Problem 1: Den lille plast-tappen er brukket av. Den kan ikke repareres, og hele maskinen må kondemneres. Foto: Einar Ryvarden
Problem 1: Den lille plast-tappen er brukket av. Den kan ikke repareres, og hele maskinen må kondemneres. Foto: Einar RyvardenVis mer

Saboterer de produktene med vilje?

KOMMENTAR: Når små plastdeler ryker går store produkter i søpla. Produkter som ikke kan repareres burde merkes.

Hvis du tror at veldig mange av tingene vi omgir oss med stadig blir billigere, tar du feil.

De er kanskje rimeligere i innkjøp. Men når de går fort i stykker, og ikke kan repareres, blir de fort dyrere enn hva den første prislappen angir. I tillegg skaper det en tragikomisk og miljøfiendtlig bruk-og-kast-kultur som lett kunne vært unngått.

Einar Ryvarden er prosjektleder i DB Medialab, som DinSide er en del av. Foto: Per Ervland Vis mer
Problem 2: Et lite dunk, og bryteren falt delvis ut av - delvis inn i - maskinen. Foto: Ole Petter Baugerød Stokke Vis mer

Det kan vi forbrukere gjøre dersom vi stiller krav til produsentene.


Kjenner du deg ikke igjen i problemstillingen, og husker du ikke lyden av en liten plastbit som knekker, kan jeg gi deg en liten oppfriskning på hvordan dyre og godt designede produkter veldig fort blir søppel:

Jeg kjøpte en kaffekvern for fire år siden. Den er en av de mest solgte i Norge og fremstår som et godt og solid produkt. På innsiden har imidlertid produsenten, som mange andre, brukt mye plast i jakten på lave kostnader.

Selve kvernen består av to male-hjul i rustfritt stål – et fastmontert og et roterende. De ser skikkelig solide ut og kunne nok vart i flere tiår. Men det fastmonterte hjulet er festet med en plastring med to små haker. Når du må sjekke eller rense kvernen, må hjulet av, og da: Det lille kneppet – to millimeter halvsprø plast er brukket, og du vet innerst inne at det du nå holder ikke lenger er en kaffekvern. Det er pent designet søppel.

Jeg fikk så en leksjon til: I et forsøk på å vri på plass hjulet (nå med bare en hake), får «av og på»-knappen seg et lett dunk mot bordkanten – og faller fra hverandre. Selve knappen faller av og resten av bryteren løsner og forsvinner inn i kvernen.


Ok, frem med skrutrekkeren for å løse problemet. Og det er først da jeg blir skikkelig sur. For produsenten har brukt skruer med et trekantet hull som krever spesialskrutrekker for å forhindre eier å reparere produktet. Humøret blir ikke bedre når jeg likevel får opp disse første skruene og oppdager at neste lokk er festet med vanlige stjerneskruer, men de sitter nede i 7-8 cm dype hull, for dypt for at jeg skal komme til.

Målt i vekt, er produktet 99,99 prosent i orden, men er nå skrot på grunn av noen tiendels gram plast.

Akkurat hvilken produsent det er snakk om er ikke så viktig, dette er bare et eksempel som vi nok alle kjenner igjen. Du skal ikke være veldig konspiratorisk for å mistenke produsenten for med vilje å ha laget festene på de bærbare spillmaskinene med supertynn plast. Hengslene knekker når barna bøyer skjermen for langt tilbake. Maskinen er nå skrot, fordi en reparasjon skaper masse logistikk, tar tid og koster halvparten av prisen for en ny.

Problem 3: Vi hadde ikke trekantskrujern i verktøykassa, som måtte til for å få fisket ut av og på-knappen. Foto: Ole Petter Baugerød Stokke Vis mer

Mange hadde nok kastet kaffekvernen og kjøpt ny. Jeg fikset bryteren, på pur f…, men kvernhjulet sitter nok for dårlig.

Det er mange ting som gjør det vanskelig å reparere og som forkorter livene til mange produkter rundt oss helt unødvendig: Små og tynne plastdeler, klipsing/lim som forhindrer åpning, fraværet av reservedeler eller latterlige priser hvis de finnes, krav om å bytte store komponenter i stedet for bare delen som har feilet, service-kontorer som ligger langt unna og er åpne bare i arbeidstiden. (Nei, produsenten av kaffekvernen hadde ikke noen deler til kvernen, fikk jeg vite da jeg ringte).


Mange produkter blir derfor – sett over litt tid - mye dyrere enn de fremstår, og vi bedriver et utrolig miljøsløseri.

Løsningen er å overtale produsentene til å tenke mer på reparasjon og få dem til å bruke litt mer tid på testing i stedet for et ensidig fokus på produksjonsteknikk. Og så må vi kunder etterspørre dette og betale litt ekstra.

Alle elektriske produkter er merket med en strøm- og brannsikkerhetsgaranti (N eller CE-symbolet), og røykpakker er merket med død og pinsler. Hva med tilsvarende en tilsvarende merking for produkter med et «Kan repareres»-symbol eller klistremerke?

Det kunne kort og godt bety at produsenten lover at de har designet produktet med tanke på vanlig bruk og muligheter til å reparere. «Kan repareres»-deklarasjonen kunne betydd:

  • Det går an å skru fra hverandre produktet, det må ikke brekkes opp eller demonteres med spesialverktøy.
  • Det er ikke laget med det som fremstår som rene «feller» i produktet, med fjærer/deler som spontant spres utover når du åpner dem. Ting er skrudd sammen.
  • Bevegelige deler som hengsler og knapper eller deler som forbrukeren betjener i vanlig bruk er laget av metall, ikke én millimeter plast.
  • Alle deler på produktet tåler et lett slag. Brytere er ikke festet med små plastklips.
  • Vi selger deler som er utsatt for slitasje, og som først ryker til fornuftige priser. Når plastfestet på spylearmen i vaskemaskinen går i oppløsning etter fem år med vanlig bruk, lover vi å selge deg en nytt plast-feste til fem kroner i stedet for komplett spylearm til 550 kroner. (Det var dessverre ikke svaret jeg fikk fra produsenten av vår vaskemaskin.)
  • Er det en viktig plastdel som vi vet slites ut, har vi lagt ved en ekstra og det er enkelt å bytte den. (Jeg kastet nylig en brusmaskin i mangel av en enkel plastring. Det stod til og med i bruksanvisningen – som jeg leste etterpå : «Når du tar ut flasken, pass på at plastringen ikke faller ut, det skjer lett.»

Å lage et produkt slik at det holder litt lengre og kan repareres burde ikke koste mye mer. Men produsentene gjør det neppe på eget initiativ - du og jeg må kreve det.