol kl. 8.

ENDELIG: Så smilte omsider værgudene til meg. For en dag dette skulle bli! Foto: BJørn Eirik Loftås Vis mer

Pakkingen gikk rekordraskt, for dette været hadde jeg lyst å dra nytte av. Jeg hadde sjekket Yr.no kvelden i forveien, og værutsiktene utover dagen så ikke veldig lystige ut.

Jeg sjekket ut fra hotellet og sto utenfor Joker-butikken på Åkrestrømmen i det de åpnet, og ble kunde nr. 1 den 19. mai. Etter kun å ha vært på bensinstasjoner de siste dagene, og forsynt meg med hva de hadde tilgjengelig av mat, ble det nesten en overveldende følelse å besøke en ordentlig Joker-butikk. Det bugnet av så mye varer at jeg ble rent forvirret.

Jeg fikk til slutt bestemt meg for et ferdig oppskåret birkebeinerbrød, en tube majones, en pakke fårepølse, to ferske minibagetter, fire bananer og en halvliter Litago sjokolademelk. Deretter satte jeg meg i solveggen utenfor butikken og gomlet en deilig frokost med varme bagetter og bananer.

Kl 0925 var jeg i gang med tråkkingen. Jeg følte langt inn i sjela at dette kom til å bli en god sykkeldag.

SNØ? Været endret seg utpå dagen. Foto: Bjørn Eirik Loftås Vis mer

Etter hvert som kilometerne ble tilbakelagt, endret været seg, som ventet. Langt der framme var det hvitt langt nedover fjellsidene, og jeg ante at det var snø det dreide seg om. Men jeg var godt kledd og hadde fylt fem flasker med vann, og var rett og slett bedre forberedt på matfronten enn noen gang.

Etter ca. 13 km svingte en bil inn foran meg. Ut kom hotellvertinnen fra Øiseth hotell. Den første tanken som slo meg var at hun skulle ha betaling for at jeg hadde syklet gjennom korridorene på hotellet, men nei da. Hun kom for å levere mobilladeren min! Den hadde selvsagt blitt gjenglemt i hui og hasten om morgenen.

Jeg takket så godt jeg kunne. Hun svarte: "Du er i Rendalen no, gutt".

Da jeg kom til Otnes var det tid for lunsj, og dette måtte naturligvis foreviges:

Foto: Bjørn Eirik Loftås Vis mer

Bare så synd at sykkelen veltet sekundet etter:

Foto: Bjørn Eirik Loftås Vis mer

Været ble dårligere og dårligere, og snart kom nedbøren – en blanding av regn og snø som pisket i ansiktet. Jeg trædde plastposer over skoene og hanskene, og fortsatte ferden mot Tynset. Så kom stigningene.

Jeg innrømmer at jeg ikke er veldig god til planlegging og undersøkelser i forkant av mange av mine prosjekter, så kilometer etter kilometer med til dels kraftige stigninger etter Tylldal, kom som julekvelden på kjerringa.

Men noe magisk hadde skjedd. Jeg ble ikke ordentlig sliten! Kroppen og bena bare jobbet og jobbet. Det gikk ikke fort, et sted mellom 7 og 10 km/t i snitt, men maskineriet mitt fungerte SÅ mye bedre enn tidligere! Den følelsen er bare helt utrolig, alle timene med blodslit de siste dagene hadde for alvor begynt å betale seg! Har du ikke opplevd den følelsen, så kan den anbefales på det sterkeste.

Man får lyst til å juble! Jeg besvarte til og med en telefon i motbakkene!

BEDRE OG BEDRE: Ikke verst å klare å presse fram et smil etter en total stigning på over 500 meter! Foto: Bjørn Eirik Loftås Vis mer

Det var til sammen over 500 meter stigning denne dagen. Høyeste punkt på etappen var 716 meter. Jeg har nemlig en sykkel-GPS med meg, som forteller meg den slags.

KJØLIG: Ikke mye som minner om vår på 716 meter over havet. Like etter at jeg tok bildet kom en ny snøbyge. Foto: Bjørn Eirik Loftås Vis mer

Rumpa var vond, og nå hadde også girene på sykkelen begynt å bli vonde – mannevonde. Uansett hvilket gir jeg valgte, forsvant kjeden over på et annet etter noen få tråkk. Utrolig irriterende, og jeg innså at det første jeg måtte gjøre når jeg ankom Tynset, var å oppsøke en sykkeldoktor.

