Killzone

Noen spill lever opp til forventninger, noen gjør ikke det. Og noen faller et sted i mellom, som dette. Vi har gledet oss til Killzone, men må si oss litt skuffet. Les hvorfor!

Killzone har lenge sett meget imponerende ut: Et dystert sci-fi-spill med dramatisk krigssfølelse og grafikk man ikke har sett maken til på PlayStation 2. Og denne beskrivelsen stemmer fremdeles på mange måter, men samtidig er det alt for mye gjennomsnittlig materiale her.

LES OGSÅ:

Killzones premiss er fascinerende. Menneskeheten har kolonisert rommet, og en gruppe kolonister bestemmer seg plutselig for å returnere til jorden (første stopp er planeten Vekta, der spillet foregår) og hevne seg på innbyggerne der. Disse kolonistene har nemlig gjennomgått mutasjoner og utviklet et militarisert, fascistisk samfunn. Og nå har oppgjørets time kommet.

Angrepet er raskt og brutalt, og de mørke, gassmaskekledde Helghast-troppene eliminerer all motstand. Og her begynner din rolle - det hele starter i utbombede skyttergraver, og du kastes øyeblikkelig ut i kamp, samtidig som du læres opp i grunnleggende teknikker.

Stemningen er flott, du føler at du er en del av en større krig, og håpløsheten er definitivt til stede. Mange nyanser av grått og brunt og utbombede, ødelagte omgivelser gjør oss ikke akkurat glade, men heller klare for å drepe.

En ujevn opplevelse

Spillbarheten i Killzone varierer mellom repetitivt og frustrerende til ekstremt underholdende. Det er relativt lite variasjon i hva du er satt til å gjøre - vi beveger oss fra rom til rom, dreper alt som er av motstandere og går videre til neste pulje med fiender. Av og til blir vi avbrutt av en stor tanks som må tas ut med granatkaster, eller får muligheten til å styre en gigantisk kanon og meie ned fiender på rekke og rad. Alt i alt føles det ofte ensformig, men en gang i blant glimter spillet til med fantastiske settinger og vi føler oss inspirert til å fortsette. Brettene er til tider svært godt planlagt og variert, selv om de er fullstendig lineære. Samtidig er flere av brettene fryktelig kjedelige.

Det er fire spillbare karakterer i Killzone. Vi begynner med den allround-solide kapteinen, og etter hvert møter vi en kvinnelig snikmorder som kan se i mørket og har en lyddempet pistol, en tøff soldat med mye helse og svært gevær, og en Helghast-spion som kan infiltrere fiendtlige installasjoner. Alle disse har altså sine fordeler og ulemper, og du kan velge hvem du vil styre på begynnelsen av hver episode. Det er ingen mulighet å bytte karakter underveis i brettene, og du kan heller ikke gi de andre ordre - men oppdragene har tendenser til å forandre seg litt avhengig av hvem du spiller som.

Hver av de spillbare karakterene har sine foretrukne våpen, men du kan i tillegg plukke opp et solid utvalg av svære, bråkete gunnere, og det er faktisk noe av det morsomste med hele spillet.

Hard motstand

Et stort problem er det fryktelig uinspirerte utvalget av motstandere, de fleste Helghast-soldatene ser like ut, med mindre forskjeller i uniformer og våpen, og har like oppførselsmønstre. Og den kunstige intelligensen er ganske svak, soldatene har ofte tendenser til å fullstendig overse at sidemannen er akkurat blitt skutt, og ofte står de bare og henger uten å reagere på deg. Av og til imponerer de med realistisk oppførsel, men for det meste blir vi bare frustrert. Ikke bare er de dumme, men de tåler temmelig mye også.

Men det aller verste er Helghast-stemmene: De samme frasene blir ropt ut av soldatene gang på gang, og med lik stemme hver eneste gang. Ubeskrivelig irriterende.

Enkeltspillerdelen har en godkjent lengde, og byr på en hel del kule øyeblikk. Men det kan være så grusomt kjedelig og repetitivt at det rett og slett ikke er spesielt gøy.

Heldigvis er det en ganske omfattende online-modus med, som lar deg spille en rekke varianter (ikke noe nyskapende, men utvalget er der) av spillet gjennom Sonys tjeneste, mot opptil 16 spillere samtidig. Her er det gode brett å velge mellom, og du kan til og med trene deg opp gjennom å spille mot datastyrte bots.

God grafikk, mange bugs

Et annet problem med Killzone er at teknologien rett og slett ikke strekker til. Det dummeste er at spillet hakker for mye. Kontrollen blir derfor aldri piksel-nøyaktig, og i forbindelse med at fiendene ofte tåler svært mange skudd, blir det hele alt for vanskelig. Det er en del grafiske bugs her også, teksturene blir for eksempel noen ganger sittende fast i lavoppløseligmodus, mens de egentlig skulle oppdatert seg selv til en bedre utgave.

Grafikkmotoren er imidlertid meget solid, med et detaljnivå sjelden sett i PlayStation 2-spill. Omgivelsene er troverdige, og fargevalget ivaretar den dystre stemningen. Det ser veldig bra ut, men igjen, hakkingen ødelegger for totalinntrykket.

Killzone ble dessverre ikke det revolusjonerende krigsspillet vi håpet på. Repetitiv design, kjedelige motstandere og dårlig optimalisering ødelegger altfor mye. Det er mye godt her, mange bra, intense øyeblikk, og mange vil sikkert finne underholdning i det, men alt i alt føler vi at spillet kunne vært så mye bedre om utviklerne hadde vært mer kreative.

Testresultat

Killzone

Gode settinger, kampene kan være intense, god grafikk og omfattende flerspillermodus

Kjedelige oppdrag, ofte repetitiv design, ujevnheter i grafikken, hakking