Livet med og uten Pepsi Max

DinSide Pepsi Max kom på markedet i Norge i 1994. Den var sukkerfri, hadde kul etikett og var billig. Men var det noe mer med Pepsi Max? Jo, i brusen var det et avhengighetsskapende stoff kalt koffein, og et kunstig søtningsstoff kalt aspartam, som var mellom 120 og 180 ganger søtere enn sukker. Dette, sammen med noen andre kløktige ingredienser førte til at Pepsi Max kunne by på en smaksopplevelse som overgikk det meste av hva som fantes av lettbrus i markedet.

Det er den enkle, dokumenterbare forklaringen på hvorfor Pepsi Max ble en slik gigantisk suksess. Men hva som egentlig fikk meg til å bli en maxmisbruker har jeg aldri helt fått klarhet i, og det spørs vel om jeg noensinne vil få det heller.

Men faktum er at på diverse helsefora på nettet florer debattinnlegg fra likesinnede som er bekymret over misbruket sitt, og som ønsker å vite om maxmisbruket er farlig eller ikke. Svarene fra ekspertene er som regel sprikende. Ifølge Store Norske Leksikon er det en sannsynlighet for at du ikke bør få i deg mer enn 40 mg aspartam om dagen, men at helsemessige uheldige konsekvenser fortsatt ikke er helt avklart.

Det er alt vi vet med sikkerhet.

Jeg kan kun snakke for meg selv når jeg hevder at Pepsi Max gjorde noe med helsen min, og alt var ikke like positivt. Økningen i forbruket og det stadig sterkere behovet for å få i seg dette stoffet, opplevde jeg omtrent som avhengighetsforholdet til sigarettene, som jeg heldigvis klarte å gravlegge for mange år siden.

Det startet med at jeg kjøpte en halvliter om morgenen for å ha på jobben. Snart ble det to halvlitere. Deretter gikk jeg over til halvannenlitre, og snart gikk det en hel flaske i løpet av arbeidsdagen. Til slutt behøvde jeg ikke sette flasken tilbake i kjøleskapet etter å ha fylt glasset, halvannen liter gikk unna så raskt at snart var jeg på flaske nr 2 straks etter lunsj.

Hvis nærbutikken hadde tilbud på Pepsi Max var det hamstring. Jeg kjøpte gjerne 30 halvannenlitre om gangen, og med kjølerom i huset var det aldri noe problem å finne en duggfrisk, kald flaske. Glass ble etter hvert overflødig.

I denne perioden opplevde jeg også at jeg gikk opp i vekt.. Ganske mye også. Stikk i strid med hva en som drikker lettbrus kanskje forventer. Det kan neppe relateres direkte til brusen, som knapt inneholder en kalori pr liter, men det hang sannsynligvis sammen med at brusen også fungerte som en appetittvekker for meg.

De dagene jeg av en eller annen grunn ikke fikk i meg en god dose Max om morgenen, var vanskelige. Jeg ble fort rastløs og ukonsentrert, noe som ikke akkurat er gunstig når deadlinene nærmer seg med stormskritt.

Da gjaldt det bare å få tak i brusen, koste hva det koste ville. Andre bruser eller vann dugde ikke. Kroppen bare måtte ha Pepsi Max. Jeg kunne ikke får skrudd av korken raskt nok.

Når det første glasset var tømt kom også konsentrasjonen tilbake. Det var ikke lenger noen tvil. Jeg var blitt dønn avhengig.

I denne perioden slet jeg med dårlig nattesøvn og stadig tilbakevendende hjertebank. Jeg ble engstelig, og regnet som sikkert at jeg hadde alt for høyt blodtrykk, men en kontroll hos legen avdekket ingen problemer. Men jeg følte meg ikke bra. Noe måtte gjøres.

I sommer bestemte jeg meg for å legge om både kosthold og drikkevaner. Jeg meldte meg på et kost- og treningsprogram på det lokale treningssenteret, og bestemte meg samtidig for å prøve å kutte ut Pepsi Max.

Blant de andre deltakerne på kurset møtte jeg flere maxmisbrukere. "Husmor-speed", som en av dem omtalte den. De færreste hadde bestemt seg for å bli avholds, men samtlige var veldig opptatt av treningsveilederens synspunkter på inntaket. Holdningen var som regel gjør det noe om jeg drikker mye Pepsi Max? Vær så snill å si nei?!.

Slike holdninger lover godt for Pepsi-konsernet også i fremtiden. For de færreste ser nemlig ut til å ville slutte, i hvert fall ikke så lenge det ikke er noen som kan dokumentere noen farer knyttet til stort forbruk.

Jeg derimot, hadde bestemt meg. Det ble starten på en tøff periode. Som skribent opplevde å ta fatt på samme setning opptil 20 ganger før den satt sånn noenlunde. Rundt lunsjtider kom hodepinen. Jeg drakk vann til den store gullmedalje. Etter et par uker begynte kroppen å akseptere omleggingen, og dagene gikk stadig lettere.

Tiden gikk og livet endret seg. I positiv retning. Det henger nok ikke bare sammen med at jeg kuttet ut Pepsi Max, men borte er i hvert fall både suget og hodepinen. Konsentrasjonen er det heller ikke noe å si på, og jeg sover bedre om nettene. Det kan nok like gjerne skyldes et sunnere kosthold og at jeg mer i bevegelse enn før.

Men tiden som maxmisbruker er definitivt over, uansett.