Splinter Cell (XBox)

Skal vi tro forhåndsomtalen, er Splinter Cell et spill som ingen har sett maken til. Det er kanskje en liten overdrivelse, men det er like fullt noe av det beste vi har spilt på lenge.

Testresultat

Splinter Cell

Spennende, intenst, fantastisk grafikk

Grensesnittet er litt klønete

Vi stiftet bekjentskap med Splinter Cell på årets E3-messe, og vi ble allerede da svært imponert. Faktisk var det et av de spillene som gjorde størst inntrykk på oss, og nå, et halvt år etter, får vi endelig spille det.

LES OGSÅ:

Splinter Cell er utviklet av Ubi Soft, og er en del av Tom Clancy-lisensen, som allerede har brakt oss flotte spill som Rainbow Six og Ghost Recon. Det er ikke forfatteren Tom Clancy selv som står bak spillets bakgrunnshistorie, men han har gitt utviklerne sin velsignelse. Det synes, ettersom spillets handling hadde passet ypperlig i en av Tom Clancys bøker – du spiller som Sam Fisher, en topphemmelig agent som jobber for organisasjonen Third Echelon. Du blir sendt til den tidligere sovjetrepublikken Georgia, der to agenter er sporløst forsvunnet. Din jobb er å infiltrere, samle informasjon og forsvinne sporløst.

Vær stille

Det er med rette Splinter Cell ofte blir sammenlignet med Metal Gear Solid-spillene. Premissen er ikke ulike – en ensom agent skal snike seg rundt i fiendens installasjoner, helst unngå blodbad, ikke bli sett av overvåkningskameraer og ikke tiltrekke oppmerksomhet. Våpen skal kun trekkes når alle andre alternativene er oppbrukt. Splinter Cell tar imidlertid ideen et par skritt lenger.

Sam Fisher, den veltrente agenten som han er, har en god del imponerende bevegelser på lager. Han kan selvfølgelig hoppe, klatre og henge fra taket, men i tillegg kan han også utføre et dobbelthopp, som tar ham til nye høyder. Det kanskje kuleste hoppet er muligheten for å utføre en slags spagat i stor høyde, for så å hoppe ned på en forbipasserende vakt og slå ham bevisstløs.

Sam har også en god del utstyr med seg – et lite fiberoptisk kamera som kan skyves under en dør for å få oversikt over hva som skjer på andre siden, nattbriller som lar deg se til og med i fullstendig mørke, temperaturfølsomme briller som markerer om det er noen levende vesener i nærheten, fjernstyrt kamera, pluss noen andre gadgets. Det Sam ikke har så stort utvalg av, er våpen. Fokuset er nemlig ikke på å drepe, men å unngå – derfor er våpenutvalget lite, og ekstra magasiner er vanskelige å finne. De få kulene du har bør heller brukes på å skyte i stykker overvåkningskameraer eller lys, ikke mennesker.

Utrolig intenst

Splinter Cell har fått svært mye oppmerksomhet på grunn av den vanvittig flotte grafikken. Derfor har det også vært mye skepsis angående selve spillbarheten – blir selve spillet noe gøy, eller blir det bare en oppskrytt teknologidemonstrasjon? Noe av det samme opplevde vi for eksempel med Max Payne – følelsen av at spillet faktisk er enda bedre enn det vi håpet på, er meget tilfredsstillende.

Splinter Cell er blitt et spill som oser av stemning, intensitet og atmosfære. Du kan nesten kjenne pulsen til Sam Fisher og svettedråpene på pannen hans når han akkurat klarer å unnvike de to tungt bevæpnede vaktene som passerer ham med noen centimeters avstand.

De viktigste elementene i Splinter Cell er lys og lyd. Skyggene er dine venner, så du må sørge for at det er minst mulig lys i nærheten. Derfor er det smart å skyte i stykker alle lamper eller lykter du ser – men sørg for at det ikke er vakter i nærheten, ettersom de kjapt vil reagere på lyden av knust lyspære. Lysene og skyggene er fullstendig dynamiske: Fjerner du alle lyskildene i et rom, blir det helt mørkt, og din eneste redning er nattbrillene. Fordelen er at jo mørkere det er, desto mindre er sjansen for å bli oppdaget. Du blir nødt til å alltid manipulere belysningen til din fordel, noe som er ganske så nyskapende.

Lyden du lager er også avgjørende for hvor stor sjanse du har til å bli oppdaget. Beveger du deg for fort, lager du lyder. Beveger du deg på metalliske overflater, lager du lyder. Og lager du lyder, blir du oppdaget. Derfor: pass hvor du går.

