Fahrenheit

Årets mest nyskapende spill viser oss hvordan det interaktive mediet kan brukes når man tenker litt utenom det vanlige. Les hvorfor Fahrenheit er obligatorisk!

Vi spilljournalister snakker ofte mye sammen om modenhet i spill, om hvordan mediet begynner å berøre voksen tematikk og beskriver seriøse hendelser. Men la oss være ærlige, når vi snakker om voksne spill mener vi som oftest blodige affærer som GTA, med mengder av vold og banning. Og slike spill frister gjerne kvisete tenåringer like mye som oss seriøse spillere.

LES OGSÅ:

Rørende

Men Fahrenheit er et ekte voksenspill. Et spill som involverer oss i et nett av følelser, som krever hjerneceller for å komme videre, og som ikke behøver å være spekulativ for å fenge oppmerksomheten vår. Når karakterene i Fahrenheit snakker om seriøse temaer, snakker de om tidligere forhold, homoseksualitet, jobb og lånte penger – de snakker ikke om hvor mange mennesker de har drept. Og det er dette som knytter oss til spillets helter mer enn vi har noensinne gjort i noe annet spill.

Fahrenheit gjør at vi bryr oss, at vi blir emosjonelt tilknyttet digitale bilder på skjermen. Er ikke det litt rart? Ikke når vi blir fremstilt en så dyp og spennende historie, som er fortalt på en så interessant måte.

Vi begynner på et toalett bakerst i en kafé. Det er vinter og vi er midt i tykkeste New York. Og det første vi ser er en tydelig besatt mann stikke ned et tilfeldig offer på det nevnte toalettet. Morderen er helt klart påvirket av demoniske skikkelser, men etter at offeret faller død om, kommer han tilbake til sansene. Og det er selvfølgelig da vi begynner å kontrollere ham.

Vår første oppgave er å rydde vekk sporene – blodet, liket, kniven – alt må fjernes før politiet kommer. Eller ikke? Fahrenheit er et spill som gir deg valget. Ting du foretar deg i denne første sekvensen, gjenspeiles i scene nummer to, da to etterforskere dukker opp. Og interessant nok skal du styre dem også.

Splittet personlighet

Spillet veksler altså mellom tre hovedpersoner. Lucas Kane, morderen, som prøver å finne ut hva som drev han til å begå denne grusomme handlingen, og hvorfor han plages med forferdelige mareritt, samt de to politifolkene – Carla og Tyler, som etterforsker mordet. De fleste kapitlene tvinger deg til å spille som én bestemt karakter, men noen ganger kan du bytte fritt mellom politifolkene, noe som er nødvendig for å løse visse oppgaver. For eksempel når den ene er hjemme og den andre på kontoret, og begge prøver å finne spor på et avisutklipp.

Et interessant virkemiddel er hovedpersonenes målere, som viser deres lykketilstand. Lar du dem forfalle, bryter de til slutt sammen, men selv en kopp kaffe kan gjøre dem i bedre humør. Nok en måte å få deg til å bry deg på.

Fahrenheit er et eventyrspill i hjertet, så mye av tiden går med på å finne gjenstander, utforske omgivelser, og ikke minst snakke med andre karakterer. Spillet har en unik måte å involvere deg i historien – for eksempel når du snakker med noen, har du bare en begrenset tid på å velge en respons, og derfor kan du styre samtalen i en spesiell retning. Konsekvensene av dine handlinger er også tydelige: Ting én av karakterene gjør kan ofte påvirke hva de andre oppdager senere. Mange spill skryter på seg valgfrihet, men Fahrenheit får det faktisk til – selv om selve kjernen av historien forblir uforandret, er det mye frihet på veien dit, mange sidespor å oppdage og hemmeligheter å utforske. Flere andre vi har snakket med har opplevd diametralt forskjellige ting enn vår erfaring med spillet, noe som gjør det verdt å spille gjennom flere ganger.

Visse forhåndsregler

Ved siden av rolig og avbalansert utforskning finnes det også en rekke actionsekvenser som krever at du rytmisk trykker på visse taster. Disse ødelegger i våre øyne spillets flyt, spesielt tidlig i spillet, da det er vanskelig å bli vant til teknikken. Selv om det til tider er morsomt å delta i disse sekvensene, er mange av dem rett og slett for lange og slitsomme.

Spillet bruker også et innovativt kontrollsystem, som tvinger deg til å bruke musen (i PC-versjonen) til å etterligne bevegelser du skal gjøre i spillet. Når du skal sette deg ned, drar du musen nedover, og omvendt. Det er et interessant konsept, men kan være unøyaktig. For å få karakteren til å flytte seg, bruker du piltastene, og her er også reaksjonstiden noen ganger for treg, noe som fikk oss til å tape flere tidsbegrensede sekvenser rett og slett fordi Lucas reagerte for sakte.

Presentasjonen derimot, er helt herlig. Stadig vekk bruker spillet bilde-i-bilde-effekter, ikke ulikt de vi kjenner fra serien 24, for å vise oss hva som foregår andre steder. Det brukes mange dramatiske og stilige kameravinkler, og omgivelsene er både realistiske og stilfulle samtidig.

Grafikken er riktignok ikke spesielt imponerende rent teknisk, da mange av animasjonene er for hakkete og teksturene er ofte lite detaljerte. Andre steder ser det hele mye mer realistisk ut, så resultatet blir temmelig blandet.

Så selv om Fahrenheit ikke er et helt perfekt spill, er det likevel et obligatorisk kjøp for alle seriøse spillelskere. Det tar eventyrsjangeren videre, introduserer spennende sanntidselementer, en dyp historie og en høy grad av emosjonell tilknytning til karakterene. Vi blir såpass fenget at vi bryr oss ikke om de plagsomme actionsekvensene eller merkelige kameravinkler – men vil bare komme videre, og gjerne begynne på nytt igjen for å prøve andre veier til målet.

Så, prøv Fahrenheit, vi garanterer at du ikke kommer til å angre.

Testresultat

Fahrenheit

Glimrende stemning, historie, nyskapende konsept, dramatikk og intelligens

Langtekkelige actionsekvenser, middels grafikk