Død over CDen!

KOMMENTAR: CDen som musikkmedium er fryktelig uelegant og umoderne. Sårbarheten er én ting, tilgjengeligheten er verre. Heldigvis er den snart død.

Jeg var en gang en stolt og lykkelig eier av en temmelig stor CD-samling. Det vil si - jeg er fortsatt eier av den samme CD-samlingen, men er ikke fullt så stolt lenger.

Det begynte vel egentlig med ekteskap, huskjøp og en liten desputt om CD-samlingen skulle være stuens midtpunkt eller ikke. Overraskende nok fikk mine manne-argumenter gehør, og CDene forble i stuen temmelig lenge. Faktisk litt for lenge.

For på kort tid var to mennesker blitt til en familie på fire, og utfordringene stod i kø for den stolte CD-eieren. Samlingen ble regelrett herjet av fysiske virus. Å stå på en stol og rive CD for CD ut fra hyllene syntes enkelte var utrolig morsomt, spesielt hvis omslaget knakk og den sølvblanke platen rullet bortover gulvet. Siden har det blitt mange sprukne og tomme CD-omslag. Ripete plater har ligget i bunker på høyttalerne, og ruinene av det som en gang var fars stolthet stod hulter til bulter i det en gang så ryddige og fine biblioteket.

Jeg burde selvsagt vært flinkere til å passe på samlingen underveis. Men det hadde samtidig betydd vokting, kjefting og mye arbeid. Det hadde jeg verken tid, lyst eller ork til å holde på med i denne hektiske tiden. CDen ble den store taperen.

Hva mener du?

Er CDen blitt umoderne? (Avsluttet)
Nei, CD er toppen!(42%) 839
Absolutt(29%) 573
Tja, det er kanskje tid for et skifte?(29%) 566
Avstvemningen er ikke styrt og reflekterer kun lesernes egne meninger.


Litt klisjéaktig kan vi si at vi lever nå i en helt annen tid, en tid der tilgjengelighet er selve kjernen. Vi forventer å kunne sanntidskommunisere og innhente informasjon på en blunk, og mobiltelefonen og Internett står naturligvis sentralt i dette. Jeg vil at også musikken min skal være tilgjengelig uansett hvor jeg er, og det skal dessuten være enkelt og raskt å finne den musikken jeg ønsker å spille. CDen passer dessverre svært dårlig inn i dette.

Derfor begynte jeg tidlig i høst den omfattende jobben med å rippe musikken fra de stakkars CDene til harddisken i et fornuftig format. I mine øyne finnes det kun ett fornuftig format, og det er MP3. Ikke fordi det teknisk sett er det beste, det finnes mange nyere formater som sikkert låter bedre i entusiastenes ører, men det er uten sammenligning det formatet som støttes av flest programmer og elektroniske apparater. Dét er det aller viktigste.

Etter å ha trålet markedet for rippe- og bibliotekløsninger, falt valget til slutt på MediaMonkey. Det er etter min mening et av de aller beste programmene til formålet, og det er dessuten gratis. Jeg rippet noen CDer hver dag i 192 Kbps kvalitet, og nå er samtlige på plass i MP3-arkivet (med unntak av et snes som rett og slett hadde fått for hard medfart). CDene er plassert i en svær kartong innerst i klesboden, og har ikke vært savnet et sekund.

I stuen har jeg nemlig bygd min egen PC inn i TV-møblet. Den er omtrent lydløs, og har en trådløs nettverskobling til kontor-PCen, der musikken ligger trygt forvart. Ved hjelp av MediaMonkey, en fjernkontroll og TV-skjermen, tar det meg aldri mer enn noen sekunder å finne og spille den musikken jeg ønsker å lytte til. Og ingen har klaget på lydkvaliteten så langt.

Nå gjenstår bare å finne en portabel spiller som har plass nok til hele samlingen, og som også spiller musikk jeg i fremtiden vil kjøpe og laste ned fra nettet. For CDens tidsalder er definitivt over, i hvert fall i dette huset.