Minne-guide

Minnebrikkene som sitter ved siden av prosessoren din er den mest åpenbare kandidaten for en oppgradering. I daglig bruk er det her du bruker mest tid, og hvis du ikke har nok, bruker Windows den langt tregere harddisken i stedet.


Moderne operativsystemer trives best med 512 MB RAM og oppover, men det finnes ingen reell begrensning på hvor mye minne de kan ha. I hvert fall ikke hvis du ikke trenger mer enn 8 GB RAM til daglig.

Den gode nyheten om minne er at jo mer maskinen har, jo bedre vil den trives, og jo raskere blir den.

Minne eller harddisk?

Alt som datamaskinen gjør er egentlig å knuse tall, som leses fra harddisken til minnet og som så går frem og tilbake mellom minnet og prosessoren. Så jo mer minne du kan sette i maskinen din, jo sjeldnere trenger den å bruke harddisken.

Nye prosessorer kan overføre rundt 6,4 GB data til minnet i sekundet, og minnet klarer gjerne den samme hastigheten tilbake til prosessoren. Harddisker har derimot en typisk overføringshastighet på langt under 100 MB i sekundet - så det burde være klart hvor flaskehalsen ligger.

For å komplisere bildet enda litt, bruker de fleste operativsystemene en såkalt vekslefil til midlertidig data - eller til å speile innholdet i minnebrikkene. Dersom du har for lite minne, kommer operativsystemet til å utvide vekslefilen og skrive enda flere data til disken i stedet for minnet - som reduserer hastigheten betydelig.


Derfor sier vi det en gang til: Mer minne = raskere data, uansett hastighet eller teknologi som brikkene bruker. Men det er selvfølgelig en del å huske på her også:

De forskjellige typene

Som vanlig må kontakten til minnemodulen passe med kontakten til hovedkortet.. Det finnes tre forskjellige hovedtyper som er i bruk i desktop-maskiner i dag; SD-RAM (typisk PC100 eller PC133), DDR-minne (typisk DDR400 eller PC3200), og DDR2 - som bare finnes i de aller siste maskinene.


SD-RAM begynner å bli så gamle at de nesten ikke lages mer, og har derfor gått betraktelig opp i pris i det siste. Modulene i denne klassen støtter bare sending av data en vei om gangen, som vil si at brikkene må vente til de har mottatt data før de kan sende noe. Det går ikke an å bruke SD-RAM i DDR-sokler eller omvendt.


DDR-minne er det det brukes og selges mest av for tiden, og bokstavene står for Double Data Rate - som vil si at de kan sende og motta data både når klokkepulsen - som er en firkantpuls - starter og når den returnerer til 0. Det vil i praksis si at brikkene er dobbelt så raske som frekvensen, og produsentene sier vanligvis at en minnebrikke som egentlig kjører på 200 MHz derfor er en 400 "MHz"-brikke.

Står det DDR333 på minnemodulen, og du har en PC som trenger DDR400, vil det fortsatt gå an å bruke dem - men det vil redusere hastigheten som prosessoren snakker til minnet på.


DDR2 er en rimelig ny teknologi som har de samme egenskapene som DDR(1), men som har bedre egenskaper for å kunne nå enda høyere klokkehastigheter. Så langt har vi derimot ikke kommet enda, og de fleste DDR2-533-modulene som brukes i dag har omtrent samme hastighet og ytelse som DDR(1)-400.

Doble kanaler?

Dersom du vurderer å skaffe deg en ny maskin, eller nytt hovedkort, kan det også være lurt å se om den har doble minnekanaler eller ikke. Da vil maskinen kunne bruke to separate minnemoduler samtidig i parallell, stedet for å behandle dem i serie, som en ren utvidelse av minnet.

Resultatet er en hyggelig ytelsesøkning - men du må være litt forsiktig også her. Intel-maskiner krever for eksempel at minnemodulene er av samme størrelse for å bruke doble kanaler, og modulene må installeres på bestemte steder.

Av alt vi kan si om minneteknologier er det egentlig bare to ting som er viktig: Størrelse og båndbredde.


Større og raskere

Større er alltid bedre, men når vi kommer forbi flaskehalsen med skriving til harddisken, treffer vi på en ny en når vi skal opp til neste ytelsesnivå. Det er båndbredden, altså den fysiske grensen for hvor mye data som kan sendes til prosessoren på en gang. Og samtidig beveger vi oss inn i teorien nok en gang, for det finnes ennå ingen minnemoduler som prosessoren ikke må vente på.

Hvis vi ser på grafikkort, har de ofte DDR3-minne med hastigheter oppimot en gigahertz og over. Dette er fordi kortene flytter rundt på ekstreme mengder med data, for eksempel når de viser over seksti bilder i sekundet i de siste PC-spillene.

Det betyr også at teknologien er tilgjengelig for å bygge enda raskere minnemoduler til stasjonære datamaskiner, men de krever typisk nye grensesnitt for hver generasjon, og verdien på vanlige PCer hadde vært betraktelig mindre hvis du måtte kjøpe en ny hver gang du trengte mer minne.


Bærbar hukommelse?

Bærbare maskiner bruker enda en annen type minnemoduler, som kalles SO-DIMM. Bortsett fra at formatet på modulene er annerledes enn andre, er derimot teknologien den samme - og de er ofte de samme som vi har beskrevet over.

Når det kommer til hvordan datamaskiner fungerer og bruker minnet sitt, er det ingen forskjell på bærbare og stasjonære datamaskiner - bortsett fra at bærbare oftere bruker noe eldre teknologi enn stasjonære.

Oppsummering


Når det kommer til stykket er det ingenting som kan gjøre datamaskinen så rask som mer minne - uansett hvilken type det er du bruker. Raskere prosessor eller harddisk hjelper lite hvis du ender opp med å vente på at Windows skal bruke harddisken som mellomlager - så sørg for å ha minst 512 MB installert om du bruker XP.

Har du råd, kan du alltids skaffe deg en hel gigabyte - eller to!