Siden spillet er såpass realistisk, blir det virkelig tøffe tak de gangene du havner i skuddveksling. Sam tåler ikke mye, og det er fort over og ut hvis du blir truffet mer enn et par ganger. Samtidig er han eksepsjonelt treg mens våpenet hans er trukket, noe som gjør raske bevegelser nærmest umulige. Dette resulterer i at Splinter Cell er et vanskelig spill, det er allerede tøft å unngå å bli oppdaget, og blir du det, blir det enda verre.

Gjennomført til siste detalj

Det er imponerende å se hvor mye arbeid som er lagt i spillet. Det er ni massive brett i Splinter Cell, og samtlige er perfekt designet. Ingenting virker tilfeldig plassert, arkitekturen er svært realistisk og interiøret er helt gjennomført. Spillflyten er det heller ingenting å si på, men det er dumt at utviklerne ikke lar oss lagre når vi selv vil. Lagringen foregår automatisk på visse punkter, men vi kunne i det minste ønske disse punktene dukket opp litt oftere – spillet er som sagt vanskelig, og du blir ofte nødt til å gå tilbake til siste lagringspunkt – noe som kan føre til frustrasjoner.

Historien i spillet er, ikke overraskende, full av storpolitiske intriger, terrorisme og ulovlig forskning. Vi liker måten den blir fortalt på – filmklippene innholder fiktive nyhetssendinger som oppdaterer oss om situasjonen i Georgia. Alt i alt har likevel ikke bakgrunnshistorien høyeste prioritet i spillet, vi brydde oss i alle fall ikke så mye om det, så oppslukt var vi i den intense stemningen som dominerer brettene.

Utrolig grafikk

Mye har blitt sagt om de grafiske egenskapene til Splinter Cell, og alt du har hørt er sant. Grafikken er bare helt utrolig bra, og spesielt lys og skyggeeffektene fortjener å bli nevnt. Alt lyssettingen foregår i sanntid, alle skyggene stammer fra virkelige objekter, med korrekt perspektiv og retning. Går du forbi et gjerde med en lyskilde bak, reflekteres både gjerdet og du på veggen. Solen slipper inn gjennom vinduene, og mønsteret på gardinene synes også på veggen, samtidig som lyset skifter farge etter fargen på gardinen. TV- og dataskjermer opplyser rommet med delikat lys selv etter at du har slått av alle de andre lysene. Vi har aldri sett noe lignende før. Og det beste av alt: Disse flotte effektene blir brukt med måte, slik at det ikke bare blir en ”gimmick”, men en virkelig nyttig funksjon.
Den øvrige grafikken er også helt topp. Spillermodellene er svært bra, det eneste vi er litt misfornøyd med er ansiktsanimasjonene. Detaljnivået, teksturene og spesielt eksplosjons- og flammeeffektene er av meget høy standard.

Lydkvaliteten er også på høyt nivå. Vi fikk dessverre ikke mulighet til å prøve spillet på et 5.1-anlegg, men selv med vanlig stereo hører du alle detaljene rundt deg. Musikken er noe tonet ned, det er lydspor som følger deg i de mest spente situasjonene, men uten at det virker forstyrrende.

Noen innvendinger

Vi har allerede sagt at spillet er svært vanskelig, og kan være noe frustrerende for uerfarne spillere. Dette er naturligvis ikke et negativt trekk i seg selv, men hvis du ikke klarte å komme deg gjennom Metal Gear Solid, tror vi at Splinter Cell vil by på enda flere problemer.

Det som er litt irriterende, er menysystemet, som er ganske klønete og lite intuitivt. Heller ikke spillets grensesnitt er helt perfekt, og vi savner muligheten for å skifte våpen og gadgets litt raskere.

Konklusjon

Splinter Cell er det klart beste singleplayer-spillet på XBox siden Halo. Det er spennende, utfordrende, innovativt og har helt utrolig grafikk. Ubi Soft har virkelig klart å levere varene, og har skapt et milepæl innenfor snikesjangeren, og vi håper bare på en like solid oppfølger en gang i fremtiden. Legg også merke til at du vil etter hvert kunne laste ned nye brett og oppdrag gjennom XBox Live-tjenesten, så levetiden til spillet bør være ganske lang.

Vi anbefaler Splinter Cell til absolutt alle XBox-eiere, med mindre du er helt allergisk mot spill som går litt saktere enn Unreal Tournament.