Jug, jug, jug

KJØPE BOLIG: I boligannonsen står det lekker, attraktiv og strøken. I virkeligheten er boligen liten, urstygg og lukter vondt.

Foto: Inga Holst Vis mer


Mens prisene stadig vokser seg inn i himmelen, devalueres adjektivene. På andre markeder, for eksempel på sjekkemarkedet, så betyr adjektivet pen foran objektet mann, en skikkelig fin kar. På boligmarkedet betyr pen i beste fall nøktern, men helst stygt; et objekt med strie malt i Provence-blå og brystpanel i furu eller baderom med skranglete dusjkabinett og mugg i fugemassen.

De siste helgene har jeg trålet boligmarkedet i Oslo på jakt etter en bolig i anstendig stand. Og annonsene lokker blidt til visning med en buffet av sausete adjektiver; attraktiv, pen, strøken, lekker. Eksotisk, spennende og lys.

For et par helger siden, lot jeg meg lokke til å dra på visning på eksotiske Grønland, rett ved operaen i luftig penthouse-leilighet. For det første: Hvor eksotisk er egentlig Motzfeldtsgate, Grønlandsleiret og Tøyengata? Er vi så dårlig vant at en halalbutikk og en bunt koriander blir eksotisk? Det eneste luftige med penthouse-leiligheten, var prisen: i underkant av to millioner for tre rom og balkong. Leiligheten lå riktignok øverst, i en regulær Obos-gård fra 1989. I heisen på vei opp til objektet, traff jeg en iraner. Han likte verken heisen eller trappa.

- Det serr ott som asylmottak, mente han og tok heisen ned igjen uten å se boligen.

Deretter tittet jeg på sjarmerende leilighet med med betydelig potensiale i populært område. Slår du opp i boligannonse-ordboka, finner du at sjarmerende dekker upraktisk, eldre bolig med inneffektiv romløsning. Betydelig potensiale, fant jeg at betyr: Trenger massiv renovasjon som koster minst 50 prosent av boligens pris. Urstygg.

Boligannonsenes tegner også opp bydelene på nytt, på tvers av eksisterende grenser. Bydelene strekker seg inn i hverandre og nå er det ingen som vet hvor Kampen er - bortsett fra ungene fra Vålerenga som hater Kampen-ungene fordi de angivelig er sossete. Kampen strekker seg nå grenseløst fra Helsfyr til Nordby-gata på Grønland. St. Hanshaugen går fra Sanner-brua til Hegdehaugsveien. Bislett strekker seg også fra Hegdehaugsveien til Ila. Og Grünerløkka, som for bare et decennium siden, var et hull for enslige mødre i joggedress, hjemløse rødspritdrikkere og arbeidere fra Karachi, breier seg nå ut fra Helsfyr til Hegdehaugsveien.

Ved pent og pyntelig å putte en dårlig gate, beryktet for sosial tristesse og dårlige solforhold, inn i en bedrestilt bydel, fjerner man gatens stigma. Fint skal det være. Men alle, untatt dem som kommer fra Fosen og Bardufoss, vet hvor Markveien begynner og slutter.

Verst er likevel de annonsene hvis adjektiver er fraværende. Er her ikke noen oppblåste adjektiver, betyr det: ikke-vedlikeholdt bolig fra 1971, bad i imitert grønn marmor, PVC-plater, nabo med øksemord på samvittigheten og 50 kilometer fra nærmeste Samvirkelag.

Dersom Maarud hadde skrevet at personer som spiser potetgull blir slanke, kvisefrie og får god kondis, ville vel Forbrukerombudet vært her fortere en du klarer å si villedende markedsføring. På boligmarkedet kan man fortsett kalle en spade en stor designsølvskje.

Selv ønsker jeg meg en bolig med følgende adjektiver: pen, lys, arealeffektiv og sentral. Løsningen er å lese annonser med mine boligannonsebriller: trekk vekk 90 prosent av adjektivenes betydning, forvent ikkeno og betal (minst) to millioner. Til helgen er det visning igjen...

>>> BLOGG 1: Jeg, en halvmillionær
>>> BLOGG 2: Pynt på prisen
>>> BLOGG 3: Før og etter styling
>>> BLOGG 4: Solgt over takst
>>> Tilbake til innledningen