Dead or Alive 4

SPILLTEST: Det første slåssespillet til Xbox 360 er endelig ute. Kan det blåse et nytt liv i den noe slitne sjangeren?

En gang i tiden, sånn cirka når de første Tekken-spillene dukket opp på PlayStation, var slåssespillet datidens Singstar/Buzz i våre øyne. Et naturlig samlingspunkt på vorspielet, det fungerte ypperlig i kombinasjon med øl og usunn mat. Vi tok det ikke seriøst og button mashet oss gjennom tidlig fredagskveld, før vi gikk ut på byen og praktiserte våre ferske kampsportskunnskaper på dørvakter. Eller kanskje ikke.

I løpet av de siste årene har imidlertid slåssespillene blitt mer og mer et domene for de mest entusiastiske, og mistet noe av sitt mainstream-appell. I alle fall av vår erfaring. Kanskje fordi de fleste andre sjangere har jevnlig utviklet seg, mens slåssespillene har på mange måter stått stille?

Dead or Alive 4 kunne i hvert fall vært revolusjonen innen slåssesjangeren – det første spillet av denne typen på en nestegenerasjonsplattform, med forbløffende grafikk og spennende spillbarhet.

Vis mer


Slik er det imidlertid ikke blitt – men vi er likevel meget fornøyd med resultatet. Faktisk er DOA4 det slåssespillet som har underholdt oss mest i det siste, selv om vi har veldig mye respekt for både Tekken 5 og Soul Calibur III.

De samme rammene

Grunnkonstruksjonen er tross alt akkurat som det alltid har vært. En historiemodus der vi velger en karakter og kjemper oss gjennom åtte brett og får se en fancy filmklipp på slutten, og flere spillvarianter som survival, time attack osv. Vi kan også trene mot statiske motstandere og få opplæring i teknikkene, og om du ønsker det kan du til og med sette opp en kamp der alle deltakerne styres av datamaskinen og du kan knipse bilder av dem.

Den store forskjellen, som allerede ble introdusert i fjorårets Dead or Alive: Ultimate, er støtte for nettspilling via Xbox Live. Dette kommer vi tilbake til.

Men selv om oppbygningen ikke skiller seg dramatisk fra andre titler i sjangeren, har DOA en rekke unike muligheter. For eksempel de flotte banene, som består av flere nivåer, og er mer interaktive enn i noen andre spill. Ikke bare kan du slå motstandere mot vegger, du kan kaste dem ned fra broer og trapper eller gjennom vinduer, og på noen av banene risikerer du til og med å bli påkjørt av forbipasserende biler.

Vis mer


Det som imidlertid er viktigst er hvordan kampsystemet fungerer. DOA-serien har alltid måttet tåle noe kritikk for et noe usofistikert system, som satte spektakulære, men enkle kombinasjoner foran virkelig dybde, og hadde en motangrepfilosofi som forandret kampene til counter-fester.

Counter strike!

Mye av dette er blitt bearbeidet i den fjerde utgaven. Motangrepene er nå vanskeligere å utføre, samtidig som de finnes i flere varianter, avhengig av angrepet. Resultatet er en mer strategisk kamp, der oppmerksomheten må jevnt fordeles mellom angrep og forsvar. Du kommer ikke langt med å bare fokusere på en av delene. DOA4 er et raskt spill, og spillere som er vokst opp med Tekken-skolen må nok omjustere sine vaner, men vi synes uansett at kampsystemet er blitt betydelig dypere, men tankekrevende, og til slutt også mer givende.

Én ting vi imidlertid må påpeke som ikke utelukkende positivt er den ekstremt høye vanskelighetsgraden i enkeltspillerdelen. Selv på den letteste settingen sliter vi.

Motstanderne angriper konstant, med komboer på 11-12 slag, gir oss nesten ikke pusterom, og det hele avsluttes med en særdeles urettferdig boss som har tendenser til å teleportere seg rundt omkring på banen og gjerne ta 70% av helsen din med noen enkle slag. Det er klart at mindre erfarne spillere vil møte veggen raskt, og kanskje til og med ødelegge kontrolleren i ren frustrasjon.

Vis mer


Vi slet med det samme – men vi gav DOA4 tid. Og det løsner på et tidspunkt. Det tar kanskje fem timer, kanskje ti, men før eller senere sitter det bare, og de vanvittige motstanderne er ikke så skumle lenger. Og det er da vi begynte å nyte spillet skikkelig.

Det kan selvsagt diskuteres om det i det hele tatt er noe vits i å satse på enkeltspillermodus i et spill som primært er ment til å spilles sammen med andre. Men vil du låse opp hemmelige karakterer og få achievements, må du gjennom det. Vi synes det er helt greit.

Ikke helt på nett

Det med å spille mot ande tar oss selvsagt til spillets store høydepunkt, Xbox Live-modusen. Vi sliter oss gjennom det noe forvirrende og sukkersøte (hurra for japansk spilldesign!) lobbysystemet, og entrer en kamp mot en gjeng med italienere. Strukturen er ment til å etterligne følelsen av å være i en arkadehall, der du kan følge med på andres kamper mens du venter på tur. Da er det vår tur, og vi…LAG LAG LAG!!1 Vips blir DOA4 på nett helt uspilbart og vi gidder ikke mer.

Moralen er, skal du spille mot andre på Xbox Live, finn deg venner som er geografisk nærme deg, eller glem det. Dette burde Team Ninja ha testet bedre, det går ikke an å spille et presisjonsspill som dette under slike forhold.

Ingen slåssespillanmeldelse uten å nevne karaktergalleriet. Vi har fått en liten gjeng med nye deltakere, med den maskerte La Mariposa som kanskje den mest minneverdige. Ellers møter vi igjen de fleste kjenningene som Ryu Hayabusa, Ayane, Bass, Tina, Christie, Zack, og så videre. Alle har selvsagt nye kostymer, og flere titalls andre antrekk låses opp ved å spille gjennom enkeltspillerdelen. Med litt arbeid kan du også spille som den mye omtalte Spartan-soldaten Nicole, uten at det vekker noe stor entusiasme i oss.

Vis mer


Neste generasjon?

Det visuelle spiller en stor rolle i Dead or Alive-opplevelsen. Grafikken i det nyeste spillet er tydelig basert på den samme motoren som DOA3, men med en lang rekke flotte forbedringer. Spesielt elementer som tekstiler og tøy får mye oppmerksomhet, animasjonene på karakterene er for det meste helt herlige. Og de fabelaktige, nydelige og detaljerte bakgrunnene er virkelig fantastiske. Det er uten tvil blant de peneste spillene på Xbox 360, men gir oss ikke helt bakoversveis – som med så mange andre spill på 360, kan vi tydelig se rester av forrige generasjon, lavoppløselige teksturer her og der, og noen mindre problemer med klipping.

Det er to problemer med DOA4, og begge resulterer i at vi etter mye indre diskusjon reduserte karakteren fra fem til fire. Vanskelighetsgraden kan rett og slett være for høy for mange, og følgelig skremme nybegynnerne vekk. Og online-ustabiliteten ødelegger rett og slett spillbarheten.

Er du en erfaren spiller, og på et eller annet vis klarer å spille på nett uten lag, legg på et terningkastpoeng til – for spillet er faktisk veldig bra, uten tvil den beste DOA-utgaven noensinne.

Da har vi klart å omtale DOA4 uten å nevne pupper en eneste gang, men hvis du lurer – puppene er der fortsatt. Og nå, herr Itagaki, gi oss Ninja Gaiden 2.

Testresultat