Shadow of the Colossus

SPILLTEST: Årets mest storslåtte spill, den allerede legendariske åndelige oppfølgeren til ICO, er endelig her. Var det verdt ventetiden?

En gang for en del år tilbake dukket det opp et nokså anonymt spill på PlayStation 2 om en gutt som måtte redde en venninne ut av en gigantisk og vakker palass. Spillets særegne, minimalistiske spillbarhet og rørende stilisering gjorde ICO til en undergrunnsfavoritt blant spillkjennere, til tross for, ikke helt overraskende, elendige salgstall. ICO var alternativ spillmaking på sitt beste.

Teamet bak ICO har siden den tid jobbet hardt med et spill som egentlig ikke er en oppfølger i det hele tatt, men finner sted i en tilsvarende mystisk og navnløs verden, og utfordrer våre fordommer og forventninger til hva et spill skal være, på en lignende måte. Shadow of the Colossus har samtidig fått betydelig mer omtale enn forgjengeren, så mye ligger til rette for at den unike tittelen også selger mer.

Det enkle er det beste?

Men hva er det dette merkelige spillet egentlig handler om? Som forventet har utviklerne valgt å ikke fortelle oss noen ting om karakterenes bakgrunn, personlighet og unngått å involvere oss for mye i deres utvikling. Premissen er så ukomplisert som det går an: Helten entrer et enormt tempel med den livløse kroppen av sin kjære. En demon forteller at den eneste måten å bringe henne tilbake på er å slakte 16 kolosser som vandrer landet – og det er akkurat det du skal gjøre.

Vis mer


Spillet reduseres altså til en lang rekke bosskamper. Din oppgave er å finne disse majestetiske og vakre kjempene ved å ri hesten din gjennom det magiske og fascinerende landskapet. Landet er helt dødt og øde, med unntak av noen øgler, fugler og begrenset planteliv. Det er ingen tvil om at en enorm mengde arbeid gikk til å skape dette landet, og vi blir imponert når vi rir rundt på vår trofaste hest, Agro.

For å finne veien, må helten dra opp sverdet sitt, og lyset som reflekteres fra det viser veien du skal ta. En interessant løsning, som også brukes i selve koloss-kampene – det reflekterte sollyset fra sverdet peker på kolossenes svake punkter.

Gigantisk

Når du finner din første koloss, forbered deg på et syn som sjelden oppleves i et videospill. En enorm gigant vandrer ensomt langs fjellene, mørk, trist og taus. Hvorfor må vi drepe ham? Og når vi først må det, hvordan? Trikset er å fysisk klatre oppover kjempene, klamre seg fast til dem og hvile på de mange plattformene som er plassert langs kroppene deres. Til slutt kommer vi til en eller flere svake punkter som må stikkes med sverdet, helt til gigantene ramler sammen. Det er en utrolig spesiell spillmekanikk, noe virkelig nyskapende. Kolossene prøver desperat å riste oss av seg, noe som virkelig ligner en dramatisk dødskamp, og helten har bare begrenset med energi til å holde seg fast til kroppene deres – derfor er det nødvendig med hvile underveis.

Vis mer


Men like underholdende er det ikke alltid. Styringen av vår helt er langt fra ideell, med et kamera som ofte virker til å ha en egen vilje. Hestens realistiske fysikk gjør styringen til en maste affære, og vi lurer på om det er meningen at vi skal spille en hestesimulator eller et eventyr plassert i en i utgangspunktet urealistisk verden.

Til tross for at kjempene varierer i størrelse, utseende, oppførsel og angrepsmetoder, er fremgangsmåten for å ta dem stort sett den samme. Når alt kommer til alt, gjelder det å finne de svake punktene og unytte dem. Noen av kjempene er ordentlig vriene, og det kan ta langt tid å få dem i kne, en tid som ofte føles mer som en tung jobb enn spillbarhetsmessig nytelse. Det går seigt, det er rett og slett litt masete. Ikke den herlige spillopplevelsen vi forventet…

shadow of the colossus (wmv 11 110 kB)


Men engasjerer det?

Den store styrken til Shadow of the Colossus er minimalismen. Den ikke-eksisterende bakgrunnshistorien, komplette mangelen på interaksjon med tredjepersoner, selv menysystemet gir deg kun den høyst nødvendige informasjonen. Denne tankegangen konfronteres samtidig med de enorme kolossene og den pompøse, majestetiske musikken som akkompagnerer hvert slag.

Problemet er at midt oppi i alt det unike med spillets design og følelse, mister vi rett og slett følelsen av å bli underholdt.

Shadow of the Colosuss er i alle fall en fryd for øyne og ører. Det er tydelig at den vakre grafikken presser PS2-maskinvaren til det absolutt ytterste, men det er ikke de tekniske egenskapene til spillet som imponerer, men det kunstneriske, den nydelige sammensmeltningen av de storslåtte landskapene, kolossene og lydsporet som virkelig rører oss.

Vis mer


Men igjen, til tross for hvor flott alt dette er, får vi en minimal følelse av kjedsomhet mens vi spiller.

Vi gir vår fulle støtte til Shadow of the Colossus, fordi spillet leverer en opplevelse som er så annerledes, og så tilfredsstillende på så mange områder, og fordi vi i utgangspunktet trykker til vår bryst alle spill som tør tenke nytt og utfordre våre sanser slik dette gjør. Men samtidig er det ikke et spill som passer til alle, og det krever sitt av tålmodigheten. Slik var det i alle fall med oss, vi fikk ikke den åndelige mesterverk-opplevelsen vi trodde vi skulle få på forhånd, hvis man skal tro på andre publikasjoner i alle fall. Shadow of the Colossus er et veldig bra spill, men ikke nødvendigvis historiens beste.

NB: Den originale ICO er nå også tilgjengelig i en ny utgave. Kjøp den!

Testresultat