Medal of Honor

Endelig er det her, dette etterlengtede krigseposet fra Electronic Arts. Vi tok på oss kamuflasjedrakta og tok en tur tilbake i tid.

[Ugjyldig objekt (NAV)]

Vi har lenge gledet oss til dette spillet, spesielt siden vi så den vanvittig imponerende Omaha Beach-sekvensen på fjorårets E3-messe. Vi fikk med oss alt som var av skjermbilder og forhåndsomtaler, og endelig kom dagen da vi faktisk fikk sjansen til å prøve det selv.
La oss imidlertid først se litt på bakgrunnen for spillet. Medal of Honor-serien startet sitt liv på PlayStation, og kom i to utgaver som fikk strålende kritikk. Hele Medal of Honor-universet er basert på en historisk korrekt fremstilling av annen verdenskrig, og dette gjelder også denne nyeste PC-utgaven. Du spiller en amerikansk soldat ved navn Mike Powell, og du kommer til å måtte klare deg gjennom flere forskjellige og tøffe prøvelser i løpet av spillet.

Konsollrøttene til Medal of Honor kommer til syne allerede i hovedmenyen, som ikke akkurat er den letteste å manøvrere seg gjennom. Men du blir fort vant til dette, og da er det bare å komme i gang med spillet.

[Ugjyldig objekt (OPPSUM)]

Uansett om du vil eller ikke, må du gjennom et treningsbrett før du virkelig får spilt. Der lærer du basisene av bevegelse og våpenbruk, og de aller fleste som har vært borti et førstepersonsspill vil finne treningsbrettet fullstendig unødvendig. Men på den annen side, Electonic Arts har satset på å nå et bredt spekter av spillkjøpere med Medal of Honor (det er bare å se på salgstallene), og mange av de potensielle kjøperne er kanskje ikke helt vant med førstepersonsformatet.

Ut i kamp

Medal of Honor består som sagt av flere oppdrag, og det finnes ikke spesielt mye sammenheng mellom dem. Det er ingen dyptgående bakgrunnshistorie som skaper følelsen av et mål i spillet, og du behøver heller ikke bry deg spesielt mye om hvem Mike Powell er og hva han egentlig vil. Dette tar vekk mye av personligheten spillet kunne hatt, og vi kunne ønske utviklerne hadde jobbet mer med å gi oss et troverdig plott.

Du vil kjempe deg gjennom flere geografiske områder i løpet av spillet, fra nattlig sabotasje i Nord-Afrika, via norsk vinterlandskap til franske landsbyer og tyske militærbaser. Du får klare mål underveis: sprenge tyske installasjoner, infiltrere deres baser for å stjele dokumenter, passe på dine medsoldater eller stjele nye, toppmoderne våpenprototyper.

Dessverre er forløpet til de fleste brettene temmelig lineært. Det skal godt gjøres å sette seg fast, du blir alltid geleidet frem til målet for oppdraget. Du har også få muligheter til finne alternative veier, eller utforske området litt for å se etter skjulte overraskelser. Dette er kanskje det største problemet med Medal of Honor – mangel på ekte interaktivitet.

Heldigvis er det nok å gjøre i løpet av spillet til at du slipper å irritere deg over det. Utviklerne satset på å gi spillet et kraftig film-preg, med massevis av skriptede sekvenser som forsterker følelsen av å være der. I noen oppdrag må du kle deg ut som tysker og infiltrere deres baser, og det er svært underholdende å observere nazi-soldatere småprate med hverandre eller spille kort.

Gjør deg klar...dette blir tøft. Vis mer

La oss se litt på noen av de individuelle brettene – Medal of Honor gir oss nemlig flere eksempler på hvordan spillbrett både bør og ikke bør designes. Det berømte Omaha Beach-angrepet er akkurat like intenst, realistisk og spennende som vi håpet på forhånd, vi har rett og slett aldri sett maken. På den andre siden har vi den beryktede snikskyter-brettet, der du må kjempe deg gjennom en utbombet, fransk landsby, med snikskyttere som gjemmer seg rundt hvert hjørne og bommer så å si aldri. Dette brettet er så frustrerende at vi holdt på å gi opp flere ganger. Et av de brettene vi faktisk likte best er ett oppdrag mot slutten av spillet som foregår i en rolig tysk landsby. Der har du flere muligheter til å gå inn i bygninger og finne noen alternative veier til målet. Vi kunne ønske hele spillet var slik, for det blir fort noe ensformig.

