Chronicles of Riddick: Escape from Butcher Bay

Filmbaserte spill er dårlige, ikke sant? Feil. Riddick er ikke bare bra, det er muligens et av årets beste spill. Kanskje et av de aller beste spillene på mange år, faktisk. Les hvorfor.

Det blir egentlig feil å se på Chronicles of Riddick: Escape from Butcher Bay som et typisk filmbasert spill, da det eneste det har til felles med Pitch Black- og Chronicles of Riddick-filmene er hovedpersonen. Utover dette er det en helt egen historie som fortelles her, som kronologisk finner sted før Vin Diesels antihelt dukket opp på lerretet.

LES OGSÅ:

Det hele starter med at galaksens tøffeste fange, Riddick, blir ført til galaksens tøffeste fengsel, Butcher Bay. Grunnen til at han ble tatt til fange er ikke spesifisert, men Riddick vet én ting – ingen fengsel kan holde han innesperret lenge. Han skal ut.

Etter en drømmesekvens, som også fungerer som treningsbrett, havner du i din celle og slik begynner din fengselshverdag. Allerede i løpet av de første minuttene legger vi merke til hvor utrolig godt gjennomført dette spillet er. Treningsbrettet glir sømløst over i en stilig introduksjon, og når denne er ferdig står du der, ensom i en kald og skitten celle, klar til å finne en rømningsvei.

Ingen anger

De første delene av spillet har mer til felles med et eventyr enn typisk førstepersonsaction. Du er fri til å vandre rundt i celleblokkene, snakke med andre fanger, og du får sjansen til å utføre oppdrag for dem. Etter hvert oppdager du en potensiell måte å rømme på, men dette innebærer at du avleder vaktenes oppmerksomhet. Finnes det en bedre måte å gjøre det på, enn å starte et fengselsopprør? Og slikt fortsetter det, blodig, brutalt og dystert.

På begynnelsen har du ingen skytevåpen til disposisjon. Alle våpnene i fengselet er DNA-kodet og vil gi deg støt dersom du prøver å plukke dem opp. Men det gjør ingenting, spillet er et av de ytterst få som klarer å vise slåssing fra førstepersonsperspektiv på en effektiv måte. Du bruker knyttnevene på samme måte som du ville brukt et gevær, du slår med høyre skulderknapp, og blokkerer med venstre. Ved å bevege på den analoge stikken kan du utføre diverse kombinasjoner av grep og slag. Og du kan utstyre deg med kniver eller slåsshansker for å gjøre enda mer skade.

Lenger ut i spillet bryter du DNA-sperren og får tilgang til skytevåpen, og disse fungerer på en tradisjonell måte.

Motstanderne er også overraskende smarte og har gode reaksjonsevner. Spillet bryter kanskje ingen grenser når det gjelder kunstig intelligens, men oppførselen til vaktene er over gjennomsnittet realistisk.

Ikke bli sett

Riddick er langt fra et rent skyte/slåssespill. Det er snikeelementer her også, og disse er svært godt implementert. Ved ett trykk på den venstre analoge stikken går du over i snikemodus, og spillet viser deg hvorvidt du er usynlig for andre ved å la hele skjermen få en blåfarge. En glimrende ide: Du trenger ikke å følge med på en synlighetsmåler som ødelegger konsentrasjonen. Du kan også drepe i stillhet – hvis du sniker deg bak et offer, kan du ta tak i vedkommende og brekke nakken hans. Du kan og bør fjerne lik ved å gjemme disse i skyggene.

Et stykke ut i spillet får Riddick også mulighet til å se i mørket, noe som er svært praktisk da mange områder av fengselet er helt uten lys. Men vær forsiktig – peker en vakt på deg med lommelykt utstyrt våpen, blir du blendet av lyset.

Totalt sett inneholder Riddick en helt perfekt blanding av skyting, slåssing, sniking og eventyr, og tempoet er lagt opp slik at det aldri blir kjedelig eller monotont. Vi innrømmer at den midterste delen av spillet er noe treg til tider, men selv den biten er bedre enn mange konkurrerende titler. Riddick er kul og tøff, fengselet er skittent og farlig og vi har det mer gøy enn på svært lenge. Det omtrent eneste vi kan klage på er at det hele er over alt for fort.

Nesten som Doom 3?

De svenske utviklerne har også gjort en utrolig god jobb med grafikken. Deres egne grafikkmotor bruker alle de nyeste triksene som normal mapping, dynamiske skygger og avansert lyssetting for å få det hele til å se skummelt realistisk ut. Omgivelsene er detaljerte og varierte, og personene har flotte animasjoner og detaljnivå. Riktignok er vi fortsatt overveldet av Doom 3 på PC, men Riddick gir selv dette spillet en hard konkurranse. Om ikke annet er Riddick et pekepinn om hvordan Doom 3 kommer til å se ut på XBox, da begge spillene bruker mange av de samme teknologiene.

Både Vin Diesel og de andre stemmeskuespillerne gjør en veldig god jobb med å gi liv til personene i spillet. Vi finner også rapperen Xzibit og skuespillerne Michael Rooker og Ron Perlman på rollelista, og alle prestasjonene er gode.

Så selv om spillet er noe kort og mangler flerspillermuligheter, er det en spennende, intens og involverende opplevelse. Utviklerne har vært skikkelig kreative her og kombinert forskjellige sjangere og forskjellige måter å spille på, på en utrolig effektiv måte. I tillegg står spillet såpass på egne bein at du ikke trenger å ha sett noen av filmene for å få fullt utbytte av det, samtidig som enhver fan av Riddick vil få det med seg for å forstå hele historien.

Riddick er kanskje et av de viktigste spillene på XBox akkurat nå, fordi det viser at kreativiteten er ikke død i spillbransjen, og at man ikke trenger fem år og ubeskrivelige budsjetter for å lage et klassisk spill. Det er dette spillet du må ha innen Halo 2 kommer.

Testresultat

Chronicles of Riddick

Fantastisk kombinasjon av diverste stiler, hektisk tempo, nydelig grafikk

Noe kort