Killer 7

Vi blir glade hver gang noen tør å prøve noe nytt i spillbransjen. Men kan ting bli for nyskapende? Og hva når det går utover spillbarheten? Vi prøver verdens merkeligste spill, Killer 7.

Killer 7 har lenge virket for oss som Capcoms andre, store presisjeprosjekt, etter Resident Evil 4. Men klippene og skjermbildene vi så fikk oss til å klø oss i hodet av den surrealistiske grafikkstilen og ubegripelig spillbarhet. Det var derfor med stor spenning at vi skrudde på GameCuben vår, for dette virket som spesielle saker.

LES OGSÅ:

Vi var imidlertid ikke forberedt på hvor merkelig spillet er i virkeligheten. Allerede hovedmenyene akkompagneres av manisk latter, kryptiske symboler og merkelige fargekombinasjoner. Og når vi kommer i gang med spillet, skjønner vi virkelig ingenting av hva som egentlig foregår her. Plottet og mekanikken virker til å beynne med fullstendig ubegripelig - men etter en halvtimes tid begynner vi å skjønne hva det dreier seg om.

Storpolitikk

Historien i spillet omhandler politiske intriger mellom USA og Japan, og en verden truet at en sinnsyk terroristgruppe kalt Heaven Smiles, som består av umenneskelige selvmordsbombere. Hele verdens stabilitet er truet, og et lag av leiemordere, kjent som Killer 7, settes inn for å stoppe hovedmannen bak angrepene.

Laget ledes av en viss Harman Smith, en eldre mann i rullestol. De sju medlemmene av Killer 7 er egentlig hans splittede personlighet, og du kan bytte mellom disse mens du spiller, da hver av dem har sine unike egenskaper. Selve Harman styres bare i noen nøkkelsekvenser, mens det er hans soldater som må gjøre mesteparten av den skitne jobben. I praksis er det bare seks av dem som brukes til vanlig, mens den sjuende, Garcian, kalles frem når en av de andre blir drept. Garcians jobb er å få dem tilbake til livet.

Stemmer i hodet

De resterende medlemmene av Killer 7 har spesielle triks, som å kunne bryte seg gjennom fysiske og spirituelle barrierer, dirke opp låser eller bli usynlige. Ferdighetene deres kan også oppgraderes ved å bruke opp blodet du samler fra fiendene du har drept. Du kan når som helst bytte mellom dem, men for å oppgradere må du entre et av de mange "TV-rommene", der du ofte også kan lagre spillet og få tips om hvordan du bruker spillets funksjoner.

Motstanderne består av et utvalg av ytterst merkelige monstre, som i utgangspunktet er nesten usynlige. Deres tilstedeværelse markeres imidlertid med et latterutbrudd, noe som er et signal om at du bør skanne omgivelsene etter dem. Når du har oppdaget fiender, er poenget å se etter et svakt punkt på deres kropper og forsøke å treffe det. Falne fiender gir deg altså blod, som brukes både til oppgradering og som helse.

Underveis møter vi også statiske spøkelser som gir deg tips om hvordan du skal løse gåter eller drepe bosser. Disse spøkelsene snakker et uforståelig mumle-språk, som heldigvis er tekstet til engelsk. Selv om spøkelsene kan virke litt irriterende etter hvert, er det en god ide å høre hva de har å si, da det er ofte temmelig nyttig informasjon de kommer med.

Bortsett fra å skyte Smiles-monstrene, består brettene av Resident Evil-aktige gåter der du må finne tallkombinasjoner, nøkler eller flytte på elementer. Gåtene er stort sett ganske enkle og det krever ikke mye tankearbeid å finne frem til løsningen, men de innebærer gjerne mye løping fra rom til rom, og fiendene respawner jevnlig underveis og blir ofte en irriterende plage.

Men alt dette kan jo høres ut som et relativt vanlig actionspill. Det er fordi vi har enda ikke snakket om de tingene som gjør Killer 7 virkelig spesiell.

På skinner

Først og fremst er styresystemet helt annerledes enn det du er vant til, på godt og vondt. Personene du styrer beveger seg nemlig gjennom forhåndsdefinerte ruter - du trenger bare å holde inne en knapp for å løpe fremover, og trykke på en annen knapp for å snu. Når du kommer til dører, kryssende ganger eller objekter du kan påvirke, dukker det opp menyer på skjermen der du kan velge hvilken retning du vil gå i. Det er med andre ord omtrent ingen bevegelsesfrihet i spillet, du følger bare de rutene som er lagt av designerne. Det umuliggjør noen form for utforsking, men på den andre siden vet du alltid hvilken vei du skal, og i tillegg får vi se noen stilige kameravinkler på denne måten. Når du skal skyte, bytter spillet til førstepersonsmodus. I denne modusen er det ikke mulig å bevege kroppen, bare sikte, og alt avhenger av din treffsikkerhet.

Det er klart at denne ekstremt lineære måten å bevege seg på er lett å kritisere, men vi liker det på et vis. Spillet er rett og slett lagt opp til å fungere sånn, og det er jo ganske interessant å spille et spill som får oss til å tenke litt annerledes.

Det visuelle utrykket til Killer 7 er også noe som skiller spillet fra alt annet. Grafikken minner oss litt om spillet XIII, som kom ut for et par år siden: Det hele er veldig tegneserieaktig, med flate teksturer, sterke farger og begrenset detaljnivå. Gjennom denne grafikkmotoren skapes det en sær, men også vidunderlig verden som ikke ligner realiteten, men likevel føles familiær.

Så annerledes

Særhet er noe Capcoms designere virkelig har fokusert på. Nesten hvert element av spillet forsøker å være annerledes, fra språket og oppførselen til spøkelsene som gir deg tips, via de morderske, men likevel smilende terroristene, til de korte kommentarene medlemmer av Killer 7 lirer fra seg. Det hele er så merkelig at vi noen ganger får litt nok - men vi har aldri sett maken til originalitet, og Killer 7 er kanskje det spillet som aller mest gir oss følelsen at spill er endelig blitt modne nok til å kunne betraktes som kunst.

Killer 7 er også et ekstremt brutalt spill, som ofte nesten grenser til det ubehagelige. I et av de tidlige filmklippene er vi vitne til to mennesker med hodene sprengt i stykker ha en hyggelig samtale med hverandre. Det er voldelig, men også absurd og fascinerende. Og 18-årsgrensen er virkelig velfortjent.

Vi må også påpeke at selv om spillet finnes både på GameCube og PlayStation 2, er det helt klart GameCube som er den foretrukne utgaven, med bedre kontroll, grafikk og lastetider.

Killer 7 er et spill som helt klart setter form foran funksjon. Det ser fascinerende og annerledes ut, viser oss en syk og surrealistisk verden og benytter sjansen til å kritisere dagens politiske klima. Samtidig er spillbarheten ganske grunnleggende og begrenset, men det stopper oss ikke fra å ha det temmelig gøy. Men det er helt klart at spillet ikke er for alle, og at mange kommer til å mislike det. Vi anbefaler det likevel til alle som har lyst å støtte original tenkning blant spillutviklere.

Testresultat

Killer 7

Originalt, nyskapende og merkelig. Godt plott.

Begrenset spillbarhet, passer ikke for alle