Den store HD-bløffen

KOMMENTAR: Totalopplevelsen er avhengig av langt mer enn høy oppløsning.

«Oppløsningen er én ting, hvordan signalene behandles av kamera, komprimeres, tolkes og til slutt ender opp som bilder på TVen din er viktigere. »


Det går snart ikke en eneste dag uten at det ligger minst én reklameavis fra en av de store elektronikkjedene i postkassen min. Og i de fleste tilfellene pryder minst én svær LCD- eller plasma-TV forsiden, med stadig høyere oppløsning, lavere priser og kontrastforhold som for lengst har passert 1.000.000:1.

Personlig er jeg eier av to slike flate kasser. Den ene, en 42-tommer LG plasma kjøpte jeg ny i 2005, den andre er en "liten " 37-tommer Toshiba LCD som jeg gikk til innkjøp av i fjor.

Og det er lett å rive seg i håret når jeg ser hvor mye mer man får for pengene nå enn for fire år siden. For den store plasmaen har bare én HDMI-inngang, og en oppløsning på beskjedne 848 x 480 piksler. Prisen var dessuten så høy den gang jeg kjøpte den, at jeg ikke er helt sikker på om min kone noen gang fikk vite den hele og fulle sannheten.

Men den gamle plasmaen gjør, utrolig nok vil mange sikkert tenke, fortsatt nytta for DinSides dataredaktør - og det til fulle. Det er nemlig slett ingen dårlig TV. Svart gjengis svart, farger og dynamikk er bedre enn på mange nye TVer jeg har hatt gleden og smerten av å betrakte, og detaljrikdom og skarphet på TV-bildene som overføres fra kabel-tuneren min er overbevisende. Gamlingen er fortsatt et naturlig midtpunkt i TV-stua.

Bjørn Eirik Loftås er redaktør for DinSide Data Vis mer


Kabel-tuneren støtter imidlertid HD-signaler inntil 1080i, som på norsk betyr langt større detaljrikom enn min TV er i nærheten av å være i stand til å gjengi. Min TV klarer ikke en gang å gjengi alle pikslene fra en DVD-film!

Likevel ser jeg stor forskjell i detaljrikdommen i HD-fotballkampene og standard-bildene i DVD-oppløsning fra samme kamp. Sistnevnte er bare et trykk på fjernkontrollen unna.

Det samme gjelder reklame-kanalen der leverandøren har splittet TV-bildet i to. HD til venstre, SD til høyre. Enorm forskjell, noe som i praksis skulle være umulig å oppdage på en lavoppløselig TV som min. Jeg vil kalle det den store HD-bløffen.

Forklaringen er enkel: Det man i praksis har gjort er å ta et sylskarpt TV-bilde, grøtet det ganske kraftig og presentert dette som normal kvalitet. Det er et skittent triks, men jeg skjønner godt hvorfor innholdsleverandøren gjør det. De virkelige forskjellene ville nemlig vært for vanskelig for "folk flest" å oppdage. Da hjelper det å pynte litt på virkeligheten!

Oppløsningen er én ting, hvordan signalene behandles av kamera, komprimeres, tolkes og til slutt ender opp som bilder på TVen din er viktigere. Til slutt spiller avstanden mellom TV-en og deg en avgjørende rolle for hvor mye av detaljrikdommen som er synlig for det blotte øye.

For en tid tilbake tenkte jeg å utføre et lite eksperiment. Jeg ba en rekke kompiser på hjemmekinokveld. På programmet stod storfilmen 300 (jepp, gutter er gutter), Blu-ray og HD-versjonen, naturligvis.

Det jeg ikke fortalte var at min TV ikke støttet Full HD (1920 x 1080 piksler), den var ikke en gang HD-ready (1280 x 720 piksler), det var en fattigslig HD-compatible TV med 0,4 megapiksels skjermoppløsning.

Publikum bestod av godt over middels teknisk begavede og filminteresserte store gutter mellom 30 og 40, og jeg kan love at den utstrakte banningen under avspillingen og popcorn som fløy gjennom luften ikke skyldtes misnøye med bildet, men ganske enkelt:

1. Et bilde som samtlige opplevde som sylskarpt, med overlegen detaljrikdom. Alle var enige om at dette var langt bedre enn DVD (og blant annet takket være langt lavere kompresjon av signalene hadde de sannsynligvis helt rett)
2. Et over middels godt lydanlegg med bass som satte gulvet i bevegelse
3. En film med et kunstnerisk uttrykk og scener som kan ta pusten fra en hver stor gutt.

Det er lett å glemme at en god totalopplevelse er avhengig av mange faktorer. Man lar seg gjerne blende av spesifikasjonene, og jeg legger ikke skjul på at jeg har blitt fristet til å bytte ut TVen flere ganger, men ikke på grunn av bildet. Det er heller grunnen til at jeg har valgt å beholde den.

Det er samtidig et paradoks at de færreste TV-produsentene fokuserer på lydkvalitet i reklamene sine. Lyd er etter min mening helt avgjørende for en god filmopplevelse, og det skal ikke mye til for å forbedre dette betraktelig på de fleste flate TV-skjermer som ruller ut av fabrikkene i 2009.

Det største irritasjonsmomentet ved min TV er at den bare har én HDMI-inngang. For å ha både Playstation 3 og kabel-tuneren koblet til samtidig er jeg avhengig av en ekstern svitsj, forsterker med HDMI inn- og utganger, eller å bruke andre tilkoblinger som ikke egner seg like godt.

For tilkoblingen betyr langt mer enn man kanskje skulle tro, selv på en lavoppløselig TV fra flatskjermenes ungdomstid.

Følg meg på Twitter: @bjorneirik