Tynset ligger på rundt 480 meter over havet, og de siste kilometerne på riksvei 30 er det unnabakke hele veien. Det var utrolig deilig etter en lang og strabasiøs etappe på nesten 8 mil. Men da jeg skulle tråkke de få meterne opp til avkjøringen til sentrum, var jeg rett og slett blitt stokk stiv.

Det gikk da på et vis, og noe av det første jeg fikk øye på i Tynset sentrum var en stor G-sport. Jeg parkerte sykkelen utenfor, og gikk inn. Der ble jeg tatt imot av en godt voksen ekspeditør. Og jeg har aldri – i hele mitt 36 år lange liv – opplevd maken til service!

– Ta inn sykkelen, vi har han Reodor Felgen på bakrommet her, han fikser sykkelen din vet du. Har du sykla 35 mil uten klikk-pedaler? Erru gærn. Det må du ha vet du, blir noe helt annet. Kom så skal du få se. Sokker sa du? Disse har vi solgt 3.000 par av. Alle på Tynset bruker dem. De må du ha.

Snart kom enda en butikkekspeditør i 40–50 årene og hjalp meg. Gutta oste av trygghet og fagforståelse. Og de visste hvor viktig det er at kunden føler seg som midtpunktet. Hadde jeg møtt på disse ekspeditørene i G-sport på Alnabru i forkant av sykkelturen, hadde jeg ikke gått tomhendt ut av butikken, det er i hvert fall helt sikkert.

FAGFOLK: Det er godt at det finnes sportsbutikker med personale som vet hva de snakker om. Foto: Bjørn Eirik Loftås Vis mer

Og på bakrommet hadde Reodor Felgen fikset sykkelen. Justert giret. Fikset et kast i bakhjulet som han hadde oppdaget. Montert nye pedaler med klikk-system. – Nå er sykkelen bedre enn da han var ny, sa Reodor.

Det ble en stor handel, og det føltes godt. Jeg la igjen 2.000 kroner i kassen, og gikk ut av butikken med et stort smil om munnen. Når gjorde jeg egentlig det sist?

Deretter gikk turen til "Campen", Tynset Camping, litt lenger nedi gata. Damen i skranken snakket samme dialekten som meg, og det viste seg at hun kom fra Alverstraumen bare et par mil fra bydelen, der jeg vokste opp.

Det endte med spesialpris på en flott hytte med bad, TV og to soverom. For en dag, sier bare jeg!

Jeg har diskutert forskjellige traseer videre både med G-sport-gutta og vertskapet på "Campen", og har besluttet å sykle riksvei 3 i morgen mot Sør-Trøndelag.

HJELPEMIDLER: Her ser du noe av det tekniske utstyret jeg har med meg. Mobilt bredbånd-adapter fra ICE, en Fujitsu-Siemens bærbar PC med 13,3" skjerm, videokamera, GPS-mottaker og MP3-spiller. Foto: Bjørn Eirik Loftås Vis mer

Jeg hadde opprinnelig håpet å komme meg til Berkåk (ca. 8 mil), men vi får se hvordan kroppen takler alle stigningene som ligger foran meg i starten av morgendagen. Mulig det blir en mellomlanding på Yset eller deromkring, men jeg tar det som det kommer.

20. mai (dag 6): Fra Tynset til Kvikne

Natten ble min hittil beste i sovepose, og jeg våknet ganske uthvilt rundt 0830. Været var sånn midt imellom alt mulig, et øyeblikk skinte sola, i neste kom en liten snøbyge.

GRÅVÆR: Dette er noe jeg har sett mange ganger de siste dagene: Tåke og snøbyger i fjellene. Foto: Bjørn Eirik Loftås Vis mer

Etter lett morgenstell begynte jeg å sortere ut de mest idiotiske tingene jeg hadde pakket med meg til turen, for å lette litt på vekten før den tøffe etappen som lå foran meg. Blant de utstemte remediene befant seg en paraply og en ekstra regnjakke. Sammen med en del skittentøy ble alt ekspedert i Norgespakke fra Tynset postkontor litt over klokka 9.

