Den gode boligen i 50-, 60-, 70- og 80-årene

Slik har norsk boligbygging utviklet seg etter 1945, ifølge Jon Guttu.


Fra to rom til villa. I sitt doktorgradsarbeid deler Guttu etterkrigstiden inn i fire boligperioder.

1. Gjenreisningen etter 1945. Arkitektene satset på å dekke den akutte boligmangelen etter at freden kom. De gikk inn for familieleiligheter på minimum tre rom med effektive planløsninger. Idealet var det nære småsamfunnet.

2. Det store fellesskapet i 50 – 60-årene. I begynnelsen av 50-årene var gjenreisningen fullført. Bedre tider kom. Nå skulle boligmangelen dekkes. Modernismens ideer vant frem i Norge. Det ga bygging i industristil med drabantbyer, høyblokker, atriumhus og terrasseboliger. Kritikk mot drabantbyen ble møtt med høyere tetthet.

3. Det lille fellesskapet på 70-tallet. Et dramatisk skifte. Radikale strømninger bidro til at man gikk fra boligbygging i stor skala til mindre skala. Fokuset var ikke lenger nasjonalt, men lokalt. Man ville realisere det gode livet i grenda, boliggruppene, småhusene og kollektivet. Vi fikk mer boligbygging i distriktene, vekt på tradisjonell, norsk byggeskikk, boliger tilpasset naturen, bruk av trematerialer og boliger for enslige, eldre og funksjonshemmede.

4. Liberalismen i 80-årene. Innstramninger i den offentlige boligbyggingen ga færre store boligprosjekter, men flere eneboliger. Det ble bygd færre, men større boliger. Staten bygde mindre, private bygde mer. Privatbanker, ikke Husbanken, finansierte boligene. Samtidig kom et økt fokus på byfornyelse og fortetting i sentrumsnære områder. Krakket i boligmarkedet kom i 1990.