Spillet foregår også delvis i Norge, du må nemlig infiltrere en ubåt-base ved Trondheim ved å ikle deg nazi-uniform og vifte med papirer foran alle som spør. Ganske morsomt dette, kanskje et av de mest underholdende brettene i spillet.

Vi må ikke glemme flerspillerdelen av Medal of Honor, som inneholder flere gode brett, og muligheter for ren deathmatch eller lagspill av allierte-vs-tyskere-format, der ditt lag får flere oppgaver som må utføres i bestemt rekkefølge. Det som er litt dumt er at du må koble deg til Gamespy-tjenesten for å spille på nettet, men heldigvis har det nå kommet en patch som bygger inn en egen server-browser i spillet.

For vanskelig?

Selv om garvede actionspillveteraner vil klare å runde Medal of Honor på noen dager, synes vi at motstanderne av og til rett og slett er for perfekte. Snikskyter-brettet er et godt eksempel, men også ved andre anledninger er tyskerne irriterende treffsikre, selv om du gjemmer deg bak trær eller andre objekter virker det som om de kan fremdeles se deg. Det virker som om utviklerne var så ivrige etter å gi soldatene god kunstig intelligens, at de overdrev litt. God kunstig intelligens innebærer nemlig intelligent oppførsel, og ikke overmennskelige ferdigheter. Til tider briljerer tyskerne, vi fikk gåsehud da vi så en av fotsoldatene kaste seg over vår granat for å absorbere eksplosjonen og redde sine kamerater. Likevel ble vi som oftest bare irritert da vi trodde vi renset et rom for fiender, bare for å finne det fullt av soldater et halvt minutt senere. Hvor kom de fra?

Gjennomført

Vi har mye godt å si om innpakningen av spillet, både når det gjelder det grafiske og lyden. Medal of Honor bruker Quake III-motoren, og den gjør en temmelig god jobb. Verdenene er detaljerte og animasjonene svært realistiske, og spesialeffektene som regn og snø, trær som svaier i vinden og insekter som flyr rundt lyskilder er svært vellaget. Likevel er ikke teksturkvaliteten alltid på topp, spesielt når det gjelder bakketeksturer.

Vi savner også flere interiørdetaljer som møbler eller andre dekorasjoner når du befinner deg inne i bygninger. Det betyr ikke at de er fraværende, men av og til når du entrer et rom ser det bare litt for dødt og tomt ut. Sammenlignet med den mest nærliggende konkurrenten, Return to Castle Wolfenstein, som også bruker Quake III-motor og har lignende tematikk, synes vi grafikken er til tider noe dårligere, andre ganger bedre – men generelt svært bra.

Lyden i Medal of Honor er eksepsjonell, med episk musikk og svært realistiske lyder. Tyskerne snakker tysk, og kommer ofte med ganske ubehagelige skrik i det de blir meid ned av ditt maskigevær.

Valuta for pengene

Det er vanskelig å unngå å sammenligne Medal of Honor med Return to Castle Wolfenstein, det er tross alt snakk om to spill som kom med noen måneders mellomrom, omhandler annen verdenskrig og attpåtil bruker samme grafikkmotor. De retter seg imidlertid mot ganske forskjellige målgrupper – der hvor MOH prøver å være realistisk, historisk korrekt og tar seg i det hele tatt veldig seriøst, er Wolfenstein i mye større grad ren underholdning, med humor og ”over the top” våpen og motstandere. Hvilket spill som er best er naturligvis et spørsmål om smak, men undertegnede har litt mer sansen for Wolfensteins atmosfære og rene underholdningspreg.

Her er tre momenter som ville i våre øyne hevet Medal of Honor fra å være et godt spill til å bli en klassiker: For det første mer frihet og muligheter til å påvirke spillets flyt i større grad, for det andre en bedre bakgrunnshistorie, og for det tredje litt mer menneskelige motstandere.

Bør du kjøpe Medal of Honor? Så absolutt. Det er et ekstremt vellaget spill, men ikke perfekt. Du må regne med at de vanskeligste brettene vil kreve ganske mange forsøk for å komme gjennom, og du må ikke vente deg en involverende historie. Men for all del – dette er et spill som fortjener en plass i hylla til alle førstepersonsentusiaster.