Feil fokus i miljødebatten

Start med å forby emballasje som gjør produktene dobbelt så store.

«Forby dritten! I de fleste tilfellene er mesteparten av innpakningen totalt unødvendig. For kunden betyr den enorme emballasjen ikke bare at produktet blir uhåndterlig og ikke får plass i bagasjerommet på bilen, men blir også straks et alvorlig problem i forhold til søppel. »


Menneskeskapte klimaendringer er og har vært den store snakkisen de siste årene, og vi blir stadig påminnet om konsekvensene dersom vi ikke snart roer ned vår fråtsing i ressursene.

For de yngste i familien er det gjerne de jordnære tingene som vekker de største bekymringene, for eksempel om hva som vil skje med farmor i Bergen dersom havet skulle begynne å stige, eller om isbjørnene kommer til å invadere oss hvis Nordpolen blir isfri.

Vi voksne derimot, oppfordres til å gjøre det vi kan, for å bidra til at vinter blir vinter, og sommeren akkurat litt for kjølig, også i fremtiden. Mange bekker små blir en stor å får vi høre, og undertegnede prøver så godt han kan å sortere plast fra potetskrell, dempe temperatur og skru av lyset i rom jeg forlater, og bruke sparedusj - selv om den bråker noe infernalsk og gir meg følelsen av å bli pisket ren.

Og slik oppleves gjerne gevinsten av å være miljøbevisst mer som en straff.

Bjørn Eirik Loftås er redaktør i DinSide Data
Vis mer


Hvorfor skal det være slik? Det finnes en rekke enkle tiltak som i mitt hode ikke bare vil føre til en enorm gevinst for miljøet, men som umiddelbart vil oppleves som en gevinst også for meg.

Som produkttester i DinSide.no er jeg for eksempel hver dag vitne til at PCer, skrivere og annet utstyr kommer pakket i svære kartonger, inntullet i plast og polstret med isopor, sammen med to og et halvt kilo bruksanvisninger på 16 språk.

Og mobiltelefoner som kommer i esker som gjør dem ti ganger større enn nødvendig, for ikke å glemme små minneplugger som kommer i svære plastpakker, så godt sveiset sammen at de ikke er mulig å åpne uten spesialverktøy.

Forby dritten! I de fleste tilfellene er mesteparten av innpakningen totalt unødvendig. For kunden betyr den enorme emballasjen ikke bare at produktet blir uhåndterlig og ikke får plass i bagasjerommet på bilen, men blir straks også et alvorlig problem i forhold til søppel.

Hos meg tømmes søppelet hver fjortende dag, og esken fra min nye skriver får ikke plass med mindre jeg gnager den i småbiter og putter litt og litt oppi kassa - over to måneder.

La meg få bruksanvisningen på en CD, eller fortell meg hvor jeg kan laste den ned fra nettet hvis jeg skulle trenge den. Bruk minimal emballasje, og jobb heller med å gjøre den innbydende og enkel å pakke ut og brette sammen, istedenfor å leve ut den urgamle forestillingen om at "bigger is better".

Et annet eksempel på galskapen er en postkasse som fylles med reklame hver dag. I løpet av en uke er det snakk om flerfoldige kilo med søppel. På tunet står en kasse for papirsøppel som tømmes én gang i måneden. Den er full av reklamepost etter tre uker.

Ja, det er fullt mulig å reservere seg mot uønsket reklamepost, men mener man alvor i klimadebatten bør det være en smal sak for myndighetene å kreve at kun den som aktivt vil ha reklamen, får den, eller man kunne tvinge utstederne til å tenke alternativt ved ganske enkelt å forby den.

Enkelte aktører har allerede lært hvordan man kan utnytte fordelene med digitalisert reklame, deriblant Coop. Hver søndag får jeg en epost med lenke til kommende ukes tilbudsavis, i bla-bar Flash-utgave på skjermen. Jeg får den altså dagen før den havner i postkassa til folk, og kan i ro og mak bla gjennom den og kvitte meg med den etterpå uten å etterlate annet enn en midlertidig fil i cache-mappen til nettleseren.

Men likevel får jeg den i papirform i postkassa dagen etter, og før jeg har satt nøkkelen i døra har den havnet på toppen av haugen i papirsøpla. Galskap? Det er mildt sagt!

Og så var det telefonkatalogen, da. Hvis jeg kunne få telefonkatalogen på en minneplugg med litt reklame her og der i stedet for på papir - DET hadde vært kult det. En bitteliten plugg som får plass i lomma, mot en svær murstein som havner rett i søpla. Snakk om gevinst for meg, for Findexa og for miljøet!

Her kan det enkelt gjøres tiltak som monner på alle nivåer, uten at noen av dem oppleves som straff eller gir følelsen av at man må gi avkall på noe.

Ta bare et så enkelt eksempel som kassalappen i butikken.

Den 14. mai i fjor kuttet matvarekjeden ICA ut å gi kvitteringer til kundene, med mindre de ba om den. Bare dette fører til mange tonn mindre søppel hvert år, for ikke å glemme kostnadsbesparelsene for ICA.

Men hvorfor stoppe der? Når jeg har dratt kortet mitt i kassa er det allerede opprettet en forbindelse til banken min. Hvorfor kan ikke kassalappen dukke opp i elektronisk form i innboksen i nettbanken min? Det hender jo at jeg trenger den, for eksempel i forbindelse med reklamasjoner. Tenk dessuten hvor lett det da hadde vært å sammenligne kassalappen mot trekkene på konto!

Det kalles gevinst, det!

For å oppsummere: Miljødebatten trenger definitivt å skifte spor, og kanskje spesielt bør fokus i tiden fremover rettes mot dem som forer oss forbrukere med alle biproduktene som i neste omgang forvandles til søppel.

Som forbruker er jeg naturligvis også interessert i å bidra til at planeten fortsatt er beboelig om hundre år. Men det er mye mer motiverende å være miljøbevisst hvis tiltakene gir en merkbar positiv effekt også underveis mot målene.

Følg oss på Twitter:
@dinside_data
@bjorneirik