Skolen glemmer det viktigste faget

KOMMENTAR: Et av de viktigste fagene står ikke en gang på læreplanen i skolen. Det er en skandale, mener DinSides dataredaktør.

Jeg er så gammel at da jeg begynte på Handel & Kontor-linjen på Fana Yrkesskole i 1987, var maskinskriving fortsatt et eget fag. Fire timer i uken satt vi foran skrivemaskinene, flotte elektriske Brother-apparater, og hamret. Den peprende lyden kunne høres langt nedover korridorene.

I klassen var det flest jenter, slik det ofte var på H&K. Flertallet av dem ønsket seg en kontorjobb. Guttene hadde forskjellige planer, om de hadde planer i det hele tatt. Maskinskriving var egentlig et tullefag, mente mange. Det var jo andre fag vi den gang mente var langt mer nyttige, som for eksempel Korrespondanse og Dokumentlære, der vi fylte ut skjemaer og remisser. For hånd, naturligvis.

Men maskinskrivelærer Møller-Nielsen visste bedre. Og han klarte dessuten kunststykket å vekke konkurranseinstinktet i oss. Han lovet en hver som klarte over 200 anslag i minuttet en sekser i karakter til sommeren.

Bjørn Eirik Loftås (35) er redaktør i DinSide Data Vis mer


Øyenbrynene krummet seg og svetten perlet seg i pannen når Møller-Nielsen stod klar med stoppeklokken. -Se på papiret, ikke på fingrene! Møller-Nielsen var streng. Men han visste hvor han ville med oss. Det så nesten ut som fingertuppenes svar på Rocky Balboa, der de bokset løs på tastene i stadig høyere tempo.

Året gikk, og konkurranseinstinktet hadde gitt resultater. De fleste fikk, om ikke sekser, så i hvert fall gode karakterer. Personlig fikk jeg en femmer, til tross for at jeg hadde passert 200 anslag allerede i april. Klagen min ble blankt avvist, jeg kunne til tider være et uromoment i timene, og det ble slått hardt ned på på Fana Yrkesskole.

Uansett visste jeg lite den gang om hvor verdifull skrivemaskintreningen skulle vise seg å bli for meg flere år senere. I 1992 var jeg blitt høgskolestudent, vi lærte å bruke PCer og WordPerfect. Tastaturet var heldigvis likt som på skrivemaskinen, og grunnlaget for å skrive ordentlig raskt hadde jeg lagt flere år i forveien. Nå gikk det bare raskere og raskere, og Loftås fikk ofte i oppdrag å "føre inn" gruppeoppgavene. Det sparte vi mye tid på, og vi syntes synd på gruppene som bare bestod av tidligere gymnasiaster.

Mange av medstudentene brukte nemlig bare én finger. Skolen hadde ikke gitt dem et fnugg av opplæring. Høgskolen hadde heller ikke noe tilbud, selv om bruk av tastaturet var uløselig knyttet til den nye teknologien. Enkelte doblet riktig nok i løpet av året, fra én til to fingre.

Den gang var dette uansett en problemstilling som stort sett var avgrenset til akademiske miljøer. Hjemme-PC var fortsatt ikke vanlig. Hva som har skjedd siden vet vi alle. Ti år senere må "alle" forholde seg til tastaturet både i heimen, skolen og på jobben. Samtidig har fortsatt de færreste grunnleggende kunnskap om hvordan de skal bruke det effektivt. For disse er det like vanskelig å bruke tastaturet som å gjøre unna helgehandelen med bind for øynene. Det er tidkrevende og ubehagelig, og når du gjør en feil risikerer du at alle hermetikkboksene ruller over deg.

Samtidig forventes det at stadig flere oppgaver skal løses ved hjelp av PCen. For mange er det rett og slett et slit. Det blir feil på feil, og alt tar så uendelig lang tid. For en tid tilbake overhørte jeg en samtale der et selskap hadde mottatt en håndskrevet jobbsøknad. Noen kommenterte at det måtte være en fleip. Dette til tross for at søknaden ikke knyttet til en direkte teknologirettet stilling.

Personlig er jeg blant de ufattelig heldige. Jeg skriver i dag mellom 400 og 500 tegn i minuttet, nesten like raskt som jeg rekker å uttale ordene. Det har gitt meg usannsynlig store fordeler når jeg skal forholde meg til alle elementene i den nye digitale hverdagen, i nær sagt alle situasjoner som innebærer skriftlig kommunikasjon og håndtering av digital informasjon. Og jeg burde sende takke-eposter til lærer Møller-Nielsen hver eneste dag. Den mannen hadde tro på maskinskriving da de fleste syntes det var teit og bortkastet tid. Mon tro om han ikke var langt mer framsynt enn jentene og guttene i klasse HKB noen gang evnet å fatte.

Man skulle forvente at skolene var fylt med Møller-Nielsener i dag. Det er dessverre ikke slik. I følge journalist Ann Kristin Ernes hos vårt søsternettsted Digi er virkeligheten en helt annen: "Mens elever knoter med å lære løkkeskrift, blir det satt av lite ressurser på å lære touch og tastaturbruk". Fra Utdanningsdirektoratet blir det bekreftet at touch ennå ikke er nedsatt i læreplanen for 2006 og 2007. Tolv år etter at internettrevolusjonen startet.

- Det er et krav til digitale ferdigheter, men det står lite om hvilke metoder som skal brukes for å nå målet, forteller kommunikasjonsrådgiver Kristine Strømmen i Utdanningsdirektoratet.

Det er intet mindre enn en skandale. Skolens viktigste oppgave er å gjøre barna i stand til å møte de faglige (og sosiale) utfordringene som møter dem i voksenlivet, og så er det ikke en gang et krav at de skal lære å bruke det mest grunnleggende verktøyet i alt digitalt arbeid! Det blir like dustete som å gi Hamsun i hjemmelekse før elevene har lært halve alfabetet.

Men noen skoler har heldigvis skjønt poenget. Min 8-årige sønn er elev ved Jessheim Skole og Ressurssenter. For noen dager siden kom han hjem fra skolen og fortalte at han hadde skrevet 68 tegn. Jasså, spurte jeg. Hva da? F og J og G og H svarte han. Jeg skjønte straks at det var snakk om touch-trening, og jeg applauderte. Deretter satte jeg meg på huk, så gutten dypt i øynene og sa: -Gjør ditt beste i det faget. Det er det viktigste du kommer til å lære dette året...