Silent Hill 4

Vår yndligs grøsserserie er tilbake, men denne gangen litt annerledes, og egentlig litt svakere enn de glimrende foregående spillene. Burde Konami følge mer i tiden neste gang? Les vår anmeldelse!

De aller fleste spillere med sansen for skrekk og grøss kjenner til den lille, tilsynelatende idylliske byen Silent Hill. Serien har på mange måter konkurrert med Resident Evil, og etter manges mening, kommet seirende ut. Skaperne av spillet har virkelig mestret å skape ekte, uhyggelig stemning, sinnsyke monstre og vanvittige bakgrunnshistorier. Det fjerde spillet i serien følger for så vidt den samme oppskriften, men samtidig endres spillbarheten og spillet blir tilføyd nye elementer.

LES OGSÅ:

Mislykket fornyelse

For det første foregår ikke spillet i Silent Hill i det hele tatt, men i nabobyen South Ashfield. Spillets helt, Henry Townshend, blir plutselig innelåst i sin leilighet av mystiske krefter, uten mulighet til å kontakte omverdenen. Hverken telefon eller TV fungerer, og han klarer ikke å kontakte sine naboer, samtidig som noen skyver inn mystiske beskjeder under døren.

For det andre er fokuset av spillet skiftet fra gåter og utforskning til kamp. Det er selvsagt fremdeles massevis av mer eller mindre kompliserte gåter som må løses, men du vil slåss mye mer enn før. Og det er kanskje her spillets største feil ligger. Silent Hill er absolutt ikke egnet som et slåssespill – kameravinklene gjør det vanskelig å se fienden, og Henrys trege reaksjoner og lite responsiv kontoll gjør det vanskelig å treffe. Dette frustrerte oss ofte enormt, rett og slett fordi det føles som om utviklerne sitter fast i spillteknikker som hører 1990-tallet til, med fastsatte kameraer og vrien kontroll. På den andre siden liker vi for eksempel at du nå kan slå hardere hvis du trykker angrepsknappen inne lenger.

Fortsatt gripende

Men spillet oser fremdeles av spenning og har en fascinerende historie. Henry oppdager nemlig portaler i leiligheten sin, som fører til forskjellige, alternative lokasjoner som en t-bane-stasjon, et sykehus, skog og så videre. Så lenge han er i leiligheten, får han mulighet til å lagre, få tilbake tapt helse og legge fra seg uønskede objekter (det er begrenset hvor mye du kan bære med deg rundt). I leiligheten styrer du også Henry via førstepersonsperspektiv, noe som også er en nyhet i serien. Utenfor leiligheten er det tilbake til det vante tredjepersonsperspektivet.

Du kommer til å besøke noen ganske syke steder i løpet av spillet, og slåss mot virkelig skumle monstre. Det er på dette området Silent Hill fremdeles er konge, og spillet er fylt med skikkelig uhyggelig stemning. Vi blir redd og føler ubehag, vi kunne bare ønske oss flere dypere gåter og mindre forkus på fiender som angriper deg fra alle retninger.

Grafisk er spillet dessverre ikke spesielt imponerende tatt i betraktning de siste årenes tekniske framskritt. Du beveger deg gjennom statiske, forhåndstegnede omgivelser med lite interaktivitet, og det ser forsåvidt pent nok ut, men gjør ingen varig inntrykk. Heldigvis er lyden i spillet fremdeles bra, og bidrar virkelig til den ekle stemningen.

Men alt i alt, vi må innrømme at vi opplevde flere frustrasjoner enn kos med Silent Hill 4. Det er masse glimrende historiefortelling her, stemningen er upåklagelig og det er ofte skikkelig skummelt, men totalinntrykket blir ødelagt av kjip styring, for treg reaksjon og foreldet spillbarhet. Vi håper Konami gjør det riktig neste gang!

Testresultat

Silent Hill 4

Masse atmosfære, god historie og noen flotte gåter

Unødvendig mye slåssing, dårlig kontroll, unødvendige nye elementer