D50 har vært en god suksess for Nikon; et kamera vi gav
svært gode skussmål sist vinter. Nå er etterfølgeren her, med modellnavnet D40. Og som modellnavnet antyder, er det en noe ”enklere” modell Nikon lanserer denne gangen, selv om det også er egenskaper som er bedre enn før.
D40 har en oppsiktsvekkende lav pris og koster i skrivende stund 5200 kroner i de billigste nettbutikkene
med kit-objektiv; det samme 18-55-objektivet (f/3,5-5,6) som fulgte med D50 da det kom. D40 er for øvrig ikke mulig å få tak i i norske butikker uten dette objektivet i følge Nikon Norge.
Vi tar først en titt på forskjellene i forhold til forgjengeren:
| Egenskap |
D40 |
D50 |
|
|
|
|
| Max ISO |
3200 (ukalibrert) |
1600 |
|
|
|
|
| Autofokus |
Multi-CAM530 (3 fokuspunkter) |
Multi-CAM900 (5 fokuspunkter) |
|
|
|
|
| Blitsrekkevidde |
17m |
11m |
|
|
|
|
| Seriefoto |
2,5/s, ubegrenset antall |
2,5/s, 12 bilder |
|
|
|
|
| LCD |
2,5 |
2,0 |
|
|
|
|
| Vekt |
522g |
620g |
|
|
|
|
| Dimensjoner |
124x94x64mm |
133x102x76mm |
|
|
|
|
| Bracketing |
Nei |
Ja |
|
|
|
|
Som du ser – noen oppgraderinger og noen nedgraderinger. Det som kanskje er mest verdt å sette fingeren på i negativ retning, er at kameraet ikke har noe innebygget autofokusmotor i kamerahuset, og du er derfor nødt til bruke AF-S- eller AF-I-objektiver for å få autofokus. Det begrenser utvalget av optikk.
Godt grep
Kamerahuset er vesentlig mindre enn storebror
D80; også så vidt mindre enn
Pentax K100D, som vi testet forrige uke. Høyden er allikevel akkurat tilstrekkelig til at de fleste får plassert tre fingre på grepet (med pekefingeren på utløserknappen). Grepet er for øvrig dekket av ruglete plast og har litt dybde, som minsker sjansene for at du mister kameraet. Søkeren har litt større forstørrelse enn den som sitter i D50; 0,8x forstørrelse og 95% dekning kontra 0,75x/95%.
På toppen av grepet finnes en hjelpelampe med hvitt lys som aktiveres når lystilgangen er dårlig, en knapp for eksponeringskompensasjon som brukes i kombinasjon med innstillingshjulet og en knapp som aktiverer LCD-skjermen, som ellers er sort i opptaksmodus. Av og på-bryteren ligger rundt utløserknappen, slik vi også er vant med fra Nikons tidligere kameraer. På motsatt side, altså på venstre side av blitsen sett bakfra, finnes det to knapper; en for å flippe opp blitsen/blitskompensasjon og en funksjonstast som kan programmeres via menyen; enten til seriefotografi, ISO, hvitbalanse, selvutløser eller bildekvalitet.
På toppen av kameraet sitter også funksjonshjulet som ikke byr på noen store overraskelser – de vanlige P/S/A/M-valgene pluss seks motivprogrammer og grønn auto-modus. Dessuten finnes det en innstilling som fungerer som automodus, men som aldri bruker blits.
Baksiden domineres av den 2,5” store LCD-skjermen av meget god kvalitet. Piltastene er satt opp i en fireveiskontroller, men den er større og lettere i bruk enn den vi finner hos D80, selv om vi fortsatt holder en knapp på Canon, Sony og Pentax sine varianter her, der hver knapp er separert fra resten. Vi ble også litt bortskjemte da vi testet
K100D fra Pentax med at innstillingshjulet lå så godt plassert på tommelen – D40 følger vanlig Nikon-standard og har dette hjulet (”tannhjulet”) plassert helt ti høyre bak på kamerahuset. Til venstre, der Pentax har sitt hjul, finnes knappen for fokus-/eksponeringslås.
Som vanlig finner vi også en knapperad til venstre for skjermen (ingen av produsentene er spesielt innovative når det gjelder disse knappene) – en for menyen, en for avspilling, en hjelp-knapp som også zoomer ut i avspillingsmodus og en som aktiverer innstillingsmenyen som også fungerer som innzoomingsknapp. På undersiden av piltastene finnes en egen slettetast, som må trykkes inn to ganger for å slette et bilde.
Super brukervennlighet
Det som imidlertid gleder oss å se, er hvor brukervennlig Nikon har klart å gjøre dette kameraet, og gang på gang har det slått oss: ”Hvorfor har ingen gjort dette før?”. Brukervennligheten er nemlig nøkkelargumentet for å kjøpe D40.
For det første – innholdet på skjermen er langt mer grafisk enn hos konkurrentene. Mens det for de fleste andre kameraer ser ut som om noen har tatt alle instillingene i hånda, ristet godt og kastet dem mot skjermen, Yatzy-style, har D40 brukervennlige egenskaper som virkelig frir til førstegangskjøpere. Bare ta noe så enkelt som blenderåpningen – setter du kameraet i A-modus og vrir på innstillingshjulet, viser en figur at blenderen faktisk blir mindre og større. Samtidig ligger lukkertiden som et speedometer rundt blenderillustrasjonen og viser hvordan ditt valg påvirker bildet som skal tas. (Hvis dette ikke hørtes ut som din kopp te i det hele tatt, kan du også få "vanlig" visning, eller til og med bruke ditt eget bakgrunnsbilde.)
Det stopper ikke her – trykk inn i-knappen nederst til venstre, så får du mulighet til å redigere alle innstillingene, som ligger veldig pent og ryddig langs høyre og nedre kant. Velger du så hvitbalanse slipper du knøttsmå ikoner og fremmedord som ”incandescent”. Det er mye lettere å se et lite bilde av hvordan et slikt lys typisk ser ut, som en vegglampe eller et lysrør i taket, og slik fungerer det meste av innstillinger i D40. Vil du justere ISO, ser du en vannscooter i fart på 400, en bygning i mørket på 800 og en innendørs pianokonsert på 1600. I tillegg kan du til en hver tid trykke inn hjelp-knappen for å få utvidet informasjon, og noen ganger får du beskjed om at det er anbefalt å bruke blits på bildet du skal ta. Rett og slett suverent.
Også hovedmenyen fremstår som ryddig og fin – fargevalget er behagelig og skjermens høye oppløsning gjør at det er uproblematisk å lese teksten. Som med D80 kan du også utføre enkle bilderedigeringsfunksjoner i avspillingsmodus, som d-lighting (fremhever skyggepartier), fjerning av røde øyne og fargefiltre.
Avansert lysmåling
Lysmåleren er den samme som på D50 (og D80) - en 3D Matrix II 420-punkters lysmåler som i våre tidligere tester har vist seg å være svært pålitelig. Av funksjoner mangler D40 noen av de mer avanserte, som for eksempel bracketing og eksponeringskompensasjon i mer variable trinn enn 0,3EV, men har støtte for blant annet å begrense den høyeste ISO-verdien automatikken kan bruke, i tillegg til å definere hvitbalansen med testbilde. Prosesseringen er arvet fra D80, mens CCD-brikken fra D50 er beholdt. I følge Nikon, vil dette gi bedre bildekvalitet enn hva som var tilfellet for D50.
Kit-objektivet er av enkleste sort - det er laget av plast, veldig lett og gir et lite solid inntrykk. Zoomringen gir svært liten motstand når du skrur, det har ingen avstandsindikator og heller ikke en skikkelig fokusring; bare en ruglete kant helt på tuppen.
Ytelse
Til å være blant de billigste digitale speilreflekskameraene, synes vi D40 presterer godt på ytelsesfronten. Seriefotograferingen på 2,5 bilder pr sekund viste seg faktisk å være 2,6 i våre tester, og denne hastigheten kan kameraet holde til minnekortet er fullt. Kameraets ytelse er også god i praktisk bruk - rask prosessering gjør at kameraet er raskt klart til bruk etter at du har tatt bilde.
Husk at autofokusen vil være betinget av objektivet, siden kameraet ikke har noen egen fokusmotor. Målingene under er gjort med kit-objektivet, som ikke er veldig raskt. Som du ser, er tele-hastigheten raskere enn vidvinkelen i vår test. Hastigheten er nemlig betinget av "avstanden" fokusen må gå (vi fokuserer alltid på noe veldig nærme før vi tester).
| Beskrivelse |
Måling |
|
|
|
|
|
| Utløser, vid |
1,0 |
|
|
|
|
|
| Utløser, tele |
0,8 |
|
|
|
|
|
| Utløserforsinkelse |
0,05s |
|
|
|
|
|
| Bilder på 10s |
26 |
|
|
|
|
|
| To blitsbilder |
1,4s |
|
|
|
|
|
| Oppstart |
1,2s |
|
|
|
|
|
| Batterilevetid (CIPA) |
470 bilder |
|
|
|
|
|
Bildekvalitet
Med fare for å gjenta oss selv - lysmåleren til Nikon er kanskje den beste på markedet, og under så og si alle forhold sørger den for meget god eksponering, som krever svært liten inngrepen fra fotografen.
Kameraet håndterer også meget godt høye ISO-verdier; noe vi for så vidt hadde forventet når kameraet bare har seks megapikslers CCD-brikke og bildeprosesseringen fra D80. Følgende to utsnitt er med henholdsvis ISO 1600 og Hi1 (ukalibrert ISO 3200):
Kit-objektivet er helt kurant uten å briljere. Vi noterer oss ingen spesielle problemer med uskarphet i kantene; ei heller med vignettering. Ett minus, derimot, er den kromatiske feilbrytningen, som i enkelte tilfeller er noe av det mest markante vi har sett (bildet til høyre viser det verste tilfellet vi fikk).
Konklusjon
Med D40 leverer Nikon et kamera for førstegangskjøpere - kameraet har en meget god pris (langt lavere enn D50 hadde da det kom) og er mer brukervennlig enn noe annet speilreflekskamera på markedet; det tør vi påstå.
Bildekvaliteten er også meget god på dette kameraet; mye takket være lysmåleren, som gir meget gode eksponeringer under så og si alle forhold. Vi har heller ikke noe spesielt å utsette på ytelsen til denne prisen, men ...
Det største minuset er at kameraet ikke har egen fokusmotor. Det gjør at utvalget i optikk blir begrenset hvis du vil ha autofokus (kun AF-S/AF-I). Blant annet vil du ikke få autofokus på det kostnadseffektive 50mm f/1,8 fra Nikkor og mange andre rimeligere objektiver; ei heller på objektiver fra tredjepartsleverandører. Til tross for en hyggelig inngangspris er det derfor ikke nødvendigvis billig å kjøpe objektiver til D40, og nettopp derfor synes vi Nikon bommer noe på målgruppen med dette kameraet. Derfor holder vi også tilbake "anbefalt produkt"-stempelet og triller en sterk firer på terningen.

Svært brukervennlig, meget god bildekvalitet, god skjerm

Ikke autofokusmotor i kamerahus gir begrenset utvalg av optikk, kit-objektivet kunne ha vært bedre
Pris:
kr 5 400,- (kr 4 320,- eks mva) kr inkl mva