Enveisbillett til jungelen

Publisert: Mandag 7. august 2006 kl 03:30

Han reiste med enveisbillett for å leve sammen med urfolket i regnskogen. Les den utrolige historien om hvordan oslogutten søkte, fant og levde sammen med ville indianderstammer, avslørte en kokainliga og stoppet ulovlige tømmerhuggere i verdens villeste jungelområde.


Dinside
Kattefolket. Foto:Anders Krogh
Kattefolket. Foto:Anders Krogh
- Den første personen jeg ser fra det ukjente kattefolket, er en naken dame som står på en sandbanke nede ved elvebredden og vasker seg. Da hun ser oss, begynner hun å skrike med en høy, dyrelignende stemme. Hun snur seg rundt og løper inn i jungelen igjen.

Foran oss svinger elven videre rundt banken. Vi bestemmer oss for å padle videre og se hva som skjuler seg rundt neste hjørne. Hjertet mitt banker villere for hvert padletak jeg tar...

Anders får et ukjent stoff av Matsesene. -Det skjerpet sansene og ga meg kjempekrefter sier Anders.
- Så skjer det noe vanvittig. Først ser vi en stor landsby med stråhytter som stiger frem på elvebredden.

- Og så, som lyn ut av åpen himmel, kommer innbyggerne løpende frem langs elven.

De er sikkert hundre personer som står skulder mot skulder og ser på oss. Menn, kvinner og barn, på rad og rekke. I hendene bærer de stokker, spyd og buer, i ansiktet har de pinner stikkende ut av kjaker og lepper. Kroppene deres er malt i rødt og de ser med stor skepsis på oss, to hvite menn sittende i den lille båten.

- Det var en ubeskrivelig deilig opplevelse. Jeg følte en kraft jeg aldri har følt før. Samtidig som jeg var totalt underlegen i deres nærvær, var jeg også den første europeer de noen gang hadde sett...

Anders øyne lyser intenst av innlevelse. Han tar en pause, trekker pusten og får meg til å føle at jeg er med i en Indiana Jones-film. Det er jeg for så vidt også, bare at denne historien er ikke regissert av Spielberg. Den er ikke basert på fiksjon. Den er fakta. Den er opplevd. Utrolig, men sann.



Den fødte jungelgutt

Anders Krogh heter mannen som sitter foran meg på en kaffekrakk i den urbane asfaltjungelen av lattedrikkende og solslikkende mennesker på Grünerløkka i Oslo. En helt
Anders har alltid visst at han skulle leve i jungelen.
Anders har alltid visst at han skulle leve i jungelen.
annen jungel enn den Anders lengter etter. Selv om han glir ganske upåaktet inn i sommervarmen, med sitt typisk norske utseende og bekledning, konstaterer han fort at det ikke er et gummisåleliv på asfalt han ble skapt for å leve.

- Helt siden jeg begynte å tenke, har jeg lengtet etter å leve sammen med en urbefolkning i regnskogen. Jeg visste alltid at jeg kom til å reise å lete etter dem. Min fasinasjon for stammefolk og deres måte å leve i pakt med naturen på, gjorde at det aldri var noe spørsmål om jeg skulle reise, men mer når jeg skulle dra.

- Jeg tror foreldrene mine var ganske forberedt på det siden jeg var liten, og det kom ikke som noe sjokk da jeg pakket noen plagg, sandaler og et kamera for å finne mitt nye hjem. Jeg hadde jo lekt indianer siden før jeg klarte å gå, sier han nostalgisk.

En kvinne fra stammen Anders bodde med.
En kvinne fra stammen Anders bodde med.

Enveisbilett til Kattefolket


Etter å ha spart seg nok penger, var det på tide for Anders å oppnå det han hadde ventet på hele livet. Hvor han skulle, hadde han funnet ut etter å ha blåst støvet av en 60 år gammel bok på etnografisk museum. I Handbook of South American Indians leste han om Matsesene, en indianergruppe i Amazonas som var blitt observert for mange år siden, men som nesten ikke hadde hatt noen annen kontakt med omverdenen i etterkant.

- Det lille som stod i boken, var det eneste jeg fant av dokumentasjon på at Matsesene eksisterte. Jeg var likevel innstilt på å reise til den mest avsidesliggende og uutforskede delen av Amazonas for å finne dem.

