Jeg, en halvmillionær

Med to rom i Oslo øst, kan jeg erklære meg som halvmillionær.

Et ekte halvmillionærglis.

Foto: Per Ervland Foto: Per Ervland Vis mer


Da jeg fakset over budet mitt, skalv jeg så fælt at jeg ikke fikk puttet papiret inn i faksmaskinen. Jeg hadde svidd av 860.000 kroner på et hull i veggen i indre Oslo øst. Da jeg et par uker etterpå hadde hentet nøklene hos advokaten, gråt jeg. Gatestumpen lå som en mørk tarm, uten gatebelysning og med søppel som feide som hybelkaniner over de vinterfrosne gatene. Gulvene hadde linoleum fra cirka 1978, toalettet var fra det samme decenniet og den forrige eieren, Gud være med henne, hadde malt et solgult Peace-merke i taket i entreen.

Nå, bare tre år senere later det til at leiligheten gir meg penger på bok. Den har fått noen strøk maling, nytt parkettgulv, hvite fliser på badet og et splitter nytt toalett. Kjøkkenet er fortsatt det samme som i 1951, men håndtakene har blitt pusset og skiftet ut.

- Det ser veldig trendy ut, sier megleren fra en av de største norske bankene, når jeg viser ham rundt i leiligheten. - Jeg tror du vil få vel 1,3 til 1,4 millioner for denne.

Tall fra Obos og Aftenposten viser at kvadratmeterprisen i min bydel økte fra 27.000 til 29.000 kroner fra 2004 til frem til utgangen av 2005 og at nettopp dette området begynner å gjøre det stort på lista over de mest populære bydelene.

- Det nye Grünerløkka, mener en boligmegler jeg var i kontakt med.

Jeg vil med dette boligkjøpet få en gevinst, hvis meglernes verdivurderinger slår til maksimalt, på 560.000 kroner. Kvadratmeterprisen har dermed steget fra 15.636 kroner til 25.454 kroner, som betyr en vekst på 61 prosent. Prisene på Obos-leiligheter har femdoblet seg siden 1992-93, den gang var kvadratmeterprisen 5.000 kroner. Gi bort- pris, sier vi i dag. I dag koster en gjennomsnittlig Obos-kvadratmeter 24.500 kroner. Og mine kvadratmetere er desto dyrere.

- Jippi, tenker jeg. - Jippi.

Ifølge Bjørn Erik Øye i Prognosesenteret har prisveksten sammenheng med at flere enn tidligere har høyere utdannelse, og at mange flytter til Oslo for å få seg arbeid som korresponderer med denne. Det er vanskeligere for høyt utdannede å få seg adekvat arbeid på mindre steder, ikke minst om man er to.

Dernest velger den såkalte Latte-generasjonen å bo sentralt og følgelig praktisk. Dessuten mener Øye at man i Oslo har hatt etterslep på bygging av boliger, selv om det nå er igangsatt mange nye boligprosjekter.

Men de lystige nyhetene til tross; når sola skinner inn i den vesle stuen, og den håpløse naboen fortsatt tror han er Neil Young der han klimprer sykt på el-gitaren sin, eller når jeg ser på gulvet som nå har merker etter stilletthælene som har danset her, så er det som om hjertet liksom hikster. Som om 860.000-kronersinvesteringen i dypet av Indre Oslo øst har blitt til et slags hjem. Som om noen ikke vil dra derfra.

Men det betyr jo ikke at man skal bo i et hull i veggen, særlig ikke når man sitter igjen med en småpen gevinst. Hvem vil vel ikke være halvmillionær med rett til å få større bolig?

>>>Tilbake til innledningen