Ny boligskatt - et farlig forslag

DinSide Av Agnes Bergo, NHH-foreleser og daglig leder i Pengedoktoren

I forslaget til statsbudsjett for 2010 foreslår myndighetene en ny måte å fastsette ligningsverdien på boliger. Heretter skal det beregnes en kvadratmetersats for alle boliger. Satsen avhenger av geografisk beliggenhet, alder og størrelse på boligen, samt boligtype (enebolig, småhus eller leilighet). Kvadratmetersatsen skal knyttes til omsetningsstatistikken for boliger i området.

Formålet med omleggingen er å øke ligningsverdien på boliger. Regjeringen sier i eget forslag at ligningsverdi skal fastsettes til 25 – 30 prosent av markedsverdien. Det er høyere enn dagens snitt. Samtidig økes bunnfradraget, slik at de fleste tilsynelatende ikke må betale høyere formuesskatt.

Det er selvsagt bare spill for galleriet. Formuesskatten kommer til å øke for de aller fleste. Omleggingen er bare et første skritt på veien til vesentlig høyere skatt på eiendom. Det er etter min mening greit nok, med enkelte forbehold som jeg presiserer i slutten av artikkelen. Men forslaget åpner for svært farlige muligheter for skatteivrige politikere.

Systemet med kvadratmetersats øker nemlig muligheten for at det blir lagt politiske føringer for hvor og hvordan du skal bo, ved å gjøre det mer eller mindre attraktivt økonomisk. La oss for eksempel si at det er et politisk ønske om at folk skal bo i mindre boliger. Ønsket kan gjerne være miljømessig begrunnet – det er en kjensgjerning at mindre boliger bruker mindre strøm og krever mindre inngrep i naturen. I så fall kan politikerne velge å øke kvadratmetersatsen for store boliger mer enn for andre boliger. Ved å overregulere kvadratmetersatsen på boliger over for eksempel 300 kvadratmeter, kan politikerne gjøre det dyrere å bo i store hus. Det vil påvirke både prisen på og etterspørselen etter store boliger.

Og la oss videre forutsette at det er et politisk ønske at folk ikke skal bosette seg i strandsonen. Da kan politikerne velge å øke kvadratmetersatsen for boliger i strandsonen mer enn for andre. Folk som velger å bosette seg i strandsonen, må da betale mer skatt enn de måtte ved å bosette seg andre steder. Samme argumentasjonen kan brukes for andre politisk ukorrekte boliger, som boliger med mange peiser, flere baderom eller svømmebasseng. På den måten kan politikerne straffe folk som vil bo politisk ukorrekt, over skatteseddelen.

Jeg presiserer at det foreligger ingen forslag om slike skatteforskjeller i dag. Men man skal ikke langt tilbake i historien for å finne eksemplet på at politikere etter kort tid har tuklet med et skattesystem som i utgangspunktet skulle være langsiktig. Et godt eksempel er fritaksmodellen, som ble innført i 2006, og endret allerede i oktober 2008, selvsagt til ulempe for skatteyter.

Med kvadratmetersatsen har politikerne et verktøy til å bruke skatten til å påvirke hvor vi skal bo, hvor store hus vi skal ha, hvor mange bad og peiser vi skal ha, og hvor mye strøm vi skal bruke. Ønsker vi å gi politikerne så stor makt?

Mitt utgangspunkt er at boliger bør skatteskjermes fordi bolig ikke er en investering, men en nødvendig bruksgjenstand.

All annen fast eiendom, som hytter, utleieleiligheter og sekundærboliger er etter min mening investeringer. De bør da ha en ligningsverdi som fastsettes på lik linje med øvrige investeringer, for eksempel finansaktiva. I dag verdsettes finansaktiva til 100 prosent av markedsverdien. Jeg tar ikke stilling til om 100 prosent er en riktig sats, men mener at alle investeringer bør behandles skattemessig likt.

Et slikt system vil være rettferdig. Et slikt system vil også dempe politikernes iver etter å endre skattesystemet, fordi en endring i så fall vil ha svært vidtrekkende konsekvenser.