Det var perfekt - jo mer avsidesliggende område og med desto større sjanse for at folket aldri hadde blitt eksponert for den moderne verden, jo bedre var det, sier Anders med bestemt stemme.

Han klør seg ubevisst gjennom skjorteåpningen, og en merkelig tatovering i v-form på kravbeinet kommer til syne. Han fortsetter med å fortelle grunnen til at han kjøpte enveisbillett, var for å bli der for evig og alltid.

Han skulle leve resten av livet sitt med indianerne.

Året var 1999. Anders var 23 år gammel og hadde ingen anelse om hvilke eventyr han stod foran. At han skulle bruke all sin energi på å søke etter et hittil uoppdaget jungelfolk, avsløre ulovelig tømmerhugst og kokainlaboratorier i stor skala, og leve sammen med en av de få urbefolkningene som fortsatt ikke har vært i kontakt med den vestlige verden.

Sjøflyet og obersten som tok Anders inn til grenseposten.

Reddende jungeloberst


Det nærmeste Anders kunne komme de øde områdene hvor han hadde lest at matsesene befant seg, var jungelbyen Iquitos i Peru. Verdens største by uten vei- og togforbindelse.

- Etter to uker med desperat leting etter noen i Iquitos som kunne hjelpe meg inn i den mest øde delen av Yavari-dalen for å finne kattefolket, begynte jeg å miste håpet. Jeg ble stort sett møtt av mistro og latter. De trodde jeg var enten gal eller naiv. Jeg pekte på et kart og fortalte hva jeg ville, men folk sa at der ute kom jeg enten til å dø av jungelen, eller bli spist av kannibaler. Ingen visste eller forstod hva jeg snakket om.

- Jeg følte meg dum, helt til det en morgen banket på døren min. Der stod en eldre mann som hadde vært jungel survivor officer i den peruanske hæren. Han hadde hørt ryktene om gutten som søkte etter noen som kunne vise vei til det gjemte kattefolket. For flere tiår siden hadde han vært på overlevelsesøvelse langt ute jungelen, da han hadde truffet et merkelig folk som passet til de få beskrivelsene jeg kunne gi. Han visste hvem jeg snakket om...

Gjennomslaget skulle likevel bare bli det første machetehugget i en uendelig regnskog av utfordringer.

Den pensjonerte obersten som Anders hadde truffet ville gjerne tjene en slant, og gikk med på å leide et fly som tok de to enda lengre ut i jungelen, til en militær grensestasjon mellom Peru og Brasil. Denne delen av Amazonas er fortsatt et av de aller minst utforskede områdene i hele verden, og dekker et areal på 700 000 kvadratkilometer. Det tilsvarer cirka to ganger Norge.

Regnskog så langt øye kan rekke.

Vennskap med plastikkperler

Anders forteller detaljerikt om flere timers flyving over et grønt teppe av regnskog før de kommer til grenseposten. Der får de tak i en båt som de kjører 10 dager videre inn i desto mer ukjente jungelområder med. De er nesten på vei til å gi opp, da han og obersten endelig treffer matsesene eller kattefolket.

Jeg spør Anders hvordan han klarte å komme i kontakt med stammen etter det som for meg hørtes ut som et urovekkende møte, men som han ser på som et av de beste opplevelsene i sitt liv.

-...Vi blir sittende i kanoen en stund, før den peruanske obersten reiser seg og spør om noen av de kan spansk...de trekker seg bare mer og mer tilbake for hver bevegelse han gjør, og ingen sier noe som helst. Det er da han ber meg finne frem noen av plastikkperlene jeg har tatt med meg i sekken.

- I utgangspunktet brøt det med mine prinsipper å ha med meg noen ting som helst ut til stammen. Jeg ville komme naken og bare bli innlemmet i samfunnet deres på alle måter fra første stund. Obersten hadde likevel rådet meg til å ta med noen plastikkperler for å ha gaver til å "bryte isen med". Noe jeg hadde godtatt.

- Når jeg tar frem plastikkperlene, blir de med ett mye mer interesserte og mindre skeptiske. De kommer nærmere og nærmere, helt til en av dem får øye på de to machetene som vi har liggende i båten. Han ser litt annerledes ut enn resten av dem, liksom litt bleik med fregner i ansiktet.

