Nettvett må inn i læreplanen allerede fra 1. klasse, mener vår dataredaktør. Foto: Bjørn Eirik Loftås
Nettvett må inn i læreplanen allerede fra 1. klasse, mener vår dataredaktør. Foto: Bjørn Eirik LoftåsVis mer

Om hundre år er ingenting glemt

I disse dager opplever mange digitalrevolusjonens mørke sider.

«Alt du eksponerer for omverdenen, bevisst eller ubevisst, kan ha en konsekvens. Ikke bare for deg, men for dine barn, barnebarn og oldebarn.»


I likhet med de fleste andre som vokste opp på 70-tallet, har også jeg et barnealbum. Mitt er belagt med lyseblå og hvit plast og med et ovalt vindu midt på forsiden. Bak vinduet sitter et lite sort-hvitt-bilde av meg selv inntullet i et teppe i min mors armer. Jeg var kanskje en dag eller to da bildet ble tatt.

Inni albumet er det stort sett fargebilder, skjønt farger er det ikke så mye av lenger. Det går mest i gult og svart, en typisk bieffekt av 40 års fri eksponering for lys, luft og fettete barnefingre. Man trenger ingen mastergrad for å fatte hvilket tiår bildene er fra, selv når man lukker øynene for pinnkorte lugger, langt hår over øra, hangglider-skjortekrager, altfor trange grønne og lilla hjemmestrikka vester, jumpere og trange slengbukser.

Bjørn Eirik Loftås er DinSides dataredaktør. Foto: Per Ervland Vis mer


Det eksisterer også noen filmopptak av meg fra denne tiden. Uten lyd, naturligvis. De gamle 8mm-rullene befinner seg hos en kompis hvis ingeniør-far hadde råd til den slags utstyr allerede på 70-tallet. De ligger sikkert i en eske på loftet, der blir de nok liggende til de en dag forvitrer og bare blir et minne i hodene til guttene fra Helges bursdag den 14. oktober 1978.

Barnealbumet mitt er trygt plassert i en bokhylle hjemme hos min mor. Eneste måten å få tilgang til dem er ved fysisk frammøte og familiær aksept. Slik er det for mange av oss som vokste opp på 70-tallet, 80-tallet og til og med 90-tallet.

På slutten av 90-tallet kom digitalkameraene, men det var mest en gimmick i starten. Jeg husker jeg fikk låne et Casio QV-10 i 1996. Dette underverket regnes som det første digitalkameraet myntet på forbrukermarkedet. 10.000 kroner kostet det, og tok bilder med altfor harde kontraster i miniatyroppløsning på 320 x 240 piksler.

Med fast brennvidde, lav oppløsning og enkel optikk med vidvinkel som på en dorull, ble kvaliteten så som så på bildene jeg tok med QV-10. Til gjengjeld taper de seg aldri i kvalitet. Her gjengitt i riktig oppløsning - 320 x 240 piksler. Foto: Bjørn Eirik Loftås 1996 Vis mer


Men selv om bildene var latterlig små og kvaliteten var pent sagt beskjeden, representerte digitalteknikken noe vi aldri før hadde opplevd: De uslitelige bildene. Bilder som vil se hundre prosent like ut om hundre år, om tusen år. Digitalteknikken er ganske enkelt nuller og enere satt i et slags kodesystem. Blir systemet dekodet på riktig måte, vil bilder, lyd og film vises nøyaktig som da koden ble generert, uansett når i historien det skjer.

Derfor vil man en gang kunne se tusen år gamle, sylskarpe bilder som ser ut som de ble tatt i går. Bare ekspertene vil kunne se når bildene ble tatt, basert på personer, gjenstander, kjøretøy, bygninger og begivenheter. Alle andre kan selvfølgelig jukse ved å lese EXIF-data lagret i de digitale filene. Det er uansett helt fantastisk!

Allerede i år 2000 kunne mange digitalkameraer ta flotte bilder i høy oppløsning, som for eksempel dette som jeg tok med Olympus Camedia E-10. Bildene hadde en oppløsning på 4 megapiksler, og kameraet kostet rundt 13.000 kroner. At bildet vil se like flott ut for all framtid er en fascinerende tanke. Foto: Bjørn Eirik Loftås Vis mer


Men alt er ikke rosenrødt i den digitale sfæren. For bildene sitter ikke lenger trygt i fotoalbumet hjemme hos mor. De ligger på Facebook (selv om folk egentlig skal spørre før de legger ut bilder av deg), på blogger og på nettverksdisker.

Også de bildene du helst skulle ønsket hadde gått i glemmeboken. Av deg selv i intime situasjoner med ekskjærester, eller da du ble altfor full på firmafesten.

Millioner av slike bilder lever sitt eget liv, helt utenfor den avbildedes kontroll. Dette har mange smertelig fått erfare den siste tiden, blant annet takket være en stygg feil i en populær serie bredbåndsrutere, behørig omtalt her på DinSide gjennom flere artikler.

Les også: Appene som holder styr på passordene dine
Les også: Derfor er nesten ingen passord sikre

Hva kan du gjøre når de høyst private bildene du tok av deg og kjæresten plutselig har havnet i gale hender på nettet, distribuert og delt i diverse lugubre fora?

Svaret er like enkelt som det er smertelig: Ingenting. Skaden er uopprettelig. Å prøve å bote på den er vanskeligere enn å fange en fjert, eller enda verre - å klaske en bananflue.

Det er på tide å ta innover seg at tidene har forandret seg raskere enn vi klarte å fatte. Det er på tide å tenke nøye igjennom hvordan man bruker verktøyene i den digitale sfæren, hva man legger ut, hva man ønsker å ha tilgjengelig uansett hvor man befinner seg på kloden. Alt du eksponerer for omverdenen, bevisst eller ubevisst, kan ha en konsekvens. Ikke bare for deg, men for dine barn, barnebarn og oldebarn.

Nettvett må inn på timeplanen i skolen, helst fra første klasse.

Det gamle ordtaket må uansett skrives om. Glemmeboken eksisterer ikke lenger. For om hundre år er ingenting glemt.

Les også: Er du en lovbryter på nett?