Bjørn Eirik Loftås er dataredaktør i DinSide, og har sett seg lei på at blekkskrivere er billige å kjøpe, og dyre å bruke. Nå kan det imidlertid være tegn på at ting er i endring.
Bjørn Eirik Loftås er dataredaktør i DinSide, og har sett seg lei på at blekkskrivere er billige å kjøpe, og dyre å bruke. Nå kan det imidlertid være tegn på at ting er i endring.Vis mer

Kan noen vennligst skru opp prisene?

KOMMENTAR: Billig å kjøpe, dyr å bruke. Hørt den før? Nå prøver noen å gjøre noe med fenomenet. Jeg tror det er både sunt og smart.

Hvor mange mobiltelefoner har du hatt de siste ti årene? Jeg har kommet ut av tellingen for lengst. Ikke så rart kanskje, når en lekker sak med stor skjerm, fylt til randen av funksjonalitet, nærmest kastes mot deg når du går inn i butikken.

At prisen egentlig er i flere-tusen-kroners-klassen når den summeres opp etter endt bindingstid, levner de færreste en tanke i kjøpsøyeblikket. Lovverket pålegger imidlertid aktørene å oppgi minste totalpris etter 12 måneder, og totalkostnadene er i så måte noenlunde forutsigbare, for den som er opptatt av slikt. Heldigvis.

At dette har vært et velfungerende triks mobilbransjen har brukt i årevis, kjenner de fleste til.

Unikt er det imidlertid ikke. Blekkskrivermarkedet drives langt på vei etter samme prinsipp; billig å kjøpe, dyrt å bruke. Selve skriveren selges gjerne med tap, inntjeningen ligger i blekket. Det er likevel en dårlig skjult hemmelighet at flere av aktørene sliter med inntektsmodellen sin.

For i motsetning til mobilbransjen er brukskostnadene her nærmest umulig å spå noe om, både for produsenten og kunden. Vi vet bare at det er dyrt å skrive ut mye, og derfor prøver mange å begrense utskriftsmengden til et minimum.

Det behøver imidlertid ikke å være det smarteste trekket. Kostnadene avhenger nemlig ikke bare av hva og hvor mye du skriver ut, men også hvor ofte.

«Selve skriveren selges gjerne med tap, inntjeningen ligger i blekket, men det er ingen hemmelighet at flere av aktørene sliter med inntektsmodellen sin.»


Mobiltelefonen slutter ikke å virke dersom du bruker den lite. Synd det samme ikke kan sies om blekkskriveren. Første tegn på for lite bruk er tette dyser. Blir utskriften stripete må dysene renses, og denne prosessen stjeler til dels ganske mye blekk. I verste fall er det allerede for sent, og blekkpatronene er ubrukelige. Det har jeg selv opplevd, og til stor ergrelse.

For det er da problemet virkelig oppstår: Kostnadene knyttet til nye blekkpatroner er ofte sjokkerende høye. Det er slett ikke uvanlig at et sett med fire patroner koster mer enn selve skriveren. Fornuftig forretningsmodell? Neppe.

Konsekvensen blir gjerne at man går i butikken og kjøper en ny skriver i stedet, fortsatt like billig, men med like lav holdbarhet. Plutselig har produsentenes forretningsmodell slått alvorlige sprekker.

Nå kan det imidertid se ut til bransjen er i ferd med å våkne.

Under årets CES-messe i Las Vegas fikk Lexmark en pris for å prøve å snu trenden.

De introduserer nå en avansert og gjennomarbeidet multifunksjonsskriver som er relativt kostbar i innkjøp, men som til gjengjeld er billig i bruk. Så billig at den fint tåler sammenligning mot laserskrivere.

Modellen heter Lexmark Platinum Pro905, og koster i overkant av 3000 kroner her til lands (litt billigere hvis du klarer deg med én arkskuff). Den er myntet på kontorbruk, og byr på det meste av funksjoner, inkludert faks og trådløs nettverksstøtte.

I følge markedssjef hos Lexmark Norge, Hans Arvid Rønning, skal sideprisen på sort tekst være rundt 10 øre. Ikke først og fremst takket være lavt blekkforbruk, men fordi tankene er fyldige og billige.

Og en annen gevinst for kunden: Fordi skriveren har en høy kjøpspris, kan Lexmark tilby fem års garanti på den.

Jeg understreker at vi ikke har testet denne skriveren og brukskostnadene i praksis, men dersom det stemmer, og Lexmark lykkes i forsøket, håper jeg flere følger etter.

I en miljømessig sammenheng er nemlig en slik tankegang kjærkommen. Men det er de bruksmessige gevinstene som først og fremst trigger meg som kunde. Jeg betaler gladelig noen ekstra hundrelapper for et produkt som både er konstruert for å leve lenge, og som er billig å bruke.

Målet må være å slippe å få vondt i lommeboka hver gang husets yngste vil leke seg med fotoutskrifter.

Og dessuten: Mon tro om ikke større utskriftslyst og -gleder blant kundene også vil føre til økte inntekter for denne pressede bransjen på sikt. Det skulle ikke forundre meg.

Les også: Er piratblekk et alternativ?