Stakkars harddisk-produsenter

KOMMENTAR: Nå er de snart i mål med å grave sin egen grav.

«Bruksmønsteret mitt er i klar endring. Mindre og mindre av aktiviteten er knyttet til filer som ligger lagret lokalt på min PC.»


Da jeg stod i butikken en januardag i 1995 og skulle kjøpe min første PC, måtte jeg ta et vanskelig valg. Skulle jeg gå for en 270 MB harddisk til et par tusenlapper, med fare for å måtte avinstallere et program i ny og ne for å gi plass til nye, eller skulle jeg gå for en 540 MB-utgave, og for alltid glemme alt som hadde med lagringsbegrensninger å gjøre?

Valget falt på sistnevnte, og den stasjonære PC-en, som kom med en fantastisk 14-tommer CRT-skjerm, og uten verken lydkort eller CD-ROM, kostet meg bare 14.000 kroner. Et røverkjøp.

Den uendelig store harddisken ble naturligvis full ganske snart, og etter utallige utskiftninger og oppgraderinger sitter jeg i dag med en harddisk i PC-en min som er omtrent 2000 ganger større.

Og den kostet meg 799 kroner. Selvfølgelig altfor billig.

Bjørn Eirik Loftås er redaktør i DinSide Data. Foto: Per Ervland Vis mer


Til tross for at jeg sannsynligvis gjennom årene har vært langt mer opptatt av å samle og ta vare på ting enn den jevne databruker, har jeg ikke brukt mer enn 1/3 av den 1 TB store harddisken.

Samtidig er bruksmønsteret mitt i klar endring. Mindre og mindre av aktiviteten er nemlig knyttet til filer som ligger lagret lokalt på min PC.

Harddiskprodusentene har etter mitt skjønn gått i den berømte fellen; de har glemt hvor viktig det er å holde sitt publikum sultne. For øyeblikket er publikum i ferd med å bli sprengmett, og det kan bli lenge til vi får lyst på mer.

Steget til neste oppgradering for undertegnede har i hvert fall aldri vært større. Mye tyder på at det gjelder mange. Hør bare her:

Nylig kom nemlig nyheten om at Seagate, verdens støreste produsent av harddisker, kutter 1100 stillinger. Og selv om finanskrisen får mye av skylda, er jeg overbevist om at Seagate ville fått problemer uansett.

For mens musikk-, film- og programvareindustrien i årevis har klaget over at materialet deres blir piratkopiert, er det andre som har hatt gode grunner til å gni seg i hendene. ISP-ene, PC-industrien generelt, og kanskje harddiskprodusentene spesielt, har tjent gode penger på at attraktivt, ulovlig innhold har vært lett tilgjengelig på nettet, og det faktum at mennesket til alle tider har vært samlere.

Men tidene forandrer seg. En ting er at stadig sterkere virkemidler settes inn mot den ulovlige fildelingen, og at tiltakene faktisk ser ut til å virke, en annen er at stadig mer av det innholdet vi tidligere lastet ned og lagret, blir tilgjengelig direkte på nettet.

Musikkstreaming-løsningen Spotify, for eksempel, har virkelig tatt brodden av piratkopieringen i mange miljøer, og det er bare spørsmål om tid før vi vil se både konkurrenter og etter hvert tilsvarende løsninger også for film, spill og programvare.

Ser vi bort fra bedrifter med store serverparker, hvem vil ha behov for gigantiske harddisker da?

Jeg skal selvsagt ikke gå i den berømte fella og hevde at vi har nådd toppen, hva angår lagringsbehov. Men mye taler for at vi står foran et paradigmeskifte innen lagringsteknologi, der fokus fremover først og fremst blir på hastighet, robusthet, lav varmeutvikling, lav støy og tilhørende lavt strømforbruk. SSD-løsningene er her allerede, men de er foreløpig litt for dyre, og det mangler fortsatt en del både med hensyn til kapasitet og levetid til å utkonkurrere harddisken.

Dette er imidlertid å regne som små utfordringer, sett i forhold til hva harddiskprodusentene står over for de neste årene.