Destroy All Humans!

SPILLTEST: Det er ikke ofte vi får testet et spill som omhandler en helt ny tematikk, og premissen ligner ikke på noe annet på markedet. Det er bare så synd at spillbarheten ikke helt lever opp. Les vår anmeldelse!

Altså, historien i spillet er jo ikke nødvendigvis original, det er bare at vi kan ikke huske noen andre spill som tar for seg invasjonen av jorda sett gjennom romvesenenes øyne, og samtidig plasserer den i de paranoide 50-årene.

LES OGSÅ:

Det er ikke nok med at spillet finner sted på femtitallet, men det hele er stilisert på samme måte som datidens science-fiction-filmer. Spillet henter kraftig inspirasjon fra de mange kalkunfilmene fra denne epoken, som trakk klare paralleller mellom invasjon fra rommet og frykt for kommunister. Det hele er fortalt med en god dose humor, uttallige referanser til historiske hendelser, filmer, andre spill og politikk.

Destroy All Humans handler om en planlagt invasjon av jorden - en fremmed rase, kjent som Furons, overlever ved å klone hverandre i det uendelige. Men klonene begynner å få genetiske feil, og Furon-lederne kommer på at de en gang i tiden implanterte sin DNA i oss, mennesker. Det hadde passet seg å få disse genene tilbake, og det skal selvsagt skje ved en invasjon. Samtidig blir en av Furonene fanget av menneskehæren (Roswell-ulykken, her kalt for Rockwell). Din oppgave, som romvesenet Crypto, er å finne den falne kameraten og samtidig infiltrere menneskene og forberede invasjonen.

Commies!

Det hele starter i en liten landsby full av mindre skarpe innbyggere, som kjapt drar frem hagla. Der lærer du dine grunnleggende triks - å flytte på gjenstander (for eksempel kuer), drepe mennesker med ditt elektrosjokkvåpen eller analsonde, og dra ut hjernene deres. Hjernene trenger du for å samle DNA, som igjen brukes til å oppgradere dine våpen og ferdigheter. Neste punkt på programmet er betjening av din flyvende tallerken, som er ditt viktigste transportmiddel. Tallerkenen er også utstyrt med våpen, og egner seg perfekt til å brenne opp militære styrker og ødelegge bygninger. Etter hvert blir den utstyrt med våpen som lar deg sprenge hele kvartaler, noe som er uendelig morsomt.

I tillegg til å gå rundt og skyte, eller fly rundt og skyte, kan du også kamuflere deg som mennesker, som lar deg snike rundt. Du må imidlertid passe på å fylle på konsentrasjonen din ved å skanne andre folk rundt, ellers vil du dette tilbake til din opprinnelige form. Du kan også bli avslørt av de Men in Black-lignende Majestic-agentene. Denne kamuflasjen er essensiell i noen oppdrag som krever at du ikke blir oppdaget.

Crypto får etter hvert et underholdende spekter av våpen, som lar deg brenne, sprenge og ødelegge mennesker på diverse, kreative måter. Du må også passe deg for trusselnivået, som kan sammenlignes med stjernesystemet i Grand Theft Auto-spillene. Først vil menneskene rundt deg reagere negativt, og eventuelt trekke våpen, så tilkalles politiet, så militæret, og til slutt kommer Majestic med sine kraftige våpen.

Det glade 50-tall

Brettene tar oss til noen temmelig typiske, amerikanske lokasjoner, fulle av klisjeer og parodier. Fra små tettsteder fulle av ganske så primitive innbyggere, via en solrik California-forstad der alle er opptatt av utseendet sitt, en hemmelig militærbase full av forskere med tyske aksenter, helt til hovedstaden, der den endelige konfrontasjonen med den amerikanske regjeringen finner sted. Selve oppdragene synes vi er både underholdende og varierte - du må for eksempel hjernevaske befolkningen via TV-skjermer, transportere en atombombe eller infiltrere et møte mellom de øverste generalene i forsvaret.

Etter at hoveddelen av oppdraget er gjennomført, får du muligheten til å bevege deg fritt gjennom brettet og utføre ekstraoppdrag. Det er her spillet begynner å bli ensformig. Så godt som alle ekstraoppdragene går ut på å eliminere et visst antall innbyggere innen gitt tid, drepe kuer eller løpe fra sted til sted. Det virker rett og slett som om kreativiteten tok slutt her, og vi mistet etter hvert absloutt lysten til å prøve oss på dem. Og hvis du bare holder deg til å gjøre de essensielle hovedoppdragene, varer ikke spillet spesielt lenge. Selv om vi tok oss god tid, brukte vi ikke mer en et par kvelder på å komme oss gjennom det hele.

Vanskelighetsgraden er et annet moment som har forårsaket frustrasjoner. Nå er ikke spillet spesielt vanskelig i seg selv, men er du så uheldig og blir skutt i stykker av en tanks, må du begynne hele brettet på nytt - da det ikke er noen form for mellomlagring underveis. Det er selvsagt noe som kan irritere oss grenseløst, når vi må begynne et lengre oppdrag på nytt bare på grunn av en liten feil. Det er en billig måte å forlenge levetiden til spillet på.

På sitt beste kan Destroy All Humans være ekstremt underholdende og variert, men på sitt verste får det oss skikkelig irritert.

Plan 10?

Det som redder opplevelsen er den briljante humoren. Samtalene mellom Crypto og hans overordnede Pox er til tider noe av det desidert morsomste vi har hørt i et dataspill. Husk blant annet å sjekke ut "The Great Cow Race"-ekstraoppdraget i Area 42. Introduksjonen til denne gav oss nesten kramper. Når du skanner hjernene til menneskene får du også høre deres innerste tanker, og mange av disse er utrolig vittige, selv om de har tendenser til å gjenta seg selv etter hvert.

Selv om spillbarheten altså kan være repetitiv og frustrerende, har Destroy All Humans en sjarm, orginalitet og humor som gjør at vi på ingen måte kan mislike spillet.

Det hele har også et tiltalende utseende, med fin grafikk og humoristisk overdrevne karakterer. Lydsporet er hentet rett fra gamle science-fiction-filmer og stemmeskuespillerne gjør stort sett en meget bra jobb.

Det er også et kjempeflott utvalg av ekstramateriale på disken, blant annet fullversjonen av ultrakalkunen "Plan 9 from Outer Space"!

Spillet er med andre ord ingen revolusjon teknisk sett, bare et relativt tradisjonelt actionspill som prøver å gi oss en illusjon av frihet. Men med den glimrende settingen, fantastiske humoren og knivskarpe parodien av 50-tallets kommunistfrykt og tankemåte. Så har du lyst å le litt, og samtidig angripe jorden i stedet for å redde den, ta gjerne en runde med Destroy All Humans - bare ikke forvent en nyskapende spillbarhet.

Testresultat

Destroy All Humans!

Glimrende humor og setting, flere morsomme oppdrag, godt håndverk

Repetitive ekstraoppdrag, ingen mellomlagring, til tider ensformig