Slik vil de lure deg

Et fritt og åpent marked er idéen, men stemmer det i praksis?

KOMMENTAR: Det bærende element i kapitalismens ideologi er et fritt marked med frie aktører. Dette skal gi den riktige pris på varen og regulere både produksjon og forbruk. Det høres jo både enkelt og flott ut, men som alle enkle løsninger på komplekse problemer er det ikke slik i virkeligheten.

Markedet er dessverre ikke fritt i den idéelle betydningen, det er derimot fritt fram for de store og sterke til å forsøke å forvirre flest mulige kunder. Dette gjelder priser, tilgjengelighet og hva du faktisk får for pengene. Produkter og tjenester presenteres på forlokkende vis, men hvis du vil sammenligne med hva andre aktører tilbyr - da dukker problemene opp.

Brynjulf Blix er Journalist i DinSide Data og DinSide Bolig Vis mer


Forvirringen skapes på flere områder slik at usikkerheten skal bli så omfattende som mulig. For de fleste av oss er prisen viktig. Vi forventer at jo mer vi betaler jo større og bedre produkt får vi. Vi har også blitt vant med at forretningene ikke kan vite nøyaktig hvor mye de vil selge i løpet av sesongene, og derfor må kvitte seg med restlageret for å få penger og plass til nye varer. Da arrangeres det Salg og prisene skal være vesentlig lavere enn tidligere i salgsperioden.

At forretningene tjener dårligere på varer solgt på salg er selvsagt tatt med i kalkylene, og det er bedre å selge litt flere til lavere gjennomsnittspris enn å gå tom for salgbare varer. Det er jo ikke bare å bestille mer når varene nesten alltid kommer fra andre siden av kloden.

Men det er ikke slik det foregår. De store kjedene - snart finnes det ikke annet - har en helt annen strategi. De tar inn store partier med merkevarer som er forbeholdt kjeden, gjerne med en kryptisk varebetegnelse med et modellnavn fullt av konsonanter fra siste del av alfabetet.

Produktet selges med prisgaranti, som blir meningsløs siden kjeden er helt alene om akkurat den modellen. En konkurrent gjør akkurat det samme, men tar utgangspunkt i en annen modell fra samme leverandør. Forskjellen kan gjerne være i størrelse, som f.eks. 40 vs 42-tommer på flatTV, og resultatet er at hver kjede blir alene om akkurat det produktet og i praksis deler markedet mellom seg.

Dette gjøres ikke i form av avtaler kjedene i mellom, det er jo ulovlig. Men det er ikke ulovlig å bli enig med produsenten om at en spesiell modell bestilles spesielt for denne kjeden i et stort antall. Så selges disse på Supertilbud - etterpå er det over og ut med den modellen.

Stadig flere varer og merker blir innlemmet i dette opplegget. Dermed forsvinner det normale konkurranseelementet hvor brukeren kan sammenligne priser på like varer i forskjellige butikker.

Les også: Byttet julegaven til samme produkt, fikk 700 kroner!

Nerdene blant oss går gjerne rett på spesifikasjonene når innkjøp skal vurderes. Vanlige forbrukere vil også gjerne være litt saklige, og lærer seg etter hvert forskjellige begreper og betegnelser på hva som er målbart.

Men det er ikke alltid at det som er målbart og lett å påvise er det vesentligste for kunden. Det inviterer til at "mer" er "bedre" - noe som gir seg mange rare utslag. For en del år siden da hjemmeanlegg var den store(!) greia var det mye snakk om hvor mange liter høyttalerkassene var på. Sammenhengen mellom kassas størrelse og lydkvaliteten var da som nå svært elastisk, men det var et viktig og gangbart salgsargument.

På datautstyr har det alltid vært snakk om Mega og Giga av både det ene og det andre, noe som i stadig mindre grad har avgjørende betydning for å velge riktig produkt.

Megapiksler på digitalkameraer er kanskje den verste villederen i de siste årene.

Les også: Derfor kjøper du nytt kamera

Dessuten gjør det ikke saken lettere for forbrukeren når de oppgitte spesifikasjonene ikke er de samme for ellers like produkter, når de måles etter forskjellige varianter av kriterier, standarder og metoder.

Noe av det verste man kan utsettes for å skulle sammenligne er prisingen på teletjenester. Her er det systematisk lagt opp til ikke sammenlignbare prismodeller. Alle opererer med forskjellige tidsperioder og avregningsmetoder slik at det ikke skal være mulig å sammenligne for menigmann.

De verktøyene som er utviklet, både våre egne, andre frittstående og de som man finner på det offentlige telepriser.no er til liten nytte. Hvis man ikke går helt metodisk til verks og fører nøyaktige antegnelser på eget bruk over flere avregningsperioder finner man det rett og slett ikke ut. Ingen normale slackere vet hvor mange minutter de ringer før og etter og mellom diverse klokkeslett, eller hvor mange SMS og megabyte de sender og laster ned til forskjellige tider. Det blir løse antagelser og verktøyet som skal sammenligne får tulledata å arbeide med. Resultatet blir deretter.

I finansbransjen har det i stor grad dreid seg om å finne en enda større optimist (eller tulling) å selge til, med friske utspill fra meglere med en kakafoni av finansielle instrumenter.

Disse instrumentene har i lang tid blitt oppfunnet og betjent av aggressivt umusikalske aktører, orkestrert av kyniske komponister uten øre for annet enn akkordgang på alle hederlige prinsipper. Og vi så hvordan det gikk.

De andre bransjene bør lære av dette. Sats på sunne konkurransemetoder som ikke endrer seg på hoppkanten, invester i tillit og behold kundene, og sats på verdier som man kan forsvare for både venner og fiender i nåtid og framtid.

DinSides jobb i denne sammenhengen er å veilede når du skal kjøpe, hjelpe til å oppklare der hvor markedsføringen forvirrer og teste utvalgte produkter som er attraktive - eller mistenkelige.

En av våre største resurser i denne sammenhengen er DEG. De fleste som leser DinSide har egne erfaringer. Tips oss om både gode og dårlige erfaringer med produkter og tjenester, ta opp temaer i vårt debattforum, og ta gjerne kontakt med redaksjonene hvis det er saker du mener bør få spesiell oppmerksomhet.