- Jeg ser han peiler seg inn på jungelknivene, så jeg tar en av dem og holder frem til ham som et tegn på en gave. Han aksepterer den, og da var det egentlig gjort. De begynner å rope "combo - combo", som jeg senere finner ut at betyr venn. Den litt spesielle matsesen er sjamanen, eller medisinmannen i stammen.

- Å gi en machete til noen der ute, er nesten som å gi noen her hjemme en million kroner, forteller Anders og fortsetter historien om hvordan han levde med stammen i flere måneder.

Anders sammen med Kattefolket.
Anders sammen med Kattefolket.


Han forteller om hvordan han lærer språket deres. At de teller kun til tre og så blir det mange, deretter nok. Han forteller om sitt personlige nederlag med å ikke klare å anvende "penisstreng" på grunn av smerte. Om hvordan Matsesene ruser seg på froskesaft og planter for å kunne snakke med dyrene og få utholdenhet til de skal gå på jakt. Han forteller om møter med jaguarer og om hvordan han lærte å lure de livsfarlige kattedyrene fra å angripe. Mannen kan til og med snerre som et voksent kattedyr...

Matsesenes medisinmann ligger i dyp rus og "snakker med dyrene". En nødvendighet for å bligjøre Jaguarguden etter jakt.
- Hvorfor Matsesene blir kalt kattefolket, er på grunn av utseendet sitt. De tatoverer jaguarens tenner rundt munnen og stikker pinner som følehorn ut av ansiktet for å ligne på den. Da får de jaguarens kraft, sier Anders og strekker seg over bordet.

Han griper rundt pannen min med et fast håndgrep og sier:

- Løver dreper med å stenge luftveiene til dyret og tigere setter tennene i halsen på byttet, mens jaguaren, den knuser hodeskallen din. I matsesenes verden er jaguaren den aller mektigste dyreguden. Hvis et stammemedlem først blir angrepet av en jaguar, så gjør de ikke motstand. Da dør de heller...

Anders får jaguarens beskyttelse.
Da Anders skulle forlate matsesene, ville de tatovere jaguarens tenner rundt munnen hans. Han forklarte dem at det kanskje ikke ville passe så godt i hans gamle verden, og nøyde seg derfor med å få jaguarens klør tatovert inn i brystet. Tatoveringen skulle han ha med seg som beskyttelse da han forlot jungelen.

- Så hvorfor forlot du egentlig Kattefolket..., var det ikke å leve i harmoni med dem du ønsket fra begynnelsen av...hadde du ikke funnet det du søkte etter, undrer jeg?

Anders ser på meg med lengsel i blikket, og fortsetter.

- Jeg har aldri truffet så ydmyke mennesker før. Selv om de heller ikke er blottet for mellommennesklige følelser, så lever de i et mye mer romantisk og harmonisk samfunn. Det finnes ikke høvdinger. Kvinner og menn deltar like mye i jakt og huslige oppgaver. De bærer like mye fra markene. Stress finnes ikke, og selvmord eksisterer ikke, sier han før han forteller nok en historie som tar meg enda lengre inn i den grønne eventyrverden.

Denne Anacondaen var ikke den eneste "slangen" i Yavari-dalen
Denne Anacondaen var ikke den eneste "slangen" i Yavari-dalen

Jakten på kokainbaronene

For hvis du tror historien og jakten til Anders stopper hos kattefolket, tar du mektig feil. Til sammen var han ett år i jungelen før han bestemte seg for å vende hjemover igjen. Grunnen var ikke at han gikk lei å leve som Mowgly i Jungelboken, snarere tvert imot.

Etter hvert som Anders blir kjent med kattefolket, får han høre historier om et langhåret folk som lever enda lengre inn i jungelen. De har bare blitt observert noen få ganger av matsesene, og Anders begynner å reise på flere uker lange marsjer inn i det ukjente med to andre stammemedlemmer for å finne den uoppdagede stammen.

Det er på en av disse marsjene han finner noe som skal være med på å forandre retningen på livet hans.

- Vi har reist to uker med båt videre innover i jungelen fra leiren til Kattefolket, har lagt fra oss båten og er på vei inn i terrenget, da vi helt uventet får se noe forferdelig. Vi kommer på et kjempeområde av jungelen som bare er meiet ned. Trær hugget, alt annet revet opp med roten. Døende dyr krypende rundt over alt. Det lukter diesel og død.

Anders snurper sammen munnen, og jeg kan se sinnet koker når han forteller om det.

- Vi går litt rundt i området og ser oss om. Naturen er helt ødelagt så langt øyet kan se. Plutselig legger jeg merke til at det er en plantetype som vokser over alt mellom den opprevede skogbunnen - kokaplanter.

Anders fant over åtte sammenhengende kilometer med ulovelig hugget tømmer langs elvebreddene nære grensestasjonen.
- Jeg blir dødsnervøs. Tenk om noen var i nærheten… da ville vi bli drept på flekken. Jeg får med meg vennene mine tilbake i båten og reiser til leiren vår igjen. Jeg reiser deretter inn til grensestasjonen og en venn jeg har fått i det lille samfunnet rundt militærleieren. Et samfunn jeg har fått forklart består av familie og folk tilknyttet dem som jobber på grenseposten. Vennen min åpner seg og forteller at hele samfunnet er basert på ulovelig tømmerhogst av mahogni- og sedertrær, og kokainproduksjon.

- Det viser seg at kameraten min, som jeg har blitt kjent med på turer jeg har hatt tilbake til basen for å skaffe småting, også er en av tømmerhoggerne. Han forteller meg at han jobber for en gruppe peruanske gangstere og høytstående offentlige personer som utnytter de øde områdene og urbefolkningen for å profittens skyld.

Trær hugget av tømmer- og kokainligaen.
- Ofte blir forskjellige stammer overfalt, drept eller tatt som slaver av bander som opererer på denne måten. Vennen min viser meg likevel sagbruket, kokainlaboratoriet og kilometervis med tømmer som ligger og flyter i elven...

Anders tar bilder og reiser til Iquitos hvor han dokumenterer funnene sine for en lokal organisasjon. De varsler staten, som i etterkant tok affære og "sprengte" jungelmafiaen.

Forandret budskapet


- Denne oppdagelsen, sammen med en større forståelse for urbefolkningen i Yavari-dalen, fikk meg til å tenke: hva er det jeg driver med. Jeg følte at jeg egentlig jobbet imot mine egne prinsipper med å jakte på stammer som ennå ikke er eksponerte for den vestlige verden. Når jeg reiste inn ville jeg advare mot akkurat den verden de ikke hadde vært i kontakt med, jeg ville redde dem.

- Plutselig skjønte jeg hvor egoistisk det hadde vært av meg å jakte på dem på denne måten. Jeg måtte hjem for å hjelpe dem - tilbake til der jeg kom fra.

Anders jobber i dag for Regnskogsfondet, hvor han kjemper en hard kamp for å opprette et reservat som kan verne om noen av verdens siste uberørte urbefolkninger og natur fra å bli ødelagt. I den sammenheng har han også skrevet en bok som forteller historien hans i detalj.

Er det et år av noens liv som fortjener en bok, så er det Anders sitt år i Amazonas. Vi gleder oss til å lese boken som kommer ut i slutten av August. Bokanmeldelse kommer garantert.

Anders lever for regnskogen.
Anders lever for regnskogen.

globetrotter

DEL

Nye tester på Dinside

TEST: Panasonic 65AX900

Har du sverget til plasma sier du?

Test av juleøl fra butikk

I årets test av 36 juleøl som selges i butikk, er det tre forskjellige bryggerier som stikker av med topplasseringene.

Apple Mac mini (2014-utgaven)

Liten, lekker og billigere enn før.

Har du noe å tilføye?

Velkommen til Dinsides diskusjon. Vi vil gjerne vite hva du mener, men husk at mange leser det du skriver. Hold deg til temaet og vær saklig, så slipper vi å slette eller moderere innlegg. Debatten er stengt mellom 23 og 07, og stenger automatisk 14 dager etter publisering. Mer om vilkårene her. Kommentarer til hvordan redaksjonen har løst saken på, tips om skrivefeil eller lignende sendes til tips@dinside.no.

RSS RSS FEEDER:     Hele DinSide  |   DinSide Data  |   DinSide Motor  |   DinSide Reise  |   DinSide Økonomi  |   DinSide Jobb  |   DinSide Bolig  |   DinSide Mobil