Vis mer

Fråtse-kulturens bakside

KOMMENTAR: Internett og dusinvis med TV-kanaler har gjort det enkelt for alle å fråtse i informasjon og kultur. Men er det alltid like positivt?

Da jeg første gang stiftet bekjentskap med Internett i 1993, hadde IT-avdelingen lagt ut to ikoner i programgruppen "Nettverk" i Windows 3.11 på skolens PC-er. Det ene het "Uninett", det andre het "Internet".

Det tok ganske lang tid før jeg innså at det egentlig var ett og samme nett, og at "Uninett" bare pekte til en side på dette enorme internettet.

Det tok også relativt lang tid før jeg skjønte at man ikke behøvde å klikke seg inn på Uninett-kartet for å komme til høgskolens hjemmeside, og at det holdt å skrive http://www.slhk.no direkte i adressevinduet i nettleseren Mosaic.

Men selv om veien var litt humpete i starten, tok det ikke lang tid før jeg var i stand til å fråtse i alle godene nettet etter hvert hadde å by på. Det ble lastet ned spill og programmer fra ftp.funet.fi, og gjennom Usenet og IRC kunne man få tak i det meste, bare man kunne knepene.

Denne søken etter informasjon og kultur, som kunne fortone seg som noe kryptisk for uinnvidde, ble snart ekstremt lett tilgjengelig også for hvermansen. Aller viktigst var tilgjengeliggjøringen av informasjonen i seg selv. Den gjorde seg for alvor gjeldende den dagen vi byttet ut mer eller mindre tilfeldige søketreff fra Altavista med blinkskudd fra Google.

Bjørn Eirik Loftås er dataredaktør i DinSide.no Vis mer


Google var selvfølgelig intet mindre enn en revolusjon, og brakte kunnskap til folket på en måte som etter hvert skulle føre til døden for papirleksikonet. Denne flere meter lange mastodonten, like naturlig som gardiner i de tusen hjem, som representerte selve sannheten - svart på hvitt - var i ferd med å gå av moten.

Og samtidig hadde vi fått et nytt verb, "å google".

Fråtsingen i informasjon brakte imidlertid en del nye problemstillinger til bordet. Kunne man stole på informasjonen? Hvem var opphavet? Vi lot leksikonet stå i hylla enn så lenge, just in case.

Men mest av alt viste den nye informasjonsstrømmen seg å være lynende effektiv. Så effektiv var den at den snart tok knekken på de morsomme, opphetede og noen ganger fruktbare diskusjonene vennegjengen hadde rundt spisebordet på lørdagskveldene. Et par raske Google-søk, og vips så var diskusjonen lagt død, og kveldene ble med ett avsluttet litt tidligere enn før.

Så kom ADSL og bredbåndet, som gjorde det aktuelt å fråtse i langt mer enn i tekst, bilder og små sharewarepogrammer. Snart kom Napster og musikkdelingen på banen for fulle mugger, etter hvert også bittorrent og deling av langspillfilmer og TV-serier. Det hersket en stund full forvirring rundt hva som var lov og ikke lov, uten at publikum så ut til å bry seg så mye om akkurat det.

Uansett var det piratene som banet veien, og prediket at "hadde bare film- og plateselskapene gjort det enkelt for oss å være lovlydige, så hadde vi ikke gjort dette". Bransjen lot seg omsider overbevise om at skulle de ha en sjanse til å overleve, måtte de sørge for at "folket" fikk det som de ville.

Det første ordentlige beviset på at plateselskapene var i ferd med å slippe sitt stramme grep om godteriposen, fikk vi med Spotify i fjor sommer.

Jeg er en av dem som har hyllet tjenesten. Plutselig var all musikken jeg noen sinne hadde drømt om å få spille, bare et enkelt søk unna. Jeg har fråtset som besatt, og jeg har digget det.

Det siste året har jeg antakelig hørt på flere plater enn jeg har gjort til sammen de siste 10. Men det er ikke mange av platene jeg har lyttet til mer enn én gang. Jeg glemmer dem ofte fortere enn jeg får hørt dem.

Det får meg til å tenke på hva min egen storebror fortalte meg den dagen han ordnet meg plass som ekstrahjelp i platebutikken han jobbet i, en junidag for snart 22 år siden.

Han elsket å jobbe med musikk, men han savnet følelsen av å måtte spare penger til en ny CD, sa han, og han savnet gleden av å putte den i spilleren, lene seg tilbake i godstolen, bla gjennom tekstene og lytte. Om og om igjen.

- Etter at jeg begynte her har det blitt så mye musikk at mye av den magien er blitt borte, sa han.

Og da snakker vi om en liten platebutikk med kanskje 15 - 20.000 titler. Spotify byr på millioner.

Magien har definitivt bleknet kraftig på andre områder også, se bare på fjernsynet. Hvem husker vel ikke at mor stod i døråpningen torsdag klokka 1755 og ropte oss inn til barne-TV, og vi slapp bøtta og spaden vi hadde i hendene og sprang inn for å få med oss Lekestue med Geir og Vibeke, i reprise fra tirsdag?

Vi la rett og slett opp aktivitetene etter fjernsynets sendeskjema. Mandag var det mandagsfilmen etter Dagsrevyen, tirsdag var det kun fjernsynsteateret, så da kunne vi være ute og leke ekstra lenge, onsdag var det komikveld, fredag var det detektimen. Rutinepreget uke kanskje, men fordelen var at man enkelt kunne avslutte kjedelige aktiviteter med frasen "nei, nå får jeg komme meg hjem til Derrick, gitt"

I dag kan vi fråtse i detektimer og komikvelder hele døgnet, og hvis det mot formodning skulle være en serie man følger med på, og man skulle gå glipp av en episode, finner man både den aktuelle episoden og hele serien i HD-kvalitet på nettet. Hele neste sesong av serien også, faktisk.

Og står du i døråpningen kl 1755 for å rope inn barna dine, får du neppe svar. De sitter nemlig inne og spiller på hver sin PC, og skulle de få behov for å bare sitte og ta i mot, kan de fråtse i halvgode tegnefilmer på Cartoon Network og Nickeleidon når de måtte ønske det. Men de gjør det sjeldnere og sjeldnere.

Dette er fråtsekulturen i et nøtteskall. Kan man få alt man ønsker seg, forsvinner også mye av gleden ved det, og man søker etter ny magi andre steder eller på andre måter. Du kommer sikkert på en rekke flere eksempler.

Jeg roper likevel, som om ikke barne-TV-magien var borte for lengst. Sakte men sikkert begynner det å gå opp for meg at den nok ebbet ut lenge før barna mine en gang var født. Men jeg er ikke helt sikker på om jeg liker det.