Medal of Honor: European Assault

Nok et krigsspill? Har vi ikke fått nok nå? Tydeligvis ikke, for Medal of Honor-serien fortsetter på konsollene, og stiller faktisk sterkere enn på lenge. European Assault er gøy, men har flere dårlige trekk - les vår anmeldelse!

Medal of Honor-serien begynner å bli ganske ærverdig - den går tross alt tilbake helt til 1999 og den første PlayStation. De siste årenes renessanse av serien har introdusert milioner til en cinematisk opplevelse av krigen, og samtidig skapt en ny sjanger i seg selv. Det er tross alt ikke få krigspill på markedet for tiden, fra Call of Duty til Brothers in Arms.

LES OGSÅ:

Mens PC-versjonene av Medal of Honor har vært jevnt over bra, har konsollspillene vært av laber kvalitet (Rising Sun er et godt eksempel). Klarer EA fremdeles å lage et bra konsollsentrisk Medal of Honor-spill?

Svaret er ja, for det meste. European Assault er et fengende spill, og vi hadde det for det meste moro når vi spilte det - men det skjuler ikke det faktum at det er mye feil med spillet.

MOH: EA består først og fremst av en enkeltspillerkampanje som inneholder fire oppdrag - som igjen er delt opp i flere brett. Hver av de fire oppdragene foregår i forskjellige, geografiske områder - Russland, Frankrike, Nord-Afrika... Alt er selvsagt basert på historiske fakta, og mellom oppdragene får vi se flotte filmklipp hentet fra krigens arkiver. Presentasjonen er uten tvil spillets sterke side.

Kort og godt?

Varigheten i kampanjen er imidlertid ikke den lengste. En erfaren spiller vil nok ikke trenge mange timene på å komme seg gjennom spillet, selv om det er gjort tydelige trekk for å forlenge spillbarheten. For det første er brettene ganske store, og inneholder masse sideoppdrag. Hvert brett har ett mål du må oppnå, men ved å utforske litt rundt kan du låse opp tilleggsmål. Og det er bonuser å hente hvis du klarer mange av disse. Tilleggsoppdragene består som regel av mål du må sprenge (u-båter, radartårn), dokumenter du må hente og visse bosser du må ta ut.

Det andre grepet for å forlenge spillets levetid er vanskelighetsgraden. Spillet kan være tøft, og spesielt når du når de russiske brettene, skyter utfordringene i været. Og for å gjøre det verre, er det absolutt ingen mellomlagring inne i brettene. Dør du, må du begynne på nytt, og som alle vet kan slikt være ekstremt frustrerende. For å holde deg i live får du imidlertid et visst antall "revives", rett og slett flere liv. Du kan finne flere liv rundt om i spillet, og du plukket også opp medikits som du må aktivere selv når helsen begynner å forsvinne. Med andre ord er alle spor av realisme fullstendig slettet i dette spillet, men så forsøker ikke Medal of Honor å gi noe ekstremt korrekt bilde av krigsdramatikken, det skal rett og slett være spennende.

Den tøffe motstanden gjør at spillet fokuserer på roligere spilling, med bruk av skjulesteder og taktikk. Omtrent til enhver tid følges du av lagkamerater, og du kan også gi dem ordre. Dette er imidlertid ingen ordentlig lagbasert spill, du er ikke avhengig av medsoldatene, selv om du får noen bonuser hvis du holder dem i live gjennom hele brettet. Dette er lettere sagt enn gjort - mesteparten av tiden oppfører lagkameratene dine seg som fullstendige idioter: Reagerer ikke på motstandernes oppførsel, sitter helt passivt og blir skutt på, og så videre. Den kunstige intelligensen er helt tragisk her, men motstanderne dine oppfører seg langt bedre og mer troverdig.

Enkelt ordregrensesnitt

Som sagt kan du gi lagkameratene ordre, men disse begrenser seg til å peke hvor du vil de skal gå. Ordresystemet er veldig overfladisk og ikke spesielt nødvendig. Når vi spilte, brydde vi oss egentlig ikke så mye om disse lagkameratene, vi kjempet mot nazistene på egen hånd, fikk vi hjelp fra de andre var det hyggelig nok, men ikke noe vi satset på.

Flerspilleraspektet av MOH: EA er dramatisk underutviklet. Det er muligheter for å spille splitscreen, men ingen støtte for online-spilling eller linking av to systemer sammen. Vi synes utviklerne kunne droppet hele flerspillermodusen her, og heller jobbet litt mer med enkeltspillerkampanjen.

Spillet er pakket inn i godkjent grafisk presentasjon, vi prøvde Xbox-versjonen av spillet og vi kan ikke akkurat si at den sprenger noen grenser, men det ser helt OK ut. Dessverre merket vi en del kjipe klipping-feil, blant annet klarte en tysker å bli sittende fast i gulvet, og bare overkroppen stakk ut. Det så mildt sagt bisarrt ut.

Vi fant også kontrollsystemet noe knotete, men ikke så mye at det distraherte oss fra opplevelsen.

Musikalsk og lydmessig stiller spillet meget sterkt, med episk og inspirerende lydspor og meget bra stemmeskuespill. Og spillet høres ekstremt bra ut i full 5.1-lyd, med tunge eksplosjoner og skudd fra alle retninger. Teamet i Los Angeles kan virkelig lydsakene sine.

Noe for deg?

European Assault er altså et over gjennomsnittet bra krigsspill, men vi irriterer oss grønne over mangelen på mellomlagring, dumme lagkamerater og andre småfeil. Et skikkelig onlinemodus hadde også gjort oss glade. Men generelt bevarer spillet den hefitgestemningen, det er mange intense og spennende øyeblikk her, og vi føler at det er en godkjent del av en spillserie som har gitt oss mange flotte titler.

Når det er sagt, gå for Brothers in Arms hvis du har lyst på et skikkelig godt og nyskapende krigsspill!

Testresultat

Medal of Honor: European Assault

Store og åpne brett, mange hektiske kamper og flott presentasjon

Kort og vanskelig, elendig AI