MAT PÅ VEIEN: Bananer er favoritten. Og sjokolade da. Rask energi. Foto: Bjørn Eirik Loftås Vis mer

Så gikk turen innom REMA 1000 som ligger vegg i vegg med postkontoret. Der ble det handlet et nytt oppskåret brød, fire bananer (ja, jeg er glad i bananer), litt sjokolade, juice, flaskevann med smak og, for ikke å glemme, zink-salve. Etter 35 mil på sykkelsetet var jeg hellig overbevist om at noe måtte gjøres der bak. Raskt.

Rema-damen mente at zink-salve bare var tull og tøys, og anbefalte i stedet pottitmjøl. Ingenting var bedre enn det, mente hun, det hadde syklistene brukt i alle år.

Tynsetværinger er generelt troverdige mennesker, men nå ble jeg litt betenkt. Jeg takket pent for rådet og sa at zink-salven tok mindre plass i sykkelveska, så det ble med den denne gangen.

Tilbake på hytta ble det full tektylbehandling, før jeg omsider var klar til å prøve de nye skoene og klikk-pedalene. Etter to runder rundt på campingen følte jeg meg sånn noenlunde fortrolig med løsningen, og snart var jeg på veien for sjette dag på rad.

Jeg var psykisk godt forberedt på tøffe stigninger i dag. Og de startet bare et par kilometer fra campingplassen. Jeg tok det veldig rolig. Det var også tvingende nødvendig. Trafikken besto i stor grad av semitrailere, og ikke alle var like flinke til å ta hensyn til en over middels myk trafikant i veikanten.

BRATT: Her gjelder det bare å puste rolig, gire ned og tenke på helt andre ting. Foto: Bjørn Eirik Loftås Vis mer

En betongbil var så nær meg at dragsuget tok ordentlig tak i sykkelen. Skikkelig ubehagelig. Heldigvis var det slett ingen anorektiker som satt bak styret, det kunne i så fall gått riktig ille.

Riksvei 30 var til dels i dårlig forfatning. Dype langsgående revner gjorde at jeg mange steder måtte kjøre slalåm for å unngå å få forhjulet nedi og i neste omgang gå på hodet over styret.

Hvis jeg var høyt oppe i går, kom jeg raskt ned på bakken i dag. Selv med mange stopp underveis ble etappen svært tung. Det var kaldt, det var mye trafikk, det var mye oppover, høyeste punktet var ifølge et veiskilt 733 meter, mens min GPS sa 739. I blesten der oppe må det ha vært flere effektive kuldegrader!

ISKALDT: Skylaget har sprukket opp litt, men jeg skulle ønske det var noen grader varmere. Foto: Bjørn Eirik Loftås Vis mer

Til slutt ble det litt nedoverbakke – før jeg ankom Kvikne, Bjørnstjerne Bjørnsons fødested, like ved fylkesgrensen mellom Hedmark og Sør-Trøndelag, 47 km fra campingen på Tynset.

Her ligger en bensinstasjon samt Kvikne Fjellhotell, og etter å ha inntatt en særdeles voksen porsjon med trønder-lapskaus til 98 kroner med fri påfyll i hotellets kafeteria, bestemte jeg meg for å låne et rom for natten.

GODT: Hjemmelaget trønderlapskaus til 98 kroner inkl kaffe etterpå, er dagens her på Kvikne Hotell. Inkludert i prisen er fri påfyll, men selv ikke jeg klarte mer enn en porsjon. Foto: Bjørn Eirik Loftås Vis mer

Kvikne er bare 4 mil fra det opprinnelige bestemmelsesstedet Berkåk, men i dag sa kroppen rett og slett at nok er nok.

Nå hviler jeg ut her så godt jeg kan, og forbereder meg på en laaang etappe i morgen.

AVANSERT TEKNIKK: Kvikne Hotell har innlagt telefonapparat på rommene, samt fjernsynsapparat med trådløs fjernkontroll og tekst-tv. Vis mer

Ifølge kokken på hotellet er veien videre til Orkanger snill. Kanskje jeg klarer å sykle alle de 11,6 milene i morgen? Morgendagen starter uansett tidlig – med intervju på God Morgen Norge kl. 0710. Er jeg på veien til kl. 0830 kan det gå, og i så fall er jeg helt etter skjema igjen.

>> Les videre: Sykkelbloggen del 2 >>