Bjørn Eirik Loftås er forlagsredaktør i Aller Internett, og redaktør for DinSide Data.
Bjørn Eirik Loftås er forlagsredaktør i Aller Internett, og redaktør for DinSide Data.Vis mer

Med blogg på hjernen

KOMMENTAR: Den nye folkesporten stjeler mer og mer plass på nettet, også i de store nettavisene. Er bloggerne i ferd med å overta?

I 1993 stiftet jeg bekjentskap med USENET for første gang. Et utrolig spennende og kraftig interaktivt medium der vi utvekslet rare tanker og ideer med omverdenen – som i praksis begrenset seg til medstudenter internt eller ved høyskoler og universiteter andre steder i landet. God struktur hadde løsningen også, og jeg ble snart en aktiv poster i diverse diskusjonsgrupper.

Ikke alt som ble lagt inn var like gjennomtenkt, dessverre. Det gjaldt mange av oss. En studiekompis var for eksempel aktiv i gruppen no.general frem mot midten av 90-tallet, og hadde for vane å lange ut sleivspark i forskjellige, ofte tilfeldige retninger. Det meste var impulsstyrt – men innleggene skapte debatt, og det gikk sport i å få tråden til å bli lengst mulig. Dessverre fantes det ikke noen sletteknapp i USENET.

Knapt noen var i stand til å se hva nettet egentlig var og kom til å bli, og hva et sleivete innlegg i en diskusjonsgruppe med et hundretalls brukere kunne bety en gang i fremtiden. Ingen av brukerne av USENET ble advart mot konsekvensene.

På rekordtid ble nettet noe "alle" brukte, det var ikke lenger bare en informasjonskanal og sosial arena for spesielt interesserte. Det gikk som det måtte gå, og snart var hele USENET indeksert og gjort tilgjengelig gjennom verdens viktigste søkemotor, for hva vi vet, kanskje for evig og alltid.

Etter USENET kom hjemmesidene. Nå er det blogging alle snakker om. Selv om USENET bare var tekstbasert, var interaktiviten og strukturen ofte slående lik mange av dagens blogger. Det var også nesten for enkelt å komme i gang å bruke debattene. Hjemmesidene, som eksploderte i omfang på andre halvdel av 90-tallet, krevde derimot ofte en viss kunnskap om grafikk og HTML, og interaktiviteten var ofte elendig. Med bloggene ble det annerledes. De krever som regel ingen forkunnskaper utover å beherske tastaturet samt pek-og-klikk med musen, og det behøver ikke gå mer enn et minutt fra du får en streifidé til den ligger ute på nettet i all offentlighet.

Over alt blir du nå oppfordret til å starte din egen blogg. Du trenger ikke å ha noe spesielt smart du ønsker å fortelle verden, det viktigste er at du er med på hypen. Til og med de store nyhetsnettstedene tilbyr hvermansen å si sin hjertens mening, brette ut sine innerste hemmeligheter, eller legge ut avslørende bilder fra siste hjemme-alene fest i offentlige dagbøker. Til omverdenens store glede – eller gremmelse.

Enkelte redaksjoner faller til og med for fristelsen og setter blogger fra gutterommet på avisforsiden, noen ganger i en innpakning som er til forveksling lik det redaksjonelle materialet. Ikke rart, det er billig stoff som skaper trafikk som gir klingende mynt i kassa. Men er dette uproblematisk? Ikke helt. For vanlige nettbrukere blir det for eksempel stadig vanskeligere å avgjøre hva som er etterrettelig informasjon. Men verst er det for mange av bloggerne selv, som dessverre ofte er minst like blåøyde som vi var i Internettets barndom.

Her er et eksempel: Tretten år etter jeg stiftet bekjentskap med USENET første gang, har Internett vokst med ufattelige mengder personlige hjemmesider, debattinnlegg og blogger.

Samtidig er det blitt helt vanlig å bli ”googlet” i mange forskjellige sammenhenger. Og de stadig kraftigere søkemotorene finner stadig nye steder å lete.

Konsekvensene av lite gjennomtenkt personlig eksponering kan faktisk bli alvorligere enn du aner. Det kan du for eksempel erfare i et jobbintervju (der blir en sleivete bemerkning om minoritetsgrupper i en ti år gammel diskusjonstråd garantert ikke satt på plussiden, bare spør min studiekompis), eller enda verre - i form av innbrudd i leiligheten din når du er på ferie fordi du i et åndsfraværende øyeblikk la ut bilder i bloggen av den nye TVen din med tilhørende skrytetekst.

Det finnes i dag mange viktige blogger, misforstå meg rett. Et godt eksempel er blogger fra fagmiljøer, som både kan åpne øyne, provosere og skape debatt, "innside-blogger" som forteller mer enn den offentlige, vedtatte sannhet, og andre som bare byr på mye god og oppdatert underholdning. Men slike blogger er mildt sagt i mindretall, og når jungelen blir tettere blir de gode vanskeligere og vanskeligere å oppdage.

Internett er et fantastisk medium som har revolusjonert hverdagen vår på svært mange områder. Og det har skjedd på rekordtid. Men veien er på langt nær ferdig asfaltert, og det kan derfor være gode grunner til å trå varsomt innimellom.

Har du ikke noe mål eller mening med bloggen din, kan det derfor kanskje være gode grunner til å finne på noe helt annet?