HVORFOR KAN IKKE BARN FÅ SPILLE BALL FORDI DET ER GØY? Hvorfor skal idrett være så forbasket alvorlig? Hvorfor må man strekke rundt på cuper og kamper og selge julenek og dasspapir - når unga kanskje bare vil spille ball med kompisene? Hvorfor kan ikke det være nok? Foto: Littlekidmoment / Shutterstock / NTB scanpix
HVORFOR KAN IKKE BARN FÅ SPILLE BALL FORDI DET ER GØY? Hvorfor skal idrett være så forbasket alvorlig? Hvorfor må man strekke rundt på cuper og kamper og selge julenek og dasspapir - når unga kanskje bare vil spille ball med kompisene? Hvorfor kan ikke det være nok? Foto: Littlekidmoment / Shutterstock / NTB scanpixVis mer

Idrett, barn og dugnad

Hvorfor må idrett være så forbasket alvorlig?

KOMMENTAR: Hvorfor må man strekke rundt på cuper og kamper og selge julenek og dasspapir - når unga kanskje bare vil spille ball med kompisene?

Helsedirektoratet har oppnevnt et «Nasjonalt råd for fysisk aktivitet» som skal gi faglige råd om «helsemessige konsekvenser av fysisk aktivitet og stillesitting» - samt at de skal «tenke ut strategier og tiltak for å fremme fysisk aktivitet.»

I dag skal rådet presentere sentrale tiltak for økt fysisk aktivitet i Norge.

Dette skjer på et seminar i regi av Helsedirektoratet og Rådet, og på agendaen står landskapsarkitektur i by- og tettestedsutvikling, trening som medisin, viktigheten av fysisk aktivitet i skolen og aktivitet gjennom friluftsliv.

Et helt seminar om råd og anbefalinger, men bare fokus på hva man skal gjøre i skolen og landskapsplanlegging og friluftsliv?

Men hvor er idretten?

Hva med å senke terskelen i idretten? Hvorfor må man strekke rundt på cuper og kamper og selge julenek og dasspapir - når unga kanskje bare vil spille ball med kompisene?

Hvor er lavterskel-idretten med folkehelsa i fokus?

Økt aktivitet i skolen er topp, og det er få ting som er så deilig som en tur i skogen en solskinnsdag på høsten. Men det er tross alt flere hverdager enn helgedager - og trist som det enn må være:

Det er urealistisk for de aller fleste av oss å legge ut på tur i skogen en vanlig tirsdag- eller torsdagskveld - særlig tatt i betraktning den sørgelige statusen på lysløyper rundt i Norges kommuner.

Det er i hverdagen det store slaget om folkehelsa må tas. Og i hverdagen er idretten en lett inngangsport til en mer aktiv hverdag for de fleste av oss, kanskje spesielt for barn og ungdom.

Men hvor er idretten i et folkehelseperspektiv?

Hva med idrett for å holde seg i aktivitet? Hva med idrett for å holde barn, unge og voksne sunne og friske?

KJÆRE OVERIVRIGE IDRETTSFORELDRE: Dere har stjålet kompisen min! Han er ikke på løkka, han måtte velge å satse og befinner seg stort sett på trening eller på kamp. Foto: Fotokostic / Shutterstock / NTB scanpix Vis mer

Hva med idrett rett og slett fordi det er gøy å løpe rundt med kompisene og sparke ball? Fordi det er lettere å komme seg på trening når du har faste treningstider? Og fordi det er en samfunnsøkonomisk gullgruve å få flere i aktivitet fra barnsben av - for å redusere utgiftene samfunnet har til livsstilssykdommer?

Ifølge helsemyndighetene er stillesitting en selvstendig risikofaktor for generell dårligere helse og sykdommer som type 2-diabetes og hjerte- og karsykdommer.

Når det gjelder idrett i et folkehelseperspektiv som motivator for et sunt og aktivt liv for barn og unge, vil jeg påstå at den er totalt fraværende.

Fotball-og og håndballag splittes i «de gode» og «de dårlige» fra 8- og 10-årsalderen; barn må velge bort aktiviteter de liker å gjøre til fordel for andre - fordi det skal «satses» og man må låse seg til treninger med én aktivitet 2-3 dager i uka pluss kamper og konkurranser i helger og eller på kveldstid.

Hva med variasjon? Hva med å svømme en dag i uka og spille ball en dag i uka fordi det er gøy? Fordi det er bra. Fordi det holder kroppen skadefri og i aktivitet?

Hvem bestemte at idrett må være så forbasket alvorlig?

Det er sikkert vel og bra at vi skal ale opp idrettstalenter, men ærlig talt: Det gjelder de færreste av oss.

DE FÆRRESTE AV OSS ER IDRETTSTALENTER, bør ikke fokuset i idretten da være bredde, allsidighet og rett slet være et møtepunkt for fysisk aktivitet? Foto: Oleg Mikhaylov / Shutterstock / NTB scanpix Vis mer

For de aller fleste handler det rett og slett om å holde kroppen i aktivitet.

Det handler om å forebygge livsstilssykdommer som skyldes inaktivitet. Det handler om å ha det gøy. Og det handler om å være der de andre guttene og jentene er.

Men de som ikke er interessert i å satse kan da bare spille ball på løkka, sier du kanskje?

Nei, de kan ikke det. Fordi der er det ingen å spille med.

Alle de andre barna har jo full timeplan etter skoletid. Det er treninger som skal rekkes i hverdagen - og stevner, cuper og kamper helgene.

ALLE ER OPTATT AV SERIER OG CUPER: Ingen vits i å leke på løkka, her er det ingen å spille med; Overivrige idrettsforeldre har fylt uka med seriøse treninger, cuper og kamper. Foto: holbox / Shutterstock / NTB scanpix Vis mer

Hvem bestemte at idretten skulle være slik?

Hvem bestemte at om du ikke vil satse, så er det rett ut av laget? Hvem bestemte at det stilles så store krav - ikke bare til barna selv, men også til foreldrene - at barna skvises ut av idretten fordi medlemskap og deltakelse i et idrettslag stiller så store krav til oppfølging av dugnader, arrangementer og salg av dasspapir og julenek at det blir for mye om ikke barnet virkelig er interessert i å satse?

Ettersom idretten i Norge i stor grad drives av frivillige, må det faktisk være du og jeg som har bestemt det:

Foreldrene. De engasjerte medborgerne.

Jeg vil påstå at den foreldredrevne idretten mange steder har gått helt av skaftet.

Dette er faktiske historier fra idrettsnorge, og du vet at idretten i alle fall ikke driver helsefremmende arbeid i et folkehelseperspektiv når du hører historier som dette:

Foreldre til 8-10-åringer blir innkalt til møte med håndballtreneren og lekset opp om at medlemskap og deltakelse på laget fordrer at håndballen blir en livsstil for hele familien. Det skal snakkes kamp, strategier og leses på regler rundt kjøkkenbordet og etter lørdagspizzaen. Er ikke familien med på det, er heller ikke barnet velkommen på trening.

Foreldre blir regelrett slått ned på tribunen når de ber treneren ta det med ro; det er tross alt barneidrett - hvorpå den overivrige treneren svarer med en rett høyre.

Helsefremmende idrett? Alle skal med? Tror ikke det ...

Det er kanskje på tide å revurdere idretten i Norge: Hva er samfunnet egentlig tjent med at idrettslagene skal drive med?

Skal de fortsette å tro at de bygger opp eliteutøvere, som tross alt er en ganske liten promille av befolkningen? Eller skal de gjøre det som virkelig er viktig:

Være en arena og møteplass for barn og unge som synes det er gøy å gå på trening, fordi det er gøy å spille ball eller løpe eller hva de nå driver med, og fordi det er gøy å gjøre det med kompisene.

For du finner jo ikke kameratene i gata lenger; det har overivrige idrettsforeldre sørget for.

PÅ BENKEN? Barn ned i 8-10-årsalderen blir splittet i A-lag og B-lag, og lag toppes for å vinne. En skikkelig seier for folkeidretten, det altså! Foto: matimix / Shutterstock / NTB scanpix Vis mer

Man kunne håpe at Helsedirektoratet også ser mot idretten og idrettslagene, når de skal komme med en handlingsplan for å få befolkningen i mer bevegelse.

Med en mye lavere terskel og et helt annet fokus enn det man ser i veldig mange små og store idrettslag rundt i landet i dag, vil man kunne dra med seg veldig mange som ellers bare sitter inne:

De sitter inne fordi de ikke er en ny Ronaldo, Zlatan eller Mari Bjørgen - og fordi treneren og laget krever at det må de ønske å bli.

Det er det de færreste av oss som er.

Og det er helt greit!

Men de kan da for søren synes det er gøy å trene sammen med andre likevel. Og vær så snill: Kan de snart få lov til det?

Jeg vil avslutte med den beste og mest gledestrålende kommentaren fra en helt vanlig 10-åring en helt vanlig tirsdag:

- I dag var det kjempegøy på trening! Jeg fikk tre nye venner!