Hitman: Blood Money

SPILLTEST: Den skallede kloningen er tilbake, klar for nye oppdrag. Vi sjekker om Hitman fremdeles er relevant i dagens spillverden.

Hitman: Blood Money er det beste Hitman-spillet noensinne. Er du fan, løp og kjøp.

Vi kunne sagt det så enkelt, fordi vi er sikre at samtlige dedikerte Hitman-entusiaster blir mer enn tilfredsstilt av Blood Money, og med god grunn. Spillet røkker ikke dramatisk ved oppskriften, mens de nye elementene som legges til bidrar til å utvide spillbarheten.

Men Hitman er mer nyansert enn som så. Spillet krever mye av spilleren, gir mye tilbake, men setter også visse rammer som hindrer spillbarheten for alle andre enn de mest dedikerte.

Mer enn bare vold

Hitmans premiss har jo alltid vært noe av det mest spennende innen spillverdenen. Ideen om full frihet til å utføre delikate mord ved å kle seg ut, utnytte omgivelsene, og helst unngå direkte vold (men fremdeles ha muligheten til å skyte fra seg om nødvendig), har alltid vært meget interessant.

Vis mer


Problemet er at denne premissen krever uante mengder av prøving og feiling av uerfarne spillere, og i ren desperasjon er det rett og slett alt for enkelt å skyte seg ut av situasjoner.

Blood Money, det fjerde Hitman-spillet i rekken, prøver å hindre spillere fra å skyte for mye, ved å innføre straff for overdreven vold. Er det for mange vitner til dine voldsomheter, og blir du fanget på overvåkningstape, blir du raskere oppdaget i senere brett, i og med at offentligheten får større kjennskap til din identitet.

Èn av løsningene på dette er, ironisk nok, å drepe alle potensielle vitner. Altså, drepe alle på det gitte brettet. Om ikke det er selvmotsigende, så vet ikke vi.

I Blood Money stifter vi imidlertid bekjentskap med noen av de beste oppdragene i spillserien hittil, noe som er spillets definitive redning. Fra avhengighetsklinikk til operahus, fra kasino til New Orleans, vi reiser verden rundt og oppsøke unike og spesielle lokasjoner. Og samtlige har et uttall muligheter å by på, slik seg hør og bør i Hitman. Du kan plassere bomber på angitte steder, og eksplosjonene får henrettelsene til å se ut som ulykker. Du kan forgifte mat og drikke, stikke sprøyter i nakken på ofrene, kvele dem eller rett og slett dra frem en maskinpistol og skyte dem. Dine valg av forkledning er like avgjørende, og med riktige klesvalg kan du bevege deg rundt på brettene ubemerket.

Vis mer


Resultater betyr mye i Blood Money. Du får nemlig pengesummer for vel utførte oppdrag, og disse brukes naturligvis på diverse oppgraderinger og nytt utstyr, eventuelt bestikkelser til overlevende vitner av dine mord.

Frustrasjon står i sentrum

Den kunstige intelligensen til vakter, politifolk og andre som beveger seg på brettene og er en potensiell trussel, er imidlertid varierende. Alt for ofte oppdager de ting for raskt, andre ganger reagerer de ikke på helt åpenlyse feil fra vår side. Nok en gang, vi blir tvunget til å lære oss deres reaksjonsmønster via endeløse omstarter og innlastninger. Vi synes ikke dette er direkte elegant.

Agent 47 har lært seg et nytt, kontekstbasert styresystem, der tre av kontrollerens knapper brukes til varierende oppgaver, avhengig av hva vi har i hendene. Angrep utføres med høyre skulderknapp, men sjansen for å bomme eller time angrepene feil er definitivt tilstede. Nok av ganger stod vi klar med vår kjære stålwire, men fikk den ikke til å feste grepet rundt halsen på offeret raskt nok – selv om vi tilsynelatende stod riktig plassert.

Den siste irritasjonen: Blood Money lar oss lagre innad i brettene (hvor mange ganger du får lov til å lagre, avhenger av vanskelighetsgraden). IO Interactive tok imidlertid det kjedelige designvalget med å forby oss å lagre vår fremgang i brettene hvis vi bestemmer oss for å avslutte. Litt sånn som Black, du kan lagre hvor langt du har kommet mens du spiller, men avslutter du spillet, forsvinner filene. IO innbiller seg sikkert at dette ivaretar spenningen eller noe sånt, men når spillet krasjet midt i et brett for tredje gang, og vi måtte starte på nytt, da syntes vi ikke det var noe morsomt lenger, og tok oss en lengre pause mens vi rolig telte til 100.

Vis mer


OK, så Blood Money har sine klare problemer. Men når alt dette er sagt, er det fremdeles et fengende, ofte storslått, nesten episk spill, med nok av dramatikk til å tilfredsstille de fleste. Bare de har litt tålmodighet.

Ikke helt nestegenerasjon

Den visuelle delen av spillet holder seg for det meste bra. Men vi spilte på Xbox 360, og det er tydelig at Hitman er et av etter hvert mange spill som er designet for PS2/Xbox-generasjonen, og får et nytt malingsstrøk på 360. Det betyr at geometrien, teksturene, animasjonene og spesialeffektene er for det meste hentet fra den forrige generasjonen, og noe oppusset for 360 (og i lekker HD, naturligvis) – men det brytes ikke akkurat noen grenser når det gjelder det grafiske. Om ikke annet, kunne IO kanskje brukt de ekstra kreftene i 360-maskinvaren til å jevne ut kantene på agentens skalle?

Lyden derimot, er uforglemmelig. Som i alle andre IO-spill er det deres huskomponist Jesper Kyd som står for musikken, og det merkes så til de grader. Stykkene hans har den unike evnen til å gi oss gåsehud mens vi spiller, og passer ypperlig til stemningen.

Så, Blood Money er det beste Hitman-spillet noensinne, ja. Men med forbehold for alle andre enn fansen. For dette krever tålmodighet, ofte i overkant mye. Det er definitivt en rekke negative momenter med Blood Money, men den totale pakken er fremdeles mer interessant enn mange andre av dagens uinspirerte titler.

Testresultat