Drømmefall

SPILLTEST: Et av de mest prestisjefylte, norske spillprosjektene på mange år er ferdigstilt. Har Funcom klart å levere varene igjen?

Vi er egentlig drittlei av å høre om eventyrsjangerens død. Joda, pek og klikk-spillene er så godt som ikke eksisterende, med unntak av visse obskure produksjoner og emulatorer. Men eventyret lever i beste velgående, synes vi, det er mange der ute som setter pris på god historiefortelling og intelligent planlagte gåter. Ble fjorårets Fahrenheit forbigått i stillhet? Har det vært lite forhåndsomtale av Drømmefall? Nei. Eventyrsjangeren har det nokså fint, den.

Spørsmålet er hvorvidt utviklere klarer å modernisere sjangeren, å la være å dvele ved utdatert spillbarhet, men samtidig ikke introdusere unødvendige spillelementer. Fahrenheit, for eksempel, gjorde utrolig mye riktig, men samtidig plagde oss med irriterende actiondeler. Og Drømmefall insisterer på å la oss slåss, mens vi heller vil utforske. Men det kommer vi tilbake til.

Personlighet

Drømmefalls største styrke er uten tvil det sjarmerende persongalleriet. Vi stifter bekjentskap med Zoe Castillo, en lat, men trivelig jente bosatt i fremtidens Casablanca, og etter hvert treffer vi også den Lengste Reisens April Ryan og en mystisk skikkelse ved navn Kian. Spesielt Zoe er en karakter det er lett å like, og vi setter oss fort i hennes problemstillinger og blir engasjert i oppgavene hun påtar seg.

Vis mer


Spillet har en kompleks historie, og det er utviklingen av denne som driver Drømmefall fremover. Vi skal selvsagt ikke avsløre plottets hemmeligheter, men det hele foregår over to verdener, Stark (som tilsvarer jorden) og Arcadia, et mystisk land der magi og merkelige vesener lever i beste velgående.

Jorda i Drømmefall er delvis postapokalyptisk, men planetens beboere klarer likevel å leve sine liv med et smil om munnen. Spesielt Casblanca-sekvensene viser en fargerik, levende by, og vår heltinne Zoe trives helt klart best på kafe eller trening, og tenker ikke stort om det overvåkende maktapparatet. Hun oppdager naturligvis tilværelsens skyggesider lenger ut i spillet.

Arcadia slår oss også med sine vakre utsikter, sjarmerende landsbyer og snodige folkeslag – men den underliggende, politiske spenningen påvirker innbygernes liv.

Drømmefall skildrer disse mange omgivelsene på en fabelaktig måte. Vi blir virkelig involvert i disse virtuelle stedene, fenget av deres historie og kultur. Nysgjerrigheten vår blir veldig pirret, og etter å ha avsluttet spillet ville vi vite mer, oppleve mer av de flotte verdenene.

Bedre enn film?

Og historien, den er virkelig imponerende. Greit nok, det er på mange måter bare en klassisk science-fiction-fortelling, men med hjelp av så mange spennende personligheter og de kompleksene forholdene dem imellom, klarer forfatterne å fenge vår oppmerksomhet og slipper ikke taket før det er slutt. Zoe, April og Kian viser oss tre sider av samme sak, og de forskjellige kapitler veksler mellom disse og deres syn på verden.

Vis mer


Spillet hadde garantert ikke hatt så mye personlighet uten den flotte dialogen. For en gangs skyld høres karakterene faktisk intelligente og oppegående ut, og samtalene er spilt inn med en troverdighet og innlevelse vi sjelden hører maken til. Og du kan faktisk når som helst velge mellom norsk og engelsk dialog, selv om vi skal innrømme at vi følte oss mest komfortable med den engelske innspillingen. Det er noen av de norske stemmeskuespillerne som dessverre ikke gjør en så god jobb, men den engelske versjonen er kvalitet fra begynnelse til slutt.

Så det er ingen tvil om at Drømmefall har en flott historie og spennende personligheter. Men selve spillet da? Plottet alene holder ikke hvis ikke spillbarheten er bra nok.

Og det er her Drømmefall ikke treffer helt. Vi har ingenting i mot tredjepersonsperspektivet spillet foregår i. Det fungerer bra nok, og den såkalte fokus-funksjonen hjelper oss å finne frem til interaktive elementer i omgivelsene. Men de halvhjertede slåsse- og snikesekvensene får oss til å klø oss i hodet. Spillet er absolutt ikke designet for hektiske bevegelser, og når vi plutselig må angripe noen føles det bare klønete. Motstanderne eier ikke kunstig intelligens, og slåssingen er ikke stort mer enn tilfeldig trykking på angrepsknapper. Heldigvis kan du unngå flere av slåssesekvensene, men det innebærer stort sett sniking forbi de du skulle slåss i mot, som ikke er så mye mer elegant.

Gåtene er et annet element som gjør eventyrspill til det de er. Plukk opp gjenstander, kombiner dem, bruk dem på riktig plass, snakk med riktige personer for å komme videre, det har alltid vært grunnsteinene i eventyrsjangeren. Alt dette gjør du også i Drømmefall, men det er påfallende ukomplisert og enkelt. Det er sjelden noe ordentlig utfordring å oppdrive, spillet leder deg stort sett glatt gjennom alle oppgavene, gåtene krever sjelden mer enn at du går fra sted til sted et par ganger og snakker med de rette personene.

Gjenstandene som skal brukes eller kombineres er også heller få, det er veldig sjelden vi faktisk sitter og stusser på hva som skal brukes hvor. Hjernecellene får ikke noen stor utfordring i Drømmefall, dessverre.

Det nærmeste vi kommer mer kompliserte gåter er de par gangene vi skal hacke oss inn i diverse systemer ved hjelp av symboler som må settes sammen.

Da blir selvfølgelig spørsmålet som følger – når historien er såpass fascinerende, men spillbarheten ikke lever opp, kunne vi ikke like gjerne sett en film? Vi synes ikke det. Det er fortsatt en flott opplevelse å spille Drømmefall, og man blir mer involvert i verdenen som vises ved å selv delta i den, og ikke bare passivt se på. Men spillet kunne fremdeles vært bedre.

Vis mer


Jevnt over pent

Visuelt er Drømmefall i stor grad imponerende. Ikke rent teknisk – spillet benytter seg ikke av nyskapende teknikker, og stikkordene som shaders eller HDR er fraværende. Men rent artistisk er det meget flott, spesielt de nydelige, levende omgivelsene. Fra Casablanca til Japan og landsbyene i Arcadia, pluss masse andre lokasjoner, samtlige er detaljerte og tegnet med tydelig kjærlighet.

Også lyden er solid – i tillegg til de gode stemmeskuespillerne, er musikken også stemningsfylt og over gjennomsnittlig bra, og sammen med det visuelle skapes det en sjarmerende stemning som det er vanskelig å glemme.

Så nei, Drømmefall er ikke det mesterverket vi håpet på. Spillet har tydelige mangler på spillbarhetssiden, og flere av løsningene føles rett og slett billige. Men verdenen som vises, historien som fortelles, de fortjener mer. Det er ikke ofte vi kan rett ut si at vi kunne tenke oss en bok basert på Drømmefall, og det er i alle fall ingen tvil at vi ønsker oss en oppfølger. Vi savner Stark og Arcadia allerede, men neste gang må det balanseres litt bedre.

Testresultat