Når trådløst ikke rekker fram

Vi tester flere alternative antenner til trådløst nett, denne gangen med en annen ruter og en retningsbestemt antenne - i et håpløst miljø.

I vår tidligere test av en rundtstrålende antenne fra SMC koblet til vår D-Link DI-624 fant vi ingen nevneverdig forskjell fra standardantennen. Signalet var utmerket i begge tilfeller, over alle husets fire plan.

Derfor valgte vi å flytte testarenaen til et langt mer problematisk område – som er DinSides redaksjonslokaler. Lokalene er hyggelige, og miljøet blant kollegaene aldeles utmerket, men for trådløs kommunikasjon er det et par utfordringer.


En utfordring er den tykke murveggen og metalldøren mellom testlab’en og det store åpne redaksjonslokalet. I motsetning til vår ordinære trådløse installasjon som står ute i redaksjonslokalet og gir utmerket dekning, monterte vi ruteren – denne gangen fra SMC - innerst i testlab’en.

Testingen foregikk så på tre steder:

1: Inne i testlab’en 3 meter fra ruteren
2: Ute i kontorlandskapet ca 30 meter fra ruteren, med tykk armert betongvegg i mellom
3: Oppe på mesaninen, bak en perforert metallvegg.

Denne gangen målte vi overføringshastigheten av 100 MByte, samme metode vi hele tiden har brukt ved testing av trådløst utstyr.

Antennene vi testet


Standardantennen som fulgte med var utgangspunktet.

Den andre antennen var den samme rundtstrålende ekstra antennen som vi testet i forrige artikkel – SMC Omni.

Den tredje antennen var SMC sin retningsbestemte antenne - SMC Directional.

Inne i testlab

Her var alle antennene i praksis like gode, og formidlet det ruteren leverte.


Variasjonene i hastighet, som fremstår som bratt men kortvarig fall og stigning i kurven, er vanlige på de aller fleste løsninger.

Her var det altså ingen forskjell i ytelse mellom de tre antennene.

Ute i kontorlandskap

Her falt ytelsen vesentlig, hastigheten lå på omtrent en fjerdedel av det vi oppnådde med ruter og PC i samme rom.


Men det var likevel forskjeller mellom antennene.

Ute i landskapet var faktisk standardantennen den som ga best resultat. Den eksterne Omni-antennen ga et noe svakere resultat, mens den retningsbestemte antennen både var dårligst og hadde størst variasjoner.

Generelt var ytelsen helt på kanten av det brukbare. I en kontorsituasjon eller for en aktiv bruker vil den ikke kunne godtas.

Oppe på mesaninen

Dette var det minst gunstige stedet for den trådløse forbindelsen. Selve mesaninen er laget av kraftige stålbjelker og veggene ut mot lokalet er laget i perforerte stålplater.


Her fikk vi ikke gjennomført testen med standard-antennen. Den kjørte en stund, men så gikk det for lang tid mellom vellykkede overføringer av pakker, og testen stoppet.


Med Omni-antennen fikk vi forbindelse, og klarte å gjennomføre målingen. Det tok riktignok nesten 25 minutter å overføre 100 Mbyte, gjennomsnittshastigheten var på 69 KB/sekund.

Den retningsbestemte antennen ga ikke noe bedre resultat, forskjellen var marginal, med bare noen sekunders forskjell.

Den oppnådde hastigheten var rett og slett helt ubrukelig.

Konklusjon

I vanskelige lokaler og bygninger er det ikke så mye selve antennen, men plasseringen som teller.

Skal du ha forbindelse mellom to bygninger kan du få et kurant resultat ved bruk av 2 retningsbestemte antenner. Men bare én retningsbestemt antenne gir ingen stor gevinst.

Alternativene er enten flere trådløse rutere som roamer (klientene velger automatisk nærmeste/kraftigste sender, slik som med mobiltelefon), eller repeatere (frittstående mottaker som forsterker og videresender signalet), men disse halverer ytelsen siden de ikke sender og mottar samtidig).

Noen ganger er det også enklest med kabel...