Motor og kjøreegenskaper

Og jobbe må den fordi girkassen kun gir fire alternative utvekslinger. Grunnen til at V6-motoren klarer seg så fint er at vekten ikke er fullt så voldsom som selve bilen. 1.782 kilo veier Chryslers stasjonsvognalternativ, og det er 50 kilo mindre enn Mercedes-Benz E-klasse med tilsvarende motor.

Står på

3,5-literen er ganske sterk med 340 Nm ved 3.800 o/min. Hestekreftene dukker opp i antall av 249 ved 6.400 o/min, og selv med girkassens manglende vilje til å låse i gir virker det som det er nok av krefter i et bredt register. Og arbeidslysten er det ingen ting å si på, etter å ha kommet oss etter noen rystende nedgiringer sitter vi igjen med et positivt inntrykk av en ganske fleksibel motor.

Lyden er også moderat; selv ved høyt turtall er opplevelsen klart sivilisert. Forbruket er det som er drøyest på 300 C Touring - blandet forbruk er oppgitt til 1,19 l/mil. I effekt ligger den litt etter konsernsøskenet E-klasse som får 23 hestekrefter og 10 Nm mer ved lavere turtall ut av sin 3,5-liters V6-motor.

Gammelmodig girkasse

Firetrinnskassen ødelegger litt for kjøreopplevelsen i 300 C Touring. Skiftene er komfortable, men på svingete veier eller ved forbikjøringer er det et par svakheter som dukker opp. En ting er at det er få gir å velge mellom, en annen er at manuell sjalting er vanskelig. Fordi girkassen ikke er av typen som lærer seg kjørestilen din blir den manuelle sjaltefunksjonen enda viktigere.

Ved manuell sjalting, som på Chrysler og Mercedes-Benz manér utføres ved å dytte girspaken sideveis, skifter girkassen alt for sent. I praksis ender man med å dytte til spaken en gang for mye, med det resultat at den elegante motorbremsen inn mot svingen blir til et hyl fra V6-eren.

Også ved forbikjøringer i automatmodus girer den beinhardt ned; andregir foretrekkes av girkassen selv om farten er over 100 km/t. Det er ikke kickdown-knapp under gasspedalen; nedgiringer styres av hvor raskt du presser pedalen mot gulvet. Problemet er at det ikke er så lett å finne en balansegang - enten skjer det ingenting, eller så blir det andregir selv om forbikjøringen kunne vært gjennomført i mer turtallsmoderate tredjegir.

Bra kjøreegenskaper

Motorveicruising er en ting som amerikanske biler ofte er gode på, og 300 C Touring er intet unntak. Komforten i form av fravær av vei-, vind- og motorstøy er bra, og fjæringen tar seg av det som måtte komme av store utfordringer på en motorvei. Og bilen overrasker ved å også kjøre selvsikkert og godt på mer svingete vei; hvis du ikke blir alt for ivrig i svingene holder den seg i vater på samme måte som en tysk luksusbil.

Drar du på litt ekstra passeres en grense der krengingen blir problematisk. Også fjæringen fungerer godt til et visst punkt, og det er først når det kommer serier av smådumper at bilen begynner å slite.

Firehjulsdrift

DaimlerChrysler-konsernet vil nødvendigvis ikke bruke ressurser på å utvikle like produkter to ganger. 300 C Touring deler mye med forrige generasjon E-klasse, og firehjulsdriften er en ren blåkopi. Forhjulene får tildelt 38 prosent av kreftene og bakhjulene nyter de resterende 62 prosentene. Fordelen med et oppsett som dette er du får en bil som kjennes bakhjulsdrevet ut. Og selv om Chrysler har stått på barrikadene for forhjulsdrift også på store biler i USA, er det altså tyskernes filosofi som har vunnet frem i 300 C Touring.

Fremkommeligheten får et klart løft med firehjulsdrift, men den aktive kjøringen opplever ikke samme forbedringen. Til det er 300 C for stor og tung.

Styring og bremser gir et positivt inntrykk, styringen er presis med moderate tilbakemeldinger, mens bremsene tåler å jobbe hardt over litt tid. ESP-systemet er på plass som standard, og selv om noen produsenter har kommet et steg lengre med sine systemer, blant annet med litt mer elegant inngripen når nødvendig, fungerer dette bra i Chrysleren.

Plass og komfort er også sterke sider ved 300 C Touring.