Enkel i bruk, hva med bildet?

Når det gjelder brukervennlighet er det ingen tvil: Sony leverer definitivt varene, og er lysår foran billigste alternativ.

[Ugjyldig objekt (NAV)]


Som nevnt er Sonys menyer på norsk, og av den selvforklarende typen. Litt drahjelp får de riktignok av at TVen ikke er så fryktelig avansert. Dette rokker uansett ikke ved helhetsinntrykket her:

  • Skjermmenyene er så logisk oppbygd at selv de med utpreget teknologiangst vil finne fram.
  • Fjernkontrollen ser ikke bare lekker og kjennes solid ut, den har også god rekkevidde og respons. Viktigst er likevel at fjernkontrollens hurtigtaster fungerer slik de er ment å gjøre, noe som i høyeste grad er med på å gjøre den daglige bruken av TVen til en smertefri fornøyelse.

Enkel


Er du ute etter en TV med mange innstillingsmuligheterer og finesser er dette likevel ikke dette modellen for deg. TVen har for eksempel ikke bilde-i-bilde-mulighet, og 250 siders tekst-TV-minne er ikke bra nok i dag. Her går det litt for tregt før riktig side kommer fram.

Vi savner også splitscreen på tekst-TVen, Sony har i stedet valgt mix-løsningen, der gjennomsiktig tekst kommer oppå selve TV-bildet. Dette fungerer greit når TV-bildet er mørkt, men gjør teksten vanskelig å se nå TVen viser lyse bilder.

Spesielt BIB-muligheten er savnet, og dette er også en finesse som begge konkurrentene er utstyrt med.

Sammenlignet med konkurrentene?

Frontinngangene er skjult under et vippedeksel under Sony-logoen. En elegant løsning. Vis mer


Det er spesielt på punktet brukervennlighet at de billige modellene taper sammenlignet med de mer anerkjente merkene. Grunnen er enkel, det tar både tid og penger å utvikle brukervennlige produkter.

Dette er uten tvil en av Sony-TVens paradegrener: Brukervennligheten er meget bra, men TVen kunne hatt flere finesser. Panasonicen er nesten like god å betjene, men er til gjengjeld mer avansert, mens dette er QPVisions desidert svakeste område.

På en en skala fra 1 til 10 betyr det:

  • 8 til Sony og Panasonic, og
  • 2 til QPVision.

Hva med bildekvaliteten?

Mange 42-tommere, QPVisions SDL-modell er bare ett av flere eksempler, er så kresne på signalkvaliteten at de ikke bør brukes som TV hvis du ikke får signalene fra en ekstern parabol- eller kabelTV-tuner som forsterker bildesignalene.

Dette er ikke tilfellet på Sony-modellen.

Selv om også bildet her gled en anelse jevnere med kabelTV-tuneren montert, ble vi nemlig meget positiv overrasket:

  • I praksis ga faktisk Sony-TVen et langt bedre TV-bilde rett fra vegguttaket, enn det QPVision klarte å gjengi via kabelTV-tuneren.
    Og dette gjaldt både støynivået i bildet, samt hakking ved store panoreringer i bildet.
Vi så også på flere DVD-filmer via komponentinngangen, og heller ikke her fant vi stort å sette fingeren på.


Ut fra spesifikasjonene (4000:1 i kontrast) skulle man kanskje tro at Panasonicen er helt overlegen når det blant annet gjelder sortnivå. Og joda, den er riktig god på dette punktet, i daglig bruk oppleves likevel Sony-modellen som like imponerende, mye takket være et litt vassere detaljnivå. Her blir det altså litt smak og behag.

Når det gjelder kontrast har Sony som policy å ikke oppgi denne, fordi de mener at det ikke er noen felles standard for hvordan kontrasten måles og oppgis. QPVision har forøvrig oppgitt et kontrastnivå på 3000:1, noe som er tilnærmet standard på dagens plasmamodeller.

Plassert side om side med Sonyen var forskjellene uansett ekstremt store, og konklusjonen her må derfor bli at QP-modellen ikke henger med de to andre på punktet bildekvalitet. Som en ren DVD-skjerm vil den likevel kunne gjøre jobben.

På en en skala fra 1 til 10 betyr det:

  • 8 til Sony og Panasonic, og
  • 3 til QPVision.
Trykk på lenkene under for å gå rett til: