DENNE UKA: Verdens Beste SciFi & KrimRoman?
SF-elskeren TØ, som LESTE seg ut av Teisen Skole (PocetBøker under Pulten) 1 1/2 år før artium i 1964, hyller sine yndlinger A & B Strugatski og boka PIKNIK VED VEIKANTEN! - alias ståryn bak FilmKlasskieren STALKER!" />
VERDENS BESTE SF & KrimRoman?
For en gammal SciFi-leser er det mange bøker om Tekno & Info å anbefale i påsken:(KyberKrim, KyberPønk)
Norges beste datakrim-bøker til nå er skrivi av Stein Møllerhaug,
men dem er det visst andre som anbefaler? Norges beste Kyberpønk-roman er uten tvil Torgrim Eggens HILAL.
Kyberpønk er viktig for meg fordi denna SF-sjangeren illustrerer en viktig MULIGHET i den industrielle revolusjonen som nå raser avgårde: (teknologisk) UTVIKLING uten (sosial) FRAMGANG. At det er realistisk, er lett å se fx i La Paz, Bolivia eller i slumdistriktene i Los Angeles.
Følgelig bør folk lese William Gibson, sjøl om den første boka hans på norsk så vidt jeg kan se har fått en skandaløs OVERSETTESESFEIL: Neuromancer er oversatt med NerveROMANTIKER! (Jeg trur Gibson lager et ordspill på Necromancer, altså en ond trollmann som vekker døde, og tittelen skulle altså heller vært NerveTROLLMANNEN.)
(Allmen Paranoia)
Bruce Sterlings bok The Hacker Crackdown, som åsså fins på Internett, er en Fra Virkeligheta KyberKrim-reportasje som får deg til å lure på hvem som er de største skurkene: Unge Hækkere
eller Staten og StorSelskapene?
Går vi lengre tilbake i SF, finner vi ideer som kan handle om teknologien sånn som den blir noen tiår (eller hundreår?) lengre FRAM:
Philip K. Dicks mange robot-romaner, der hovedpersonene flere ganger kommer til å tvile på om de sjøl er roboter eller mennesker. Det samme temaet fins i et av kapitlene i Stanislaw Lems Et FULLKOMMENT VAKUUM.
Lems alvorlige SOLARIS og vanvittig morsomme KYBERIADEN er to bøker om InfoTek som er både overmenneskelig og mer irrasjonell enn mennesker. Herbert W. Frankes Der Orchideenkäfig skildrer (i 1961) de forferdelige følgene av Kunstig virkelighet ("VR") som har løpt løpsk.(Arkadi og Boris!)
Men for meg er den BESTE SF-fortellinga av alle brødrene Arkadi & Boris Strugatskijs mesterverk PIKNIK VED VEIKANTEN.
A&B S var Sovjets mest populære SF-forfattere. De levde på kanten av sensuren, og er så spennende å lese bl.a. fordi bøkene kan leses på mange plan. Bl.a. som politiske allegorier om Sovjetsamfunnet - eller som "streit" Science Fiction. Store deler av produksjonen deres er oversatt til engelsk og tysk.
Piknik ved veikanten var bl.a. grunnlaget for den berømte kultfilmen STALKER (som Strugatskij-brødrene skreiv manus til). Den fins tilmed på NORSK i boka KONTAKT MED VERDENSROMMET sammen med to andre fortellinger (utgitt i MOSKVA i 1984!).
Starten på historia er at det skjer noe mystisk flere ulike steder på jorda som ligger på linje, sett fra et fjernt punkt i rommet.
Disse stedene dukker det opp en merkelig teknologi? eller et slags liv? eller forandringer av materien? som er uforståelige ut fra vår tids vitenskap. Og samtidig veldig attraktive for forskere, som energikilder osv - og skadelige: Mennesker blir sjuke eller forandrer seg på uhyrlige måter.
Det utvikler seg en svartebørs rundt områdene med forandringer. Hovedpersonen i fortellinga lever av å gå inn dit hvor mange plutselig dør eller blir forkrøpla, og komme levende ut med forbudte og uforståelige salgsvarer. For ham blir det en handel med satan, og historia blir svartere og voldsommere jo eldre han
blir.
(Sovjet? 1950? Norge? 2015?)
Piknik ved veikanten kan leses som en djevelsk effektiv svart
krimroman. Om du vil, kan du tenke deg at den handla om
svartebørsen i Sovjet, eller kanskje om å gå ut og inn i et ulovlig radioaktivt område av typen Tsjernobyl. (Et enda mer voldsomt forurensa, ulovlig og hemmelig område fantes i Ural den gangen boka blei skrivi.)
Den kan åsså leses som rein kyberpønk. Tittelen er henta fra en fantasi en av personene i romanen har: At mennesker stopper ved veikanten og spiser, og slenger søppelet sitt etter seg. Etterpå kryper noen biller og maur rundt mellom blikkbokser og bananskall og prøver å skjønne hva dette er for no?
Da blir boka ei fortelling om mennesker fra vår tid som støter sammen med en teknologi som er så høyt utvikla at vi ikke kan kjenne den igjen som teknologi, og ikke forstå den. Som hvis mennesker fra en kultur på slutten av istida plutselig blei frakta 10 000 år fram - og havna midt røsjet i Sinsenkrysset.
(Vil teknologien om 100 år være like fantastisk og uforståelig for oss?)
Ei nydelig skrivi, tett bok, med mange bånner i, som kan leses om og om igjen. Vanskelig å få tak i, men verdt det!
(Et alternativ for de av dere som ikke KLARER å finne den utmerka NORSKE utgava, er her...)
tron øgrim
