No One Lives Forever 2

Det er alt for lenge siden vi har sett noe til Cate Archer, Magnus Armstrong og de slemme H.A.R.M-gutta. Endelig er de tilbake, sterkere enn noensinne.

[Ugjyldig objekt (NAV)]

No One Lives Forever kom opprinnelig i år 2000, og var kanskje en av de største overraskelsene i spillverdenen på den tiden. Monolith hadde laget et vanvittig solid spill, som tok utgangspunkt i 60-tallets spionhistorier, komplett med hemmelige agenter, skurker som vil ta over verden, tidsriktig musikk og massevis av intelligent humor. Spillet hentet inspirasjon både fra typiske James Bond-fortellinger, og samtidig parodierte sjangeren a la Austin Powers. Resultatet ble en forbløffende reise i eksotiske lokasjoner som vi ikke klarte å glemme på en god stund.

Det kom ikke som noe stor sjokk at Monolith etter hvert kom i gang med å utvikle en oppfølger, og vi har ventet tålmodig, men spent. Nå er den her.

Fortsettelse følger

[Ugjyldig objekt (OPPSUM)]

NOLF2 har undertittel ”A Spy in H.A.R.M’s Way”, og det indikerer allerede at terrororganisasjonen fra det første spillet er tilbake og ute etter hevn. Plottet og bakgrunnshistorien er en viktig del av spillet, og i svært korte trekk handler den om hvordan H.A.R.M og Sovjetunionen planlegger å ta over en nøytral øy, som naturligvis utløser en reaksjon fra USA. UNITY, den britiske etterretningsorganisasjonen, blir bedt om assistanse, og vår kvinnelige helt – den alltid sjarmerende Cate Archer – får oppdraget.

Historien i NOLF2 er kanskje spillets første milde skuffelse. I det første spillet var plottet svært originalt, overraskende og med store mengder selvironi og humor. Det er ikke tilfellet nå lenger – bakgrunnshistorien i spill nummer to er mye mer ordinær og mangler det lille ekstra. Hvor blir det av H.A.R.M’s snakkende dukker og krav om en egen helligdag?

Lengden på filmklippene som forteller historien har også blitt redusert, men det er egentlig bare bra, da klippene i det første spillet hadde tendenser til å bli noe lange.

Spillet tar oss til flere lokasjoner – blant annet besøker vi Sibir, India, en undervanns-base, og sist, men ikke minst: den eksotiske trailer-parken i Ohio.

Plasseringen av spillets brett er også en liten skuffelse. Det første spillet hadde et eksepsjonelt utvalg av originale nivåer: Hvem kan vel glemme den dramatiske flyturen og påfølgende fritt fall, nattklubben i Tyskland, sniking i kontorlandskap, action på tog, skip, i rommet og under vannet? I NOLF2 er det stort sett baser og kontorer det går i, spillet mangler dessverre brett som virkelig overrasker oss som har spilt en del spill gjennom tidene.

Overlegen spillbarhet

De første oppdragene utspiller seg i Japan, og der får du opplæring i spillets mange finesser. Du merker raskt at snike-aspektet blir lagt mer vekt på enn i det første spillet. Del en hadde en del oppdrag som krevde fullstendig lydløshet, og ble du avslørt tapte du. I oppfølgeren er tankegangen annerledes: Du skal selv kunne velge om du foretrekker forsiktig sniking eller om du heller vil angripe rett frem. Resultatet blir en genial kombinasjon av de to spillestilene. Du kan snike inn i en base, utforske litt og gjemme deg fra vaktene, men plutselig blir oppdaget. Etter en skuddveksling dreper du vaktene, gjemmer raskt likene deres i et mørkt rom, skrur av lyset og venter. Alarmen skrus etter hvert av, og du kan igjen forsiktig komme deg videre.

Den kunstige intelligensen til motstanderne er rett og slett genial. De vil reagere hvis de ser et lik, og hente forsterkninger – derfor er det viktig å kvitte deg med alle du har drept. De vil også oppdage dine fotspor og følge etter dem, og de har en ganske god hørsel, så vær forsiktig med å lade våpen eller lukke opp dører hvis det er fiendtlige soldater i nærheten. De realistiske reaksjonsevnene til H.A.R.M’s lakeier gjør snikeaspektet vanvittig underholdende, og det at du ikke er tvunget til å snike hvis du ikke vil, gjør det hele enda bedre.

Utviklerne har også lagt til et rollespillelement i NOLF2: Ved å utføre oppdrag, utforske og løse gåter får du poeng, som du videre kan fordele for å styrke dine snikeferdigheter, treffsikkerhet, hastighet og andre aspekter. Muligheten for å videreutvikle Cate er en morsom idé, og vi skulle gjerne sett noe sånt i flere actionspill.

Til tross for at vi klager litt på lokasjonene, er brettdesignet flott. Spesielt Sibir-delen er svært imponerende, og veksler mellom åpne utendørslandskap, snødekte lagre, massive baser fulle av sovjetiske soldater, snøscooterkjøring og store eksplosjoner. De forskjellige delene har varierende tempo og intensitet, og du vet aldri hva som venter deg rundt neste hjørne.

Ohio-segmentet er nok et eksempel på utviklernes kreativitet, med en enorm tornado som rister i stykker omgivelser mens du må nedkjempe bølger av kvinnelige ninja-krigere.

Videre i spillet vil du møte franske mimer som virker noe malplassert i India, og måtte forsvare UNITY-basen fra angrep. Underveis i spillet vil du oppleve mange overraskelser, bruke diverse gadgets for å avlede oppmerksomheten til soldater, og ikke minst få deg en god latter en gang i blant.

Det er tydelig at Monolith har konsentrert seg først og fremst om spillbarheten, og resultatet er en mer solid affære enn originalspillet. Det er også klart at disse optimaliseringene har gått litt på bekostning av historien, originale brett og generelt den sjarmerende 60-talls følelsen som gjorde det første spillet så vellykket.

Meget bra grafikk

NOLF2 bygger på Monoliths egne Jupiter-motor, og er blitt et svært pent spill. Vi snakker ikke helt om Unreal Tournament 2003-nivå her, men nesten. Nydelige teksturer, høyt polygontall, fantastiske animasjoner og fine spesialeffekter gjør spillet til et av de peneste vi har sett den siste tiden.

Også lyden er svært imponerende, spesielt den flotte, dynamiske musikken som endrer seg hvis du blir oppdaget, og roer seg ned igjen om du har klart å rømme fra fiendene. I tillegg kommer de velkjente samtalene du ofte kan overhøre, og som gir deg overraskende detaljer om privatlivet til H.A.R.M’s tjenere.

Mer av det samme er bra

NOLF2 skiller seg fra originalen på visse områder, men alt i alt er spillet en vellykket fortsettelse av konseptet. Det er få revolusjonerende endringer i spillet, utviklerne har i stedet konsentrert seg på å optimalisere og bygge videre på grunnideen fra spill nummer en. Og det kan vi ikke klage på.

Som vi allerede har nevnt har spillet mistet noe av sin sjel – historien, humoren og 60-talls referansene er tammere. Til gjengjeld er spillbarheten blitt betydelig bedre, og totalt sett hadde vi det minst like gøy med oppfølgeren som originalen. Vi tror også du vil ha det gøy, og derfor må vi bare anbefale spillet til alle som har savnet Cate Archer og de andre personlighetene i UNITY og H.A.R.M.

Les forøvrig vår anmeldelse av det